Ifølge kalenderen har 2020 like mange uker og måneder som hvilket som helst annet skuddår. Det bare føltes så mye lenger. I et veldig uvanlig år har mye heldigvis vært som vanlig for min del.
«Det kaldtes et Aar og bestod likesom dets Forgjængere af 365 Dage, men Aarhundreder er henrullede, og have været langt mindre mærkværdig end dette Aar» skrev slottspresten Claus Pavels i sin dagbok om 1814.
2020 vil nok også bli beskrevet på mange måter i årene fremover. Pandemiåret. Unntaksåret. Hvordan man opplever et år når man står midt i det, og når man vurderer det på avstand, kan være ganske forskjellig.
Hver av oss lever personlige og private liv som sirkler rundt jobb, familie, hjem og fritidssysler. Vi er også en del av en offentlighet som i hvert fall i min levetid har blitt mer fragmentert. Derfor kan du ikke være sikker på at de du omgås i ulike sammenhenger har de samme referanserammene som deg eller får med seg de samme nyheter og begivenheter. Hva vi kommer til å minnes 2020 for vil nok derfor være ganske forskjellig fra person til person.
For egen del vil jeg peke på tre begivenheter eller forhold som gjør 2020 spesielt. Først og fremst pandemien. Dernest presidentvalget i USA, og som nummer tre kommer nødhavnen i alle samtaler i Norge; været. Heldigvis er det også mye annet å huske 2020 for, og noe skal nevnes her.
Pandemien; forandret virkelighet og varslet katastrofe
Pandemien har preget livet til de fleste av oss, både yrkesmessig og privat. Munnbind, håndsprit og fysisk avstand til andre er blitt dagligdags. Hjemmekontor eller hjemmeskole, sosial distanse er blitt nødvendig – og merkbart. Når klem snart er like vanlig som å håndhilse, blir savnet av begge merkbart. Å være ensom er ille for dem som er ensomme. Kan det hjelpe at langt flere har fått føle på ensomhet i 2020? Kan pandemien ha bidratt til at vi blir flinkere til å huske og se de som trenger et blikk, et smil eller at noen faktisk tar seg tid til en samtale?
Et spørsmål som uventet meldte seg: Trenger man egentlig treningssentra? Jeg har frekventert et de siste seks årene. Jeg opplever det ikke som veldig sosialt. Derimot kan man ved å gå ut i nærområdet få både fysisk trening og sosial kontakt.
Ikke alle jobber kan utføres på hjemmekontor. De som står i første linje; folk i blant annet helsevesenet, skoleverket, barnehavene, og transportyrker må på jobb uansett. Å applaudere innsatsen er kun et øyeblikks uttrykk for takknemlighet. Det er noe galt med lønnsmodellen i Norge når det ikke er mulig å gi disse et lønnsløft. Det er vel og bra at staten bistår økonomisk til de som blir permittert, arbeidsledig eller selvstendig næringsdrivende som risikerer at livsverket går overende. Likevel; å heve lønnen til de som er i første linje og har mye personkontakt kan ha en virkning langt ut over 2020. Mange har sikkert skjenket renholdere en vennlig tanke de siste månedene. De trenger mer; å bli sett, og verdsatt. De utfører et høyst nødvendig arbeid. Derfor: Se din renholder, smil og hils! Og helst mer til.
Er du som meg lei av resirkulerte kjendiser? Da er 2020 året for deg! Vi har fått nye personer å forholde oss til i offentligheten. For upopulære budskap må sendes, uansett reaksjon. Og forklares. Noen viser seg å ha en evne til å formidle som forbløffer og begeistrer. Assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad er en slik. Han er allerede kåret til årets navn. NRK-journalist Hallvard Sandberg er en annen. Han kan minne om astrofysikeren Knut Jørgen Røed Ødegaard i sin begeistring over temaene han får forklare. I forbindelse med USA-valget trådte en annen stemme for fullt inn i offentligheten for første gang, for å formidle og forklare; Sofie Høgestøl.
Regjeringen fikk ros for handlekraft, men ikke lenge. Noen mente tiltakene var for inngripende, andre at de var for lite inngripende – og for uklare. Når en nasjonal katastrofe rammer vil folk se til myndighetene. Slik det for eksempel skjedde efter 22. juli-terroren. Jeg mener regjeringen ble for svak; redde for å gjennomføre upopulære tiltak og hvordan reaksjonene ville bli. For lydhøre overfor dem som ville tilbake til normalen, og de som ville ha unntak. Folk ville på ferie – utenlands, eller handle i Sverige. Her kunne regjeringen med fordel ha snakket med store bokstaver. De fleste andre land var verre stilt enn Norge. Å oppsøke dem var som å invitere til en smittebølge nr. 2. Opposisjonen har hatt lite konstruktivt å bidra med. Uansett hva regjeringen gjorde, var det galt.
I en av krimbøkene jeg leste på tampen av året skriver tidligere justisminister Anne Holt om hvor lite de blir lyttet til, de fagfolkene som advarer. Det har slått meg hvor uforberedt man kan være på varslede katastrofer. Stoltenbergregjeringen var uforberedt på 22. juli-terroren. Gjørvkommisjonen gav beredskapsarbeidet hard medfart. Nesten ni år senere var Norge like uforberedt på pandemien. Kriselagre var utdaterte eller tomme. Hva gjør egentlig Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap?
Krig og krise øker ofte innovasjonen i et samfunn. Slik ble det også under pandemien. Folk får lov å jobbe hjemme, teknologiske møtesteder og løsninger ble folkeeie. Folk reiser mindre. Det blir spennende å se hvor mye som blir varig forandret efter pandemien.
Absurd realityshow i Det Hvite Hus
Frank Rossavik skrev da Trump var halvveis i sin presidentperiode at det hadde vært de lengste to årene i hans liv. Når valgperioden nærmer seg slutten har jeg et inderlig ønske om at USA klarer å vende tilbake til normalen. «Back to normalcy» var for øvrig slagordet da Warren G. Harding vant valget for 100 år siden.
Det hører med til sjeldenhetene at en president i løpet av én periode rekker å utnevne tre dommere til Høyesterett. Heldigvis bestod de testen og avviste de absurde søksmålene Trumps advokater fremmet for å omstøte resultatene av presidentvalget. Trump har senket standarden for oppførsel og sprogbruk som må kunne forventes. Bøkene til Hans Olav Lahlum og Jan Arild Snoen om årets valg i USA var vel verdt å bruke tid på.
Aldri før har vel USAs institusjoner og grunnlov blitt utsatt for slike angrep som av Donald Trump og hans nærmeste. Sjelden har USA hatt en president som så åpenlyst har demonstrert vedvarende manglende kunnskap om embedets innhold og begrensninger, og vist slik vilje til å bygge ned respekten for landets demokratiske institusjoner og tradisjoner. Jeg har sterk tro på vitenskap, kunnskap og fornuft som byggestener for både et fritt samfunn og grunnlag for fremskritt i retning av en bedre verden. Nettopp et land som USA med prestisjetunge universiteter, frie medier og sterkt næringsliv burde ha et godt utgangspunkt for å fremme vitenskap, kunnskap og fornuft. Imidlertid er inntrykket som sitter igjen fra årets valgkamp og valget en manglende vilje til å ta til seg kunnskap, og troen på de mest spinnville konspirasjonsteorier. Slikt kunne man kanskje forvente av de mest tilbakestående og underutviklede samfunn preget av overtro og kunnskapsløshet. Ikke av et avansert land som USA.
Man må også stille seg spørsmålet: Kunne det skjedd her? Jeg har i mange år vært engasjert i å senke terskelen til valglokalet, slik at førstegangsvelgere bruker stemmeretten sin. Demokratiet hviler på tillit til institusjonene, og på deltagelse. Dersom få deltar i valg, eller engasjerer seg i å vedlikeholde demokratiet vil tilliten til institusjonene kunne svekkes. Da er demokratiet i fare.
Norske medier er nokså forutsigbare og har forkjærlighet for enkelte områder, land og konflikter. At USA og Midt-Østen får mye dekning i norske medier er ikke overraskende. I øyeblikket fremstår Trump som verdens minst stabile statsleder. Det er de som tenker mye lenger enn til neste tweet som bør bekymre. Kina er en aspirerende supermakt som stort sett går under radaren. Landet opptrer i sitt nabolag som skolegårdens bølle. Landets innbyggere lever i et høyteknologisk overvåkningsmareritt. Undertrykte minoriteter som tibetanere og uigurer får sin kultur og identitet både som folk og individer utslettet. Mens norske medier gjengav hvert minste rykte om Trump, kjøpte diktaturet i Beijing seg makt og innflydelse over hele verden, og truet sine naboer. Putins Russland har langt mindre å rasle med, men er likevel en bølle i sitt og vårt nabolag. De som ikke ser trusselen fra makthaverne i Kina og Russland har jeg problemer med å ta alvorlig.
Vi må snakke om været – og klima
Været er en trygg nødhavn i alle samtaler her til lands. I år har det vært nok å snakke om. Når det regner mer i Oslo enn i Bergen, og plussgradene dominerer gradestokken i desember er det noe som ikke stemmer. Villere, våtere og mer ustabilt. Slik skal været bli i årene fremover, hvis pessimistene får rett. Optimistene (eller skeptikerne) mener at dette bare er naturlige svingninger. Merkelig nok hjelper det ikke på værsyken; den mistrøstige stemningen som sprer seg i kroppen når regnet siler ned i dag efter dag. Våtere, villere og mer ustabilt vær vil kreve mer av samfunnet. Infrastruktur som veier, toglinjer, strømledninger, vannledninger og kloakk må trygges, boliger og næringsbygg må stå på trygg grunn, og må sikres mot flom og ras. Vil dette synes i programmene partiene skal gå til valg på neste år? Eller i lokalvalgsprogrammene i 2023?
Noen vil si at jeg overdriver. For meg er det ganske enkelt; er samfunnet klar for å møte kriser som pandemien? Er demokratiets institusjoner klare til å møte direkte angrep eller undergravende virksomhet som vi har sett i USA? Når været ikke følger i vante spor og klimaet går berserk bør man stille seg de samme spørsmål som når det skjer noe uvanlig og alarmerende på andre områder; hva skjer? Hvorfor? Hva bør gjøres? Du kan selvfølgelig late som om alt er som vanlig. Men ville du gjort det om varsellampene blinket for demokratiet? Eller helsen din?
Klimasøksmålet til en rekke miljøorganisasjoner endte med tap i Høyesterett. Grunnlovens paragraf om retten til rent miljø skal ikke forstås bokstavelig. Så vidt jeg forstod mente Høyesterett at Stortinget må forventes å ta miljøhensyn i de vurderingene de gjør. Naturlig nok. Slik er det vel med de paragrafene i Grunnloven som forutsetter konkret lovgivning. Men det bør bekymre når det viser seg at de som skal skaffe Stortinget grunnlag for beslutninger unndrar viktige opplysninger om konsekvenser disse beslutningene kan få for miljø og klima.
Politiske møter – demokratiets tannhjul
Det er mange temaer og begivenheter jeg kunne berøre i en oppsummering av 2020. Livet går tross alt sin gang, på den ene eller den andre måten.
Noen vil si at det er sært, men jeg synes det er moro å lede møter. I år har jeg vært møteleder for årsmøtet i Viken Venstre, landsmøtet i Venstre, og nominasjonsmøtet i Viken Venstre. Å lede møter er et håndverk. Formålet med møtet skal oppnås, innenfor tidsrammen. Deltagerne skal føle at de har deltatt på noe som er reelt og meningsfylt, ikke bare formelt. Uansett om man er tilstede første gang eller en skikkelig dreven deltager skal man oppleve at man har like rettigheter. Å lede slike møter på en slik måte at deltagerne ikke føler at de har kastet bort tiden sin er viktig for meg. Demokratiet i Norge er basert på frivillighet. Terskelen for å delta er lav. Disse møtene er arenaer i demokratiet. De små tannhjulene i det kompliserte maskineriet som demokratiet er.
En høyere himmel over hverdagen; kultur og ytringsfrihet
Til tross for at pandemien har gjort bruk av kino, teatre, museer og andre kulturinstitusjoner vanskelig tilgjengelig, er det mulig å la kulturen skape en høyere himmel over hverdagen.
En institusjon som appellerer til min interesse for historie er Eidsvoll1814. Under Bård Frydenlunds ledelse er demokratiets vugge i Norge blitt et interessant senter for demokratiforståelse og kunnskap om konstitusjonshistorie. De har et pågående prosjekt i samarbeid med USAs grunnlovssenter i Philadelphia; Founding fathers across the Atlantic. History and Legacy in Norway and the USA. I februar ble utstillingen Ikoniske nasjonalsymboler presentert, med fokus på maleriene fra Kontinentalkongressen i Philadelphia (Trumbull) og riksforsamlingen på Eidsvoll (Wergeland). I oktober ble boken Grunnlovsfedre på tvers av Atlanteren lansert, som den første i en serie på tre bøker.
I år ble jeg utfordret på hvilke bøker som har vært viktige i livet mitt. Det var en interessant tankeprosess, for det er mye å velge i. Efter en del refleksjon og med noen kriterier til hjelp fant jeg svaret. Naturligvis har 2020 gitt meg gode leseopplevelser. To bøker om Thomas Paine gav meg ny innsikt i hva som påvirket både hans samfunnssyn og skrivestil.
Bioteknologiliberaliseringen er blant vedtakene som har gledet meg mest dette året. Verden går fremover, også i Norge. Selv de mest konservative institusjoner kan ta små skritt i riktig retning. At pave Frans gav uttrykk for aksept av homofilt samliv må noteres på plusskontoen, særlig når det ikke er grunn til å forvente noe som helst i verdiliberal retning fra den institusjonen han leder.
Som skrivende person ytrer jeg meg regelmessig. Noen ganger er det likevel viktig å synliggjøre en ytring gjennom f.eks demonstrasjoner. Derfor har jeg i år gått i tog på Kvinnedagen (til forsvar for Abortloven), og deltok i demonstrasjonen i Oslo mot politivold i forbindelse med drapet på George Floyd i USA. Ytringsfriheten er selve grunnlaget for et fritt samfunn. Alt for mange mennesker i verden er berøvet sin ytringsfrihet. Derfor er det viktig for oss som har den å bruke den, også på vegne av dem som ikke får ytre seg.
Hvis du har lest så langt kan jeg avslutte med en liten provokasjon: Forstå 2020 gjennom kunnskap om Dunning-Kruger-effekten: Hva den handler om? «Dunning-Kruger-effekten er kort sagt det at folk med lite kompetanse og ferdigheter på enkelte områder, vurderer seg selv altfor positivt.» Effekten er testet: «Kunnskapsløs og ikke klar over det: Hvordan vansker med å gjenkjenne ens egen inkompetanse fører til oppblåste egenvurderinger».
Godt nytt år!
