England isoleres etter at WHO bekrefter at de har identifisert en ny, og mer smittsom, variant av Covid-19. Norge stanset innreise fra landet mandag, og følger dermed etter en rekke europeiske land, som Frankrike, Tyskland, Italia, Belgia, Irland, Østerrike og Bulgaria. Boris Johnson annonserte selv en ny runde med nedstenging; 21 millioner briter, bosatt i London, sør-øst England og Wales går inn i julen i full lockdown.
Frankrike går lengst og stanser all trafikk til England, med vei, fly, bane eller sjø, i 48 timer. Over 10.000 lastebiler ankommer den sørlige engelske havnebyen Dover via Frankrike hver dag. Nå slår dagligvarebransjen alarm om potensiell varemangel. Det gjenstår å se hva følgene av stengte grenser blir, men situasjonen er alvorlig og i grunnen utenkelig i et Europa i fredstid.
Storbritannia skal etter planen ut av EU 31 desember – «med eller uten en avtale», som Johnson har lovet. Kaos som følge av stengte grenser og ny korona-panikk preger nå den siste uken av de tøffe Brexit-forhandlingene. Både i Europa og i Storbritannia krever politikere en ytterligere forlengelse i forhandlingene.
At nye sikkerhetstiltak er nødvendig kan man forstå, men å stanse all transport virker som en bestemmelse tatt i frykt. Det lukter Brexit-straff fra franskmennenes side. En måte å demonstrere på at «slik går det når dere skal stå alene».
I nødens stund lærer man sine venner å kjenne. Og man lærer sine fiender å kjenne.
Norge har hatt et spesielt bånd med Storbritannia, også lenge før frigjøringskampen under andre verdenskrig. Landet har sannsynligvis påvirket oss mest i etterkrigstiden, ja, kanskje mer enn Sverige og USA. Vi skal heller ikke glemme at Storbritannia er et av landene vi eksporterer mest varer til. Britene kjøper varer og tjenester for 216 milliarder kroner, derav 141 milliarder kroner olje og gass.
Vi må ikke bli hysteriske, det finnes enkle, praktiske løsninger for å sette fra seg en container uten å bli smittet. I verste fall har vi mye laks på fryselager, samt overskudd av sauekjøtt, som følge av regjeringens spesielle landbrukspolitikk.
Viktigst av alt må vi gå utenom EUs byråkratiske og fiendtlige innstiling til forhandlingene med Storbritannia, og få i stand en egen frihandelsavtale, som sikrer et gjensidig gunstig samarbeidsforhold og forutsigbarhet for norsk næringsliv.
