Ekte frihet kan bare eksistere der utnyttelse er avskaffet, der det ikke er noen undertrykkelse av noen andre, der det ikke er arbeidsledighet og fattigdom, der et menneske ikke hjemsøkes av frykt for å bli fratatt arbeidet i morgen, hjem og brød. Bare i et slikt samfunn er virkelig, ikke papirbasert, personlig og enhver annen frihet mulig.
Josef Stalin
Dette er det mange som tror på, eksplisitt eller implisitt. Ikke kun blant de som kaller seg kommunister. Ufrihet som umiddelbart oppstår gjennom kontinuerlig tvang ved å gjøre andre mennesker ansvarlige for å skulle oppheve virkeligheten interesserer dem ikke. Verken de som fremmer denne fantasien for egen makt og sosiale posisjon sin skyld, eller nyttige idioter som oftest er drevet av misunnelse, er interessert i kunnskap. De er kun interessert i «det nye mennesket», eller riktigere sagt den nye virkeligheten, som på magisk vis hevdes å skulle oppstå hvis nok mennesker tror på det samme. Et system basert på mystisisme og tro er ikke et akseptabelt instrument for rasjonelle mennesker.
Voldsmonopol og stat
Staten sitt apparat er ikke ingen. Dess flere deler av samfunnet man har ambisjoner om å endre gjennom statlig styring, jo flere individer må rekrutteres til å jobbe for den. Statlige myndigheter og organer består av individer, som hver og en har sine egne motiver og interesser, akkurat som alle andre. Absolutt intet tyder på at individer som mottar sin lønn i offentlig sektor har høyere moral, større arbeidsvilje eller handler mindre i egen interesse enn andre. Offentlig ansatte er like korrumperbare som alle andre. Og fordi de forvalter andres verdier har de mindre personlig forhold til å forvalte dem effektivt. Gjennom å postulere at det er statens oppgave å utjevne materielle resultater, og samtidig støtte statens rett å bruke tvang og vold mot fredelige mennesker, så blir de som støtter den i en slik statsform selv overgripere.
Gode intensjoner er ikke det samme som godt resultat
Som resultat av overgrep organisert og initiert gjennom staten blir alle mindre produktive. Kreative initiativer avtar. Incentiver for å ta personlig langsiktig risiko forsvinner. Entreprenørskap blir byttet ut med kompistildelinger fra offentlige organer. Viljen til å jobbe smartere eller hardere for å skape flere verdier synker proporsjonalt med hvor mye man blir fratatt til fordel for andre som ikke gjør det. Muligheter for utprøving av nye ideer i små og mellomstore bedrifter blir stadig smalere, fordi stadig flere økte kostnader, regler og mer byråkrati oppstår. Materiell reduksjon oppstår som forutsigbar følge når staten velges som verktøy for å fremme ens egen tro. Like forutsigbart er det at de som hadde minst fra før er de som først og hardest vil rammes av reduksjoner, og slik har proponentene oppnådd eksakt det motsatte av sitt uttale mål. Det samme har hendt gang på gang, så uvitenhet kan ikke på troverdig vis fremmes som et forsvar.
Du er ikke din brors vokter
Du er ikke din brors vokter. Du har ingen plikt overfor andre som har tatt eller kan gjøre dårlige valg. Du er ikke ansvarlig for andres situasjon, med mindre den er en følge av din personlige tvang, eller støtte til det samme, overfor dem. Du bærer ikke noe ansvar for de valg andre har tatt. Din verdi som individ kan ikke og skal ikke måles i andres oppfatning om hvor «god» du er til å ofre deg for andre. Kan og vil du hjelpe andre så er det fint, og du kan muligens få noe igjen i takknemlighet eller en god selvfølelse. Det gir deg ikke noen «rett» til å forlange at andre skal gjøre det samme, eller til å ta fra noen for å «gi» til andre. Ran er ran, uansett hvor mange som velger å kalle enkelte typer ran for noe annet.
Eksistensen eksisterer, kun villet tvang begrenser frihet
Virkeligheten, naturen og universet eksisterer. Den har ingen vilje, og kan derfor ikke heller representere noen tvang eller manglende frihet. Du kan tilkjenne andre samme mulighet for frihet som du ønsker selv, ved å unngå å påføre dem din vilje og dine ønsker gjennom tvang. Frihet er kun fravær av andres tvang, ingen ting annet. Frihet fra kan aldri oppnås gjennom tvang, enten individene som påfører den kaller seg staten eller noe annet. Det Stalin fremmer som «ekte frihet» i sitatet over, er et tvangsregime i rød fløyelskamuflasje. Tvangsregimer kommer i forskjellige varianter og graderinger, men likt for dem alle er at de underordner individet en flytende og abstrakt tro om hva som er et felles beste, og på forskjellige vis forsøker å knuse individer som ved flest mulig anledninger, med rak rygg og uten blygsel, tør å fastslå at keiseren er naken.
Godt nytt år!
Spesielt til alle dere som orket å lese helt hit. Mitt nyttårsforsett er å fortsette å snakke om keiserens tilstand. Både gjennom å bidra til politisk aktivitet i Liberalistene som søker å redusere de kontraproduktive lovene og reguleringene som andre partier mer enn gjerne innfører, og gjennom å skrive litt om hva jeg tenker her og der, til inspirasjon for andre som er mottagelige for det. Godt nytt år!
