Statsbudsjettet for 2021 ble omsider banket gjennom med støtte fra FrP. Heller ikke i år ivaretar politikerne interessene til norske skattebetalere eller hensynet til kommende generasjoner.
Public choice-teori forklarer svakheten med Norges parlamentariske system: politiske partier handler primært ut i fra sin egeninteresse – for å opprettholde sin politisk eksistens og innflytelse – og ikke ut i fra samfunnets beste. Som konsekvens øker statsbudsjettene mer enn økonomien. Det medfører stadig større press på skattebetalerne og fremtidige generasjoner som ender opp med regningen.
Ingen partier på Stortinget vil prioritere seriøse utgiftskutt, som de ikke drar politisk nytte av, over deres individuelle kjernesaker. Mens skattelettelser fordeler seg marginalt over økonomien, medfører utgiftskutt kriseoppslag i mediene. Maktpolitikere vet dermed hva de må prioritere.
Partienes obligatoriske skryterunde i media i etterkant av de teatralske «tøffe budsjettforhandlingene” fremhever aldri en felles kompromissvilje for å gi avkall på egne kjepphester til fordel for et ansvarlig budsjett som ikke truer statsfinansene, velferden og næringslivet.
Skrytelisten over hva det enkelte parti fikk gjennomslag for blir stadig større. Mens utgiftene øker, angriper interessegruppene og opposisjonen regjeringen på refleks for å ikke gjøre nok og for å nedprioritere kritiske områder.
Siden de borgerlige partiene overtok regjeringsmakten i 2013 har statsbudsjettet økt med 50 prosent. De totale utgiftene for 2021 er på 1515 milliarder kroner. Bevilgningene er blitt så store at selv ikke opposisjonen lenger kan klage på at de borgerlige partiene «sulteforer» Norge.
Venstresiden angriper nå regjeringen for å føre en uansvarlig økonomiske politikk – «og bruke penger som fulle sjømenn» – til tross for at en samlet opposisjon foreslår å bruke enda mer av andre folks penger. Det er langt mellom retorikk og praksis i den norske politikerstanden.
Slik er spillet om statsbudsjettet. Taperne er ordinære arbeidstakere, som får redusert verdien av egen lønning og sparepenger. Som konsekvens blir stadig flere avhengig av offentlig sektor. Utviklingen gjør det vanskeligere å kutte i utgiftene, i et system der alle lever på hverandres inntekt.
Klimamilliarder og et budsjett som aldri kan bli stort nok
Venstre og KrF styres tilsynelatende av oppfatningen om at kun større budsjetter kan gi større oppslutning. Når utviklingen går i motsatt retning, må det vel være mangel på milliarder som er årsaken. Så lenge Solberg får beholde statsministermakten gir hun velvillig med begge hender til desperate samarbeidspartnere.
I år kan klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn skryte av «tidenes klima- og miljøbudsjett». Budsjettet til klima og miljø øker med totalt 11,2 milliarder sammenlignet med i fjor.
Dette var blant sakene spesielt Venstre fremhevet etter budsjettforhandlingene: 3,3 milliarder i økte bevilgninger til det statlige energiselskapet Enova; 1,5 milliarder mer i satsing på grønn omstilling, blant annet til det statlige investeringsselskapet Nysnø; og 2,3 milliarder mer kroner til karbonfangst- og lagring via prosjektet Langskip.
Merk at dette er økninger på ett enkelt år. Et år der deler av norsk næringsliv er i krise og statsfinansene skvises av høy arbeidsledighet. Budsjettet til Klimadepartementet alene øker med 9,1 prosent, til 16,9 milliarder kroner i 2021.
Det spiller for øvrig ingen rolle hvor mange milliarder ekstra som pøses inn i ulike sektorer; interesseorganisasjoner vil instinktivt krisemaksimere budsjettet. Det samme vil opposisjonen. MDGs partileder Une Bastholm kaller klimabudsjettet ”bekmørkt”.
– Regjeringen legger opp til å kutte kun 21 prosent av utslippene de neste ni årene, under halvparten av det regjeringen har lovet, sier hun til NRK.
Venstre, som lenge har forsøkt å gi velgerne illusjonen av at de fører en ansvarlig økonomisk politikk, tør ikke en gang selv å si at regjeringen har brukt tilstrekkelig med penger på klima for et år – det kan nemlig aldri bli brukt nok penger på klima!
– Jeg tror aldri jeg vil si at et klima- og miljøbudsjett er bra nok. Vi må alltid videre, både på natur og på å kutte klimagassutslipp. Men hvis du leter, finner du ikke et bedre budsjett enn dette noe sted, og jeg tror ikke opposisjonen kommer til å levere noe bedre, sier Rotevatn til Vårt Land.
Fremdeles verdensmestere i kultur
En annen post som tilsynelatende aldri kan bli stor nok for Venstre og KrF er kulturbudsjettet. Regjeringen bevilger hele 23,6 milliarder til Kulturdepartementet, en økning på 3,6 milliarder – eller 18,7 prosent – fra i fjor. Økningen i kulturbudsjettet for 2020 var tilsvarende rekordstort – da økte regjeringen bevilgningene med hele 4,9 milliarder kroner fra 2019.
I media skulle man derimot tro at kulturbudsjettet kuttes kraftig. Slik er budsjettdynamikken. De som får økte bevilgninger sitter stille i båten, eller klager over at de ikke fikk mer; mens de som får bevilgningene sine redusert med noen skarve millioner får førstesider og støttegrupper.
I Dagsavisen kan vi lese at «indignasjon og forbløffelse preger reaksjonene hos både opposisjonen og Kulturrådet når regjeringen nå kutter 10 millioner i Kulturfondet.”
– Jeg mener dette er en hån mot kulturlivet. Midt i den mest krevende situasjonen for norsk kulturliv siden 2. verdenskrig, kutter man i en av de viktigste ordningene i norsk kulturliv, sier SVs Freddy André Øvstegård til avisa.
Det er derimot ikke like relevant å nevne at Kulturrådet ble tildelt totalt 50 millioner kroner ekstra i høst, som en del av regjeringens krisepakke til kulturlivet på 1,1 milliarder kroner. Da vil kuttet nemlig se mistenkelig ut som en økning.
Et tydelig KrF-avtrykk, dessverre
KrF skryter av at budsjettet bærer preg av et «tydelig KrF-avtrykk». Partiet har fått tilsynelatende frie tøyler til å gjøre det de kan best: bruke penger i solidaritetens navn. Regjeringen øker barnetrygden med 3600 kroner i året for barn mellom 0-6 år, noe som innebærer en økning på 1,1 milliarder fra fjoråret. Engangsstøtten for fødsel og adopsjon økes fra 84 720 kroner til 90 300. Til sammenligning var denne støtten på 35 263 kroner i 2013.
Med det angivelig usolidariske høyrepartiet KrF får vi flere nye statlige prøveprosjekter, som raskt blir permanente kostnadsluk. Partiet skryter blant annet av en utvidelse av ordningen «Familie for første gang» som ble innført i 2020 – en snau milliard var imidlertid ikke nok, så bevilgningene måtte økes til 1,1 milliarder. Lignende prøveordninger som videreføres er et nasjonal fritidskort for barn mellom 6-18 år – et budsjett som tredobles i 2021 – og diverse ordninger for å motvirke ensomhet blant eldre.
De eldre er dog en altfor stor og viktig velgergruppe til at «liberalistiske» FrP kan overlate dem til Regjeringen. I en pressekonferanse skryter Siv Jensen av at «samlet sett utgjør våre gjennomslag i overkant av 18 milliarder kroner». FrP-lederen er spesielt fornøyd med at partiet fikk økt bevilgningene til de eldre med to milliarder mer enn det regjeringen foreslo.
FrP har derimot ikke fått gjennomslag for å redusere bistandsbudsjettet til under 1 prosent av BNP. Staten bruker i 2021 38,1 milliarder på bistand, noe som riktig nok er en nominell nedgang på én milliard fra i fjor, som skyldes at økonomien har krympet som følge av pandemien. Blant disse kanaliseres i overkant av 25 milliarder til FN, eller 5000 kroner per innbygger. Som denne grafen fra 2017 viser, har Norge i flere år vært tronet alene på toppen når det kommer til FN-støtte. Til gjengjeld har vi fått en plass i sikkerhetsrådet for 2021-2022, og mer enn et par tidligere politikere har fått internasjonale toppjobber. De faktiske resultatene på inflaterte bistandsbudsjetter er derimot mer usikre.
Populistisk utgiftskritikk?
Når milliardbeløpene blir absurde nok, kan kritikken mot statsbudsjettet fort bli overfladisk. Det blir som når FrP kritiserer de store utgiftene knyttet til innvandring, all den tid de ikke er villig til å kutte i de offentlige ytelsene som forårsaker kostnadsnivået.
Det er riktignok uansvarlig overfor norske skattebetalere å ukritisk øke bevilgninger til postmodernistiske kunstnere, omstridte klimatiltak eller udokumenterte bistandsprosjekter. Samtidig kan ikke dette ha øverste prioritert dersom Norge skal ut av den onde sirkelen, der offentlige utgifter vokser raskere enn bruttonasjonalproduktet. Offentlig andel av BNP overgår allerede 60 prosent for fastlands-Norge, samtidig som vi står overfor en forestående eldrebølge og fallende oljeinntekter.
Regjeringen må ta sitt ansvar for denne utviklingen. På det retoriske planet snakker de varmt om bærekraftige statsfinanser og en styrking av arbeidslinjen. I praksis gjør de det motsatte. Siden regjeringen la frem sitt første statsbudsjett i 2014, har antall uføretrygdede økt med 54 300, til 363 000 personer. De har ikke vist seg villig til å ta tak i tøffe reformer, som å kutte i sykelønnen, til tross for at empirien tyder på at dette vil styrke arbeidslinjen og redusere oppblåste offentlige utgifter.
Populistisk utgiftskritikk er nødvendig for å sette fokuset på offentlig sløsing. Hovedproblemet er derimot ikke at prosjektene staten bruker penger på i seg selv er så innmari håpløse. Problemet er at summen av utgiftene gjør det stadig vanskeligere for borgerne å oppnå økonomisk selvstendighet. Utgiftseksemplene benyttet ovenfor er lettvinte, men de illustrerer hvordan det nesten er umulig å kutte i offentlig utgifter, selv der det har liten effekt på privatøkonomien til ordinære lønnsmottakere.
Vi må være klar over at større utgiftskutt i et land der alle lever på hverandres inntekt ikke vil foregå smertefritt. Til gjengjeld vil utgiftskutt gi oss større råderett over egne penger og flere økonomiske muligheter og stabilitet. Det vil også skape et mer produktivt samfunn, der konkurransen om å skape verdier for hverandre blir viktigere enn konkurransen om å karre til seg andres verdier.
