Du og jeg opparbeider oss kunnskap gjennom våre medmennesker. Nesten alt du tror du vet og tror er sant, tror du på fordi noen andre har fortalt deg det. Kunnskapen vår baserer seg på nærmest blind tro på andre mennesker.
Du forlanger ikke at noen skal legge fram identifikasjonspapirer når de forteller deg navnet sitt og du ber ikke om kilder på alle trivielle temaer læreren din er innom. Stort sett tror vi på hva vi sier til hverandre uten videre kilder eller bevis. Dette kalles tillit.
Hele systemet vårt er basert på tillit. Tillit er limet som holder ikke bare samfunnets insitutsjoner sammen, men det som holder det vi tror, mener og har kunnskap om sammen også. Virkelighetsforståelsen vår er et kaos som ryddes opp i av tillit.
La oss definere tillit slik: å tro på informasjonen noen forteller deg slik at du aksepterer det de sier som sant, uten at de har fremlagt bevis for at informasjonen de påstår er sann.
Her vil jeg emfatisk skyte inn at det altså er å tro på det noen sier uten bevis som gjør at vi sier at det er basert på tillit. Dersom vi forlanger beviser for en påstand, er ikke lengre kunnskapssøken min tillitsbasert, men bevisbasert. Altså kan jeg vertifisere kunnskapen gjennom noe annet enn å stole på en person, som for eksempel at jeg tester noe vitenskapelig. Jeg kaller dette for bevisbasert kunnskapssøken.
En skulle jo tro at en alltid burde gå for bevis heller enn å simpelthen ha tillit til folk, men slik er det ikke.
Kunnskap, fort og langsomt
Nå skal jeg gjøre et såkalt sosialepistemologisk poeng. Sosialepistemologi er bare en forseggjort akademikermåte å si noe om hvordan vi gjennom samspill, relasjoner, interaksjoner og forhold med våre medmennesker tilegner oss kunnskap om hva som er sant på.
Det sosialepistemologiske poenget er dette: Vår kunnskap er nesten utelukkende basert på tilliten vi gir andre mennesker. Vi søker kunnskap og oppnår den gjennom tilliten. Jeg kaller dette for tillitsbasert kunnskapssøken. Det er så å si det motsatte av Trond Viggos “Tenke sjæl!”, for her er det om å ha tillit til at andres tanker er likså gode som ens egne.
Dette høres jo nesten naivt ut å ta folk på ordet på en slik måte. Ja, ikke bare naivt, men irrasjonelt, ville kanskje noen sagt. I mange tilfeller tror vi på noen uten annen grunn til det enn en persons fagre utseende. Kanskje var du så betatt av ekskjæresten at du ikke merket at ham/hun lå med andre? Med tillit er det lett å bli lurt.
Fordelen med den tillitsbaserte metoden, som gjør at vi tar den i bruk til tross for åpenbare svakheter, er at den er så forbanna effektiv i forhold til alternativet. Tillitsbasert kunnskapssøken er en ganske fort måte å tilegne seg kunnskap på. Den er kunnskapens lavterskeltilbud. Du identifiserer hvilke mennesker som er verdt å gi din tillit, og tror på det de tror på. Denne metoden om ikke automatisk, er i alle fall langt mindre tid- og energikrevende.
Alternativet, som er å finkjemme bevisene én etter én innenfor ethvert fagfelt, er utrolig tid- og energikrevende. Det krever kjempemasse av alle og enhver å dypdykke i fagfelt. Bevisbasert kunnskapssøken er med andre ord en langsom måte å tilegne seg kunnskap på.
Den triste nyheten for oss kunnskapstørste er også at det resultatmessig sett ikke er særlig mye å hente som har av praktisk betydning for valgene dine ved å basere seg på bevis over tillit i kunnskapsjakten. Sannsynligheten for at du blir å avvike særlig mye fra konsesus i hva du mener, nok til at det påvirker livsvalgene du tar, er tross alt ganske liten.
For eksempel: En som har valgt å basere seg på tillitsbasert kunnskap om kosthold vedkommende har fått av å høre på ernæringsfysiologer, kommer sannsynligvis ikke til å ha et nevneverdig bedre kosthold enn en som undersøker, leser seg nøye opp, kanskje tar en utdannelse innenfor fagfeltet og virkelig prøver å sette seg inn i bevisene for gode kostholdsråd.
I det store og det hele er forskere ganske enige med hverandre, mens uenighetene skjer på marginene. Med mindre du anser læring som et mål i seg selv – noe få gjør – er den praktiske gevinsten av bevisbasert kunnskapssøken relativt marginal, den også. Dessverre.
På den andre siden hadde det vært ganske kjipt om gevinsten med å tilegne seg kunnskap basert på bevis var enorm, for det hadde samtidig betydd at kostnaden for det hadde vært omtrent like enorm. Tenk så fælt det hadde vært om du måtte forstå bevisene for hvordan medisinen din fungerte før du fikk brukt den! Mange flere hadde dødd av det de ikke forsto.
Konspirasjonsteorier og pseudovitenskap
Informasjonsstrømmen i verden er altså for stor til at vi mennesker klarer å håndtere den uten å basere oss på tillit til andre mennesker. Mennesker er rett og slett for kognitivt begrenset til å dypdykke innom mer enn et snevert antall fagområder i løpet av et helt liv. Det gjelder også når det kommer til konspirasjonsteorier og pseudovitenskap.
Jeg tror dette oversettes til et veldig konkret svar vi mye oftere burde gi når vi står overfor spørsmål hvor vi ikke har verken evne eller kapasitet til å søke kunnskap i bevisene. Svaret er følgende:
“Hvorfor forteller du dette til meg? Fortell dette til fagekspertene. Bevis det til dem. Når de endrer mening, skal også jeg gjøre det!”
