Renholdsarbeider Sitel Isa Adala skal kastes ut av landet på svært tynt grunnlag. Det er Khrono som skriver om saken som har vakt stor oppsikt på Møre. Utlendingsdirektoratet mente at hennes pass sannsynligvis var forfalsket. Bekreftelse fra den eritreiske ambassaden om at passet er ekte, gis ikke stor verdi. Det er viktigere å splitte en familie med sykdomsproblemer.
Saken passer inn i et mønster der offentlige byråkrater sitter og bestemmer hvem som skal få være i landet. Nylig var det den unge gutten Mustafa som skulle sendes ut, men han fikk foreløpig bli over jul. En ung gutt som har bodd nesten hele livet i Norge.
Menneskers rett til å bo og arbeide der de vil, er dessverre fraværende i Norge. Det er erstattet med en gjennomgripende tanke om at det er myndighetene som skal bestemme. Fremskrittspartiet presser på for en sosialistisk innvandringspolitikk der staten bestemmer, og de andre følger med på lasset av frykt for å miste stemmer. Selv om flertallet i Norge er innvandringsliberale, er innvandringsmotstanderne mer fanatiske. De lar ofte denne saken bestemme partivalget.
Resultatet er strenge regler og papirflyttere med instinkt om at firkantet oppfølging av regler er det rette, i stedet for å ta humanitære hensyn. Noen av sakene, slik som de to nevnte, havner i mediene. I slike tilfeller løser det seg ofte. Når det gjelder mennesker man ser bilde av og hører snakke, så blir mennesker heldigvis såpass engasjerte at presset blir for stort. Og så kan jo statsapparatet vise et skinn av humanisme. Men alltid på en slik måte at det sendes et tydelig signal om at Norge har en streng innvandringspolitikk.
Mennesker som er født i andre land straffes for sine foreldres handlinger eller fordi noen formaliteter ikke er i boks. Hvorvidt de er vanlige gode mennesker som bidrar til samfunnet og lokalmiljøet er uviktig for menneskene med makt til å bestemme over andres liv.
Det er en skam. La dem komme. La dem bli.
