En meningsfull forståelse av frihet forutsetter også likhet. Dette har ikke i historien alltid vært selvsagt. Mang en monark har sjarmerende nok ment loven ikke gjaldt dem. Føydalherrer har tatt stilling til vasallers skjebne. Andre geistlige har også trodd seg selv over andre. Slaveeierne likeså, og begrunnet det hele med at en melaninrik hud ga deg færre rettigheter. Stalin sa i sin tid “klapp!” og klakørene klappet – de var jo tross alt under ham i makthierarkiet.
Den liberalistiske rettsstatens legitimitet baserer seg derimot på noe annerledes. Den er basert på likhet for loven, altså universelle (like) rettigheter. Her fins det ingen undersåtter, kun likemenn og likekvinner. Ingen står over loven, ingen står under den. Limet som holder den sammen er troen på naturlige rettigheter – nonsens på stylter som en viss pretensiøs viktigper skal ha sagt en gang i nitten-pil-og-bue, men ham om det.
Prinsippet om likhet gjør seg gjeldende for spillereglene i markedsøkonomien. Å vilkårlig velge ut vinnere i markedet gjennom for eksempel subsidier, er ikke noe bedre enn å vilkårlig velge hvem lovene skal gjelde for. Derfor er det illiberalt av staten hvis den åpner opp for lobbyvirksomhet som gir noen grupper fordeler eller konkurransefortrinn andre ikke har.
Dermed er det slik at frihet og ulikhet ikke utelukker hverandre, men heller at frihet forutsetter likhet, og at likhet da er et grunnleggende liberalistisk prinsipp. Har vi frihet, har vi også likhet.
Eller sagt ekstremt enkelt: Myndighetene skal ikke forskjellsbehandle individet, men behandle dem som nettopp det – et individ.
Når lovene ikke lengre er rettferdige, øker ufriheten. Ta tvungen militærtjeneste, såkalt verneplikt, som eksempel. Tvungen militærtjeneste defineres som slaveri for staten, i alle fall er det en definisjon liberalister bruker. Dersom staten tvinger deg til å krige mot Viet Cong i Saigon blir ditt liv og din frihet underlagt staten. Staten tar imidlertid også fra deg friheten din hvis den bestemmer at du skal leve et år i Bardufoss i statens tjeneste. Slike lover strider mot individets rettigheter og bør fjernes.
Den 14. juni 2013 vedtok Stortinget at Norge skal ha allmenn verneplikt. Loven tredde i kraft 1. januar 2015. Verneplikt gjelder derimot bare for kvinner født i 1997 eller senere. Det betyr med andre ord at den urettferdigheten og ufriheten som før hendte med bare menn, nå også hender med kvinner. Mange kvinner blir innkalt til tjeneste mot sin vilje, skriver VG.
Samtidig er det også slik at det vil være urettferdig å nekte kvinner mulighet til å bli med i forsvaret, hvis de vil det. Så da oppstår jo spørsmålet: Ingen bør ha verneplikt, men dersom man først har verneplikt, bør den da gjelde for alle? Bør den grove ufriheten det er å ikke bestemme over sitt eget liv i et helt år gjelde alle?
Løsningen på floken, tror jeg, er ikke å ofre verken likhetsprinsippet eller frihetsprinsippet, eller si at det ene prinsippet veier tyngre enn den andre. Dersom vi sier at likhetsprinsippet veier tyngre enn frihetsprinsippet, eller vica versa, har vi ofret dem begge. De er uløselig tilknyttet hverandre. Likhet og frihet er en pakkedeal hvor den ene faller fra om den andre også faller fra.
Hvorfor? Vel, dersom vi da velger oss en særgruppe, og sier at den spesifikke gruppen fortjener frihet over den andre, så har vi sagt fra oss både likheten og friheten. I prinsippet har vi i bunn og grunn ikke kommet nærmere frihetsidealet enn det bøndene kom ytringsfrihet under kong Ludvig XVI av Frankrike. Vi sier at noe som gjelder enkelte individer, ikke gjelder for alle andre.
Dermed virker det som at fasiten på spørsmålet “Bør ufrihet gjelde alle?” er positivt. Ja, det bør den. En lov som innskrenker friheten hos noen, bør endres til å gjelde alle slik at vi alle er like ufri. Vi er altså tilbake på det vi sa i starten om at myndighetene ikke skal forskjellsbehandle. Myndighetene skal likebehandle. Ufriheten tvungen militærtjeneste skal derfor gjelde alle, for dette er likebehandling. Slik bør også brysomme skatter og avgifter pålegges alle verdiskapende mennesker, og ikke bare den utvalgte gruppen som skaper mest verdier.
Samtidig ignorerer vi unektelig da alle de menneskene som ufriheten blir begått mot. En løsning kan være å skille mellom likhet og symmetri. Likhet er ikke det eksakt samme som symmetri. Vi er ikke reelt sett frie om vi er utsatt for symmetrisk mengde ufrihet, på samme måte som vi ikke reelt sett er frie om vi er utsatt for usymmetrisk mengde ufrihet. Ved å gjøre tvungen militærtjeneste allmennpliktig – eller ved å pålegge alle å betale formuesskatt av sparepengene sine – har vi utsatt alle for symmetrisk mengde ufrihet uten at vi av den grunn har blitt verken friere eller likere. Ufrihet og likhet går ikke i hop, for så fort du har gjort oss ulike, har du også gjort oss ufrie.
Sagt litt annerledes: Vi kan ha symmetri og ufrihet, vi kan ha usymmetri og ufrihet, og vi kan ha likhet og frihet, men vi kan ikke ha likhet og ufrihet. Har vi ufrihet, har vi ikke likhet – i beste (verste?) fall kun symmetri.
Friheten kommer først når vi alle er symmetrisk frie – og med det like overfor loven – ikke symmetrisk ufrie.
