Torsdag 3. desember kunne man lese i Aftenposten at vekternes streik var avsluttet. Streiken hadde da pågått i hele 11 uker, og truet blant annet olje- og gassbransjen med nedstengning som mulig utfall dersom streiken skulle trappes opp ytterligere av Norsk Arbeidsmandsforbund. Operatøren Gassco måtte stenge ned gassanlegget på Nyhavna i Møre og Romsdal én dag som følge av vekterstreiken, noe som kostet ca. 100 millioner kroner.
Resultatet av streiken var at vekterne fikk en umiddelbar lønnsøkning på 3,50 kr/timen for normal arbeidstid, og 2 kr/time ekstra for natt- og helgearbeid. Dette svarer til ny timelønn på ca. 193 kr, med 28 kr/timen i nattillegg og 48 kr/timen i helgetillegg. Medianlønn for vektere var ifølge SSB på 36 440 kr per måned i 2019.
Det har vært flere streiker i 2020, det samme året som tusenvis av mennesker har blitt permittert eller mistet jobben som følge av økonomisk nedgang. Målet med dette innlegget er likevel ikke å angripe de som streiker eller å argumentere mot streikeretten, men å stille noen kritiske spørsmål til hva som kjennetegner en levelig lønn og et godt liv i en verden med 7,8 milliarder mennesker som stadig føles mindre og mindre.
Det søte liv i nord
I Norge er vi velstående og lønnsforskjellene mellom de høyt- og lavt utdannede i samfunnet er liten, spesielt hvis man tar i betraktning den enorme innsatsen som de høyt utdannede har lagt ned for å kvalifisere til en jobb hvor man har ansvar for å skape et overskudd på kanskje flere millioner (hvis ikke milliarder) kroner i året.
Omtrent alle har råd til hus og en fungerende bil i distrikts-Norge, og ingen av oss går rundt sultne. Vi skal ikke lenger enn til Sør-Europa før tilstandene begynner å bli ganske mye verre for vanskeligstilte i samfunnet, land hvor arbeidstakere sliter med å betale leie hver måned og må gjøre vanskelige avveininger for å sikre egne barns trygghet. Dersom vi beveger oss lenger østover mot Asia, vil man se store familier som er fattige og som er nødt til å dele små leiligheter med kun sitteplasser på gulvet.
I Norge skal vi ha det greit!
«Ok, det er slik i Asia ja? Vel, her i Norge skal vi ha det bra! Hvorfor skal noen i Norge tjene så mye mer enn andre?». Slik vil faktisk overraskende mange svare hvis man legger fram fakta om hvor latterlig høy kjøpekraft mindre velstående nordmenn har sammenlignet med resten av verden. Det er noe veldig nasjonalistisk med tankegangen om at det som skjer i Asia ikke er så viktig, samtidig som det er svært viktig at man tjener omtrent det samme som alle naboene sine.
Mange står åpenbart seg selv nærmest, og er mest opptatt av å løse de relativt små konfliktene som berører dem selv eller noen de kjenner, men ikke å ta tak i de store konfliktene som berører helt vanlige mennesker på andre siden av verden. De av oss som faktisk har venner på den andre siden av verden forstår hvor latterlig og snever den materialistiske tankegangen til mange nordmenn er, og vi irriterer oss over dette uendelige gnålet om høyere lønn så man kan kjøpe båt og hytte på fjellet.
Ingen skam å tjene mye penger
Hvis du har en jobb der du vet at arbeidsgiveren din tjener det dobbelte på å ha deg ansatt fremfor å ikke ha deg der, så er det helt på sin plass at du har en god lønn. Hvis du også skulle være så heldig å ha en lønn som du innerst inne vet at er høyere enn hva du fortjener, så kan du lene deg tilbake og nyte det så lenge det varer. Men hvis du har en lønn som du vet at frie markedskrefter mest sannsynlig aldri kunne gitt deg, så bør du sitte stille i båten og ikke klage.
Takket være FrP så sitter en del mennesker med inntrykket av at en liberalistisk økonomi er ideell for å styrke privatøkonomien til arbeiderklassen. Flere på venstresiden har kritisert FrP for det de mener er en populistisk appell til arbeiderklassen, og de har delvis rett i dette. Selvom det er sant at den umiddelbare kjøpekraften til alle vil gå opp med skatte- og avgiftslette, så vil naturligvis det offentlige velferdstilbudet som mange i arbeiderklassen er avhengige av reduseres med denne modellen. Enkelte i denne gruppen kan derfor ende opp med et dårligere tilbud med en mindre stat.
Heldigvis er personlig rikdom sjeldent det viktigste her i livet blant liberalister. Det viktigste er å ha størst mulig frihet, og til det trenger man bare å være rik nok. I Norge er allerede mange av oss rike nok til å nyte liberale goder som internasjonale reiser, god og variert mat, internett, et fascinerende mangfold av teknologiske varer og innovasjon, og muligheten til å komme i kontakt med mennesker som gjør oss lykkelige. Liberalismen sørger for disse godene, og for at vi skal sikre at det fortsetter slik så bør vi unngå smålige kamper om lønn og ulikhet som indirekte svekker tilgangen og motivasjonen til å fortsette å skape disse godene.
Så hva med overskuddet som skapes av at vi ikke krever høyere lønn? Overskuddet i din bedrift vil sannsynligvis reinvesteres i et selskap eller produkter som krever internasjonalt samarbeid, og vil derfor bidra til å gi mennesker på andre siden av verden større mulighet til å nyte friheten som deres interne marked tilbyr. Slik sett er norske arbeidere med på å skape likeverd for mange.
