Korrupsjonstiltalen mot Nittedal-ordfører Hilde Thorkildsen (Ap) forsterker inntrykket mange nordmenn sitter med: kameraderi er et reelt problem ute i kommune-Norge. Dette gjelder spesielt i byggesaker.
Thorkildsen er tiltalt for grov korrupsjon av Økokrim etter at hun er anklaget for å være direkte involvert i kommunens behandling av et byggeprosjekt i Hakadal. Varsellampene blinket da den aktuelle næringsutvikleren overførte 125 000 til et selskap som er deleid av Thorkildsen.
Vi har alle hørt historien om personen som kjenner en som jobber i kommunen og får sine søknader godkjent, eller lest saken om at en ansetter venner i lukrative stillinger, bruker skattepenger på å kjøpe varer eller tjenester fra bekjente eller familie, eller andre former for vennetjenester.
Disse anekdotiske sakene dokumenteres av Transparency International Norge: listen over korrupsjonsdommer i kommune-Norge det siste tiåret er lang. Meget lang. Kasper Vagle, som forsker på korrupsjon i Norge ved NHH, bekrefter også at vi har et omfattende korrupsjonsproblem i kommune-Norge: «Det er ikke tvil om at korrupsjon er et alvorlig problem i norske kommuner,» skriver han i Nettavisen.
Thorkildsen-saken er på langt nær et enestående tilfelle, og skal vi tro Økokrim vil vi se flere lignende grove korrupsjonssaker på kommunenivå fremover. Økokrim fremhevet risikoen for korrupsjon i områder der kommunal virksomhet er tett på det private næringslivet, og da spesielt i byggesaker, i sin trusselvurdering for 2020.
Slike lovbrudd kommer på toppen av en økt misnøye mot politikernes trang til å bevilge seg selv stadig gunstigere ordninger på felleskapets regning. Nevneverdig er massive fallskjermer og etterlønninger som lokalpolitikere innvilger seg selv, eller det at de i det hele tatt setter sin egen lønn – en lønn lokalpolitikerne nesten alltid stemmer for å øke. I tillegg kommer alle fordelene politikere har, som firmabil, reiseregninger, barnevaktsordninger, kommunal betalt bolig og lignende.
Som det står på regjeringens sider: «Både kommunen og partiene har ansvar for at det legges til rette for at det er motiverende og attraktivt blant alle grupper i befolkningen å være folkevalgt.»
Og da reises følgende spørsmål: Hvordan forbedrer vi situasjonen når de som skulle gjort det er karrierepolitikere som først og fremst skal motiveres av attraktive egeninteresser? Vi mangler en vaktbikkje i det norske samfunn. En folkevalgt ombudsmann for skattebetalerne.
