Min hjemby Sandefjord har som de fleste byer en Facebookside for bypatrioter: Du vet du er fra Sandefjord når… Det som har ødelagt min julefred er innlegget om mitt elskede Sandar kirke, bygget i 1792.
Et innlegg med et bilde, som med all tydelighet avslører hvor forfallent kirken er har ført til stort engasjement. Men innlegget kunne like gjerne handlet om Skjee kirke i samme kommune. Det er også en vakker kirke, bygget i 1190 til 1200, som heller ikke vår tids styrende har klart å ta skikkelig vare på.
Det private og frivillige krefter og senere en stat av mikrostørrelse klarte å ta vare på i nesten tusen år, det klarte det norske sosialdemokratiet, med alle dets ressurser å bryte ned på noen tiår.
Kortversjonen av svarene fra «øvrigheten» i Facebookinnlegget (ordfører Bjørn Ole Gleditsch har engasjert seg) er at kommunestyret har tatt ansvar og vedtatt vedlikehold og at dette snart skal iverksettes. Det er ikke bare bevilget penger fra kommunekassa, det er også hentet inn mye penger fra private kilder.
Videre viser Gleditsch til at det burde være et statlig ansvar å vedlikeholde kirker og opplyser at det er fremmet et forslag om dette, men siden det berører Grunnloven vil det ta tid å få gjennomført. Forslaget han viser til er et grunnlovsforslag fremmet mens resten av Norge bare snakket om korona, et forslag fremmet av FrP og Høyre sammen med blant annet en kommunist, en dame fra MdG og SV. Kort fortalt foreslås det å avhende Opplysningsvesenets fond og overføre midlene, som anslås til over 12 milliarder kroner, til Den norske kirke og staten. Staten skal da bruke pengene på å vedlikehold. Hvis det neste Storting ratifiserer forslaget til høsten vil det bli vedtatt.
Det minner meg om det herlige sitatet fra Ronald Reagan: De ni mest skremmende ordene i det engelske språket er: «Jeg er fra staten og har kommet for å hjelpe». Når norske politikere hevder staten skal løse kirkenes vedlikeholdsproblem, så må det vel være jevngodt med å tilby hjelp fra Gamle Erik selv. Man kan med sikkerhet si det går til helvete, det er kun et spørsmål om tid.
Sandefjord har nylig hatt en opprivende opplæring i hva det vil si å sentralisere. Etter at fylkene Vestfold og Telemark ble slått sammen ble kokkelinjen på Sandefjord videregående nedlagt, samtidig som fylkeskommunen bevilget 70 millioner kroner mer i administrasjonsutgifter til seg selv. Jo lenger man flytter beslutninger fra dem som blir berørt av dem, jo dårligere kvalitet får beslutningene. Å sentralisere beslutninger om vedlikehold til et anonymt byråkratkontor, hvor ingen føler ekte kjærlighet overfor en lokal kirke, vil føre til at de som skriker høyest vinner. Trolig er det stavkirkene våre og de større kirkene i regionsbyene.
Det som er så tragisk er at vedlikehold ikke behøver å koste så mye når det ikke går år mellom hver gang det skjer, som følge av at kommunepolitikere stort sett ikke går i kirken. De har hatt mer å tjene på å bygge nye idrettshaller og snakke om folkehelsen enn å bry seg om de eldste og vakreste byggene i kommunen. Men engasjementet i Sandefjord har nettopp vist at folk flest, også de som ikke er faste kirkegjengere, har et forhold til kirken sin og vil ta vare på den. Spontane giveraksjoner har blitt igangsatt.
Men å overføre makten til staten, for å finne en permanent løsning på at politikerne våre ikke ivaretar de flotteste kulturbyggene vi har, er om mulig enda dummere. Midlene fra Opplysningsvesenets fond burde selvfølgelig vært delt ut til den enkelte menighet, og den gamle Gulatingsloven om kirkevedlikehold gjeninnført. Denne fastslår ganske enkelt at den som eier et kirkebygg har ansvar for å vedlikeholde det:
«Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.»
Men det er kanskje ikke å forvente at et FrP/Høyre-regimet, som har økt statens andel av BNP fra 55 til 66 prosent og strammet inn arveloven, skal finne det naturlig å spre makt og penger. Det som bør bekymre alle er hva som har skjer når staten har brukt opp midlene i Opplysningsvesenets fond. Da kommer kirkevedlikehold i nøyaktig samme situasjon som når kommunene har hatt ansvaret. Det vil tape i konkurranse med alle andre viktige oppgaver en stat har. Det er ingen grunn til å tro at stortingsrepresentanter, som sjelden har noe med menighetslivet å gjøre annet enn i festtaler, vil bry seg om noen råtne plankestubber og avflasset maling på kirkene våre. Vi vet fra før hva de vil si: «Staten har dessverre ikke nok penger, og vi må øke skatter og avgifter.»
