Vår hjerne er fantastisk flink til å finne mønstre og sammenhenger i miljøet rundt oss. Det gjør at vi får til å håndtere mye informasjon og trekke induktive slutninger raskt basert på denne informasjonen. Hjernen er faktisk så ivrig etter å finne mønstre, at den finner dem til tross for at det ikke er noen der. Du har kanskje en kompis som sverger til å alltid spille fotball i lykkesokkene sine på grunn av den éne gangen laget hans vant 4-0 med dem på?
Det får neppe de mest katastrofale konsekvensene om kompisen din løper med sure sokker utpå fotballbanen. Men når det kommer til mer alvorlige konsekvensanalyser, som for eksempel om hvorvidt det lønner seg å ta en vaksine eller ei, bryter intuisjonen vår ned. Informasjonen blir uhåndterbar og vi tar ofte overilte beslutninger basert på anekdotisk, mangelfull, svak eller på andre måter dårlig grunnlag.
Heldigvis har vi mennesker funnet på å bruke et hendig verktøy som hjelper oss med å ikke bli lurt av vår egen hjerne. Selv om mange fremdeles stoler mer på å stikke finger’n i lufta og egen magefølelse, er det et udiskutabelt faktum at dette verktøyet regnes som ett av medisinvitenskapens aller største gjennombrudd siden Hippokrates tid. Det gjør at jeg og du sannsynligvis vil se fram til et lengre og mye bedre liv enn våre forfedre.
Vi kaller dette kraftige verktøyet for medisinsk statistikk. Statistikk er like enkelt som det er genialt, men de tellende medisinerne som begynte å ta i bruk statistikk som metode ble faktisk først møtt med hånlatter av sine kollegaer. For hvordan kunne en si noe om enkeltindividet ved å telle antall i en flokk? Uhørt!
James Lind er den første som har fått æren for å ha laget en forsøksplan. Midt på 1700-tallet var Lind interessert i å finne behandling mot skjørbuk, som var en stor plage for sjøfolk på den tiden. De rammede mistet tenner, blødde fra tannkjøttet, fikk infeksjoner og i verste fall døde av det. Lind hadde en idé om at dette kanskje kunne skyldes mangel på syre. Tolv sjømenn med skjørbuk ble derfor delt i seks grupper, og hver av dem fikk ulik behandling, blant annet var det noen som fikk sennep, noen fikk eddik, mens en annen gruppe (placebogruppen) fikk sjøvann. De to som fikk sitrusfrukter (appelsiner og sitroner) viste raskt bedring, mens de andre forble syke.
Konklusjonen ble dermed at du bør spiste sitrusfrukt for å unngå skjørbuk. I dag vet vi imidlertid mer presist at det egentlig er askorbinsyren i sitrusfrukten, altså vitamin C, som forhindrer skjørbuk. Fremdeles var det slik at sjørbruken sank på grunn av Linds formidable oppdagelse. Mange sjømenns liv har vært spart på grunn av den tellende medisineren.
Historien til den engelske overklassekvinnen Florence Nightingale er et annet eksempel på en medisinsk suksesshistorie. Under Krimkrigen på midten av 1800-tallet døde engelske menn som fluer i Tyrkia. Nightingale begynte å føre statistikk over hvor mange som døde og av hva de døde av. Da fant hun ut av noe slående: For hver mann som døde av krigsskader, var det ti mann som døde av sykdom. Med tallene i ryggen vasket Nightingale ned det tarvelige sykehuset, rensket ut ventilasjonen, fjernet et råttent hestelik fra vannkilden og innførte nye hygienetiltak. Utfallet ble at mennene døde i langt færre antall.
Latteren blant de eldre hoderistende medisinerne har siden stilnet. Statistisk metode innenfor epidemiologien har triumfert over magefølelse, anekdotisk erfaring, synsing, tradisjoner og myter.
La oss håpe også folket klarer å fortsette ta lærdom fra legevitenskapens kretser, også i en vanskelig tid hvor det å stikke finger’n i lufta av og til gjøres litt for ofte av folk.
