Tilgi for et øyeblikk krigsretorikken i tittelen. Den er ikke ment helt bokstavelig (en begrunnelse følger). Av og til svikter nemlig intuisjonen for politikk og hva som går an å foreslå, og man blir uforvarende trukket inn i tankemønstre som føles helt ukjente og fremmede. Næringslivspolitiker og SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes bidrar nå til å skape helt nye synapser i mange av kongerikets hjerner når han lover å fremme forslag om å forby dagligvarebutikkene å selge sine egne lavprisvaremerker. Det dreier seg om varer som First Price, Eldorado og Xtra, melder Dagens Næringsliv bak betalingsmur. Fylkesnes og SV, som tilsynelatende ønsker at vi skal handle fra Stein Erik Hagens merkevarekonglomerat Orkla i stedet, ser ut til å finne støtte i både Senterpartiet og Rødt.
Det er fristende å trekke frem adjektivene for de sjeldne anledningene når slikt foreslås, men selv absurde forslag kan ha en fornuftig, eller i det minste velment, begrunnelse. SV og Rødt er i dette tilfellet opptatt av å redusere de store kjedenes markedsmakt. Når både produsent, distributør og selger er en og samme aktør konsentreres denne makten og det blir vanskelig(ere) for andre å konkurrere. Om man bryter opp denne monopolistiske kjeden vil man fremme reell konkurranse og forbrukermakt på rimeligere vilkår, er tankegangen. Slik vil det til sist, formodentlig, komme forbrukerne til gode. Det rimer jo med en retorikk vi er vant med fra den kanten – om å begrense markedsmakt til fordel for politisk makt. Eller fra strukturer uten tvangsmakt og med konkurranse, til strukturer med tvangsmakt og uten konkurranse. Én løsning, kommunegrå og sentraldirigert, for alle.
from Pixabay
Senterpartiet er i retorikken enig med sine nye, røde kamerater. Men selv om de bruker samme retorikk, er det nærliggende å mistenke at en interessegruppe eller to i et annet tradisjonsrikt monopol også ligger i vektskålen. En alternativ løsning på markedmaktkonsentrasjonen var jo å åpne grensene for utenlandske grossister og kjeder, uten byråkrati og importvern. Det gjør nok denne svært langhårede kamelen lettere å svelge i et parti som tid om annen fortsatt hevder seg å være borgerlig.
Ingen kan med rimelighet beskylde dette forslaget alene for å gjøre mange veldig mye fattigere, men det er et lite skritt på veien. Det er nokså målrettet også, siden det kun påvirker de som i noen grad er avhengige av disse varene for å opprettholde en akseptabel livskvalitet. Det er bare hos denne gruppen en merkbar forskjell i levestandard kan telles i kronestykker på kassalappen.
Jeg ville normalt fokusert på om idéen var holdbar, og om tiltaket er rimelig og riktig (svaret her i gården er naturligvis et rungende nei), og mindre på hvem det spesifikt rammer i større og mindre grad. Jeg tror det er klokt å holde politikken mindre personlig og drevet av anekdoter og tårevåte enkelthistorier. For SV i akkurat dette tilfellet gjør jeg dog et unntak fra denne tommelfingerregelen. Jeg har spesifikke grunner for det.
Mer interessant enn forslaget i seg selv, er i mitt hode at den som foreslår å redusere for eksempel formueskatten av prinsippielle eller praktiske årsaker, gjerne møter en retorikk fra SV som fokuserer utelukkende på utkomme for spesifikke grupper, ofte i en populistisk språkdrakt som etterlater inntrykk av tvilsomme intensjoner og sviktende fellesskapsmoral. Hvilke grupper får mer og mindre, hvor mye, hvem kan foreslå noe sånt, og hvilken riking tjener aller mest på det. Man gir liksom så og så mye penger til de aller rikeste på bekostning av de som sitter nederst ved bordet, og det er nettopp det man vil (siden man jo foreslår noe som i deres øyne vil føre til dette). Man er til syvende og sist bare opptatt av egen lommebok.
Dette varslede forslaget gir et godt oppspill til samme retoriske grep i retur. Hvem foreslår næringslivskommissar Fylkesnes å ta mat ut av munnen på? De aller fattigste, og ikke minst ungene deres. Ungene våre, som det gjerne heter der i partiet. Hvilken tvilsom riking står til gevinst? Orkla-innehaver Stein Erik Hagen, som sender skjortesnippene sine til London for stryk og rens. Og kommissaren selv, i sin øvre middelklassetilværelse med trygg stortingslønn, er neppe storforbruker av disse aller billigste varene. Han tjener sikkert tre-fire ganger så mye som de som rammes av dette. Tenker mannen bare på seg selv?
Well played, SV!
Men det burde kanskje ikke overraske. Sosialister har alltid vært opptatt av de fattige, og levner lite ære til forslag som gjør det lettere å være eller bli rik, eller endog bare moderat velstående. Erfaringene fra stadig nye land viser at sosialister med makt gjør det svært enkelt å bli fattig – i mange tilfeller er det en helautomatisk prosess. Det sies at man ikke skal forklare med onde intensjoner det som kan forklares med dumskap (eller for den del økonomisk analfabetisme). Men SV er vanligvis raske med å mistenkeliggjøre intensjoner ut fra utkommet de mener å se, og da er det vel bare rett og rimelig at vi også ser på hvilke grupper (og ungene deres) som får mer og mindre fra tiltak de foreslår. Eller for den del fra hele politikken deres. Også kan vi også avlede intensjoner fra det utgangspunktet.
Da lukter det ikke akkurat roser av SV. Vi kunne omtale politikken deres for økt fattigdom som hjerterå. Da virker det nesten bedre å føre en politikk «for» økte forskjeller, som partiet ynder å moralisere over, så lenge færre må leve i SVs fattigdomssamfunn.
Om sosialistene i Rødt, SV og Senterpartiet får det slik de ønsker, blir det litt lettere å bli fattig i Norge også. Den som har fantasi til å foreslå slike løsninger, har ganske sikkert mer på lager.
