Det var en borgerlig regjering som skulle til tings for å gjøre seg slank. Nei, vent. Den gjorde seg fet.
Eller var det at den skulle slanke staten og sendte den på en fetekur isteden? Slik var det visst, ja.
Hva passer vel da bedre enn at klima- og miljøvernminister Sveinung Rotevatn satt siste fredag før jul i NRKs Politisk kvarter og proklamerte:
Man kan bruke skattebetalernes penger til hva man vil.
Statsråd Sveinung Rotevatn, NRKs Politisk kvarter, 18. desember 2020
Statsråden vil nok hevde at sitatet er tatt ut av sin sammenheng, men det passer nok uansett veldig godt med den fetekuren den såkalt borgerlige regjeringen har holdt på med i syv år nå.
Finnes det i det hele tatt noen begrensning på denne veksten? Eller er det en uunngåelig del av et demokrati? Skal vi bare klamre oss til et tynt håp om velgernes vrede?
Mange gir uttrykk for frustrasjon over den esende offentlige sektoren, men de samme rister på hodet over at nye partier bør komme inn og ordne opp. Det er visst det samme gamle etablissementet som skal ordne opp? Er ikke det det samme etablissementet som har demonstrert at det ikke har klart å ordne opp?
Konstitusjonelle begrensninger?
Bør vi ha begrensninger på skatteinngangen?
Fra tid til annen dukker det opp påstander at Grunnloven på Eidsvold fikk en begrensning på hva skatt kunne finansiere. Påstanden er at det kun kan dekke statens administrasjon. Det ville ihvertfall vært hyggelig. Jeg skulle gjerne gitt endel for kilder som kunne sannsynliggjøre at det faktisk var tilfelle.
Det vil nok være å trekke eidsvoldsfedrene vel langt, er jeg redd. Ja, det sto at det tilkommer Stortinget å bevilge de til statsutgiftene fornødne (nødvendige) pengesummer. Men hva er statsutgifter? Hvorfor skulle det være begrenset til statsadministrasjon? Og hva er nødvendig? Det er åpent for vid tolkning?
Og her sto det faktisk – og står fortsatt – at det skal bevilges de nødvendige pengesummer til statsutgiftene. Det er ingen nødvendighetsbegrensning på selve statsutgiftene. Og er det noen bevilgninger som ikke er statsutgifter? Hva skulle isåfall være grunnlaget for det? Er ikke utdeling av gaver utgifter? Hvis eidsvoldsfedrene mente at det var behov for begrensninger, hvorfor skulle de være så upresise og vage?
Det vil være rimelig å anta at fedrene på Eidsvold ikke forestilte seg den omfattende staten vi har idag. Dermed er det også rimelig å anta at de ikke anså det nødvendig med konkrete bestemmelser for å beskytte det norske samfunn mot den forvokste gjøkungen vi nå har. De hadde nok av andre problemer å tenke på, slik som svenske styrker som snart ville vende hjem fra kontinentet. Men med eiendomsbegrensninger i stemmeretten var de nok allikevel inne på tematikken.
Skulle Grl. § 75 være en parallell til den amerikanske føderalkonstitusjonens begrensede fullmakter (enumerated powers)? Kanskje? Men er det ikke heller rimelig å se det som en spesifisering av hva kongemakten ikke kunne gjøre, og at da Stortinget skulle gjøre det isteden? Opplistingen er ikke veldig begrensende – hvis man skal være ærlig.
Vi har prinsippet om at lov tillater alt som ikke eksplisitt er forbudt. Det er hyggelig for borgerne. Men når det samme prinsippet gjelder for Grunnloven overfor statsmakten, ser vi konturene av et alvorlig grunnleggende problem.
Julefet stat
Eidsvoldsfedrene var nok langt på vei betydelig mer liberalistiske enn den gjennomsnittlige nordmann av idag. Men de hadde heller ikke erfaring med moderne, nærmest altomfattende stater.
Dette var også folk som for sin innkvartering etablerte en «konstitusjon for en sengeforfatning». Dette var altså folk som hadde konstitusjon så teknisk på hjernen at det neppe var sunt, hverken for dem selv eller det fremtidige samfunn.
Mens vi venter på begrensninger på staten, kan vi kose oss med en julehilsen fra en statsråd om at man (staten) kan bruke skattebetalernes penger på hva man vil.
