Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? har skapt mye og hard debatt, og debatten har blusset opp igjen to år etter at boken ble utgitt. Jeg synes den er overraskende hard. Jeg sitter med det inntrykk at man er mer opptatt av å skulle ta Marte Michelet mer enn av å ta tak i de spørsmål hun reiser, for å komme videre i vår forståelse av disse.
Jeg har nevnt på Twitter at jeg vil bruke denne debatten som eksempel på en viktig side ved ytringsfriheten: Sannhet, og at vi kommer nærmere en slags sannhet om vi alle kan komme med vår versjon. Noen av oss vil ta feil. Men som Francis Bacon har sagt: Sannheten kommer lettere fram gjennom feil enn gjennom forvirring. Så kan andre til til motmæle. Vi finner kanskje ikke Sannheten med stor S, men vi kommer kanskje litt nærmere.
Dette førte til overraskende sterke reaksjoner fra folk som ikke forsto, eller ikke ville forstå mitt poeng. Et synspunkt som gikk igjen hos flere, var omtrent slik: Marte Michelet tar feil, hennes bok er skadelig og burde ikke ha vært utgitt. Sagt på en annen måte: Marte Michelet burde ha vært sensurert fordi mange historikere mener at hun tar feil. Marte Michelet og hennes forlag Gyldendal må tåle kritikk, noe de har fått. Og de har selvsagt rett til å ta til motmæle og forsvare seg mot denne kritikken. Dette er en viktig side ved ytringsfriheten.
Jeg er ikke historiker, og har ingen mening om innholdet i Marte Michelets bok, eller den motboken som er skrevet. Men jeg tror vi må kom bort fra det glansbildet mange av oss har blitt lært opp til å tro på: Heltene var bare helter med blank rustning, og de andre var bare skurker. Det er ubehagelig når noen pirker i glansen som har omgitt heltene, og det er sikkert nesten like ubehagelig når vi får mer nyanserte bilder av skurkene, de som var “på feil side”. Det er tydelig at 75 år siden krigens slutt og 78 år etter jødedeportasjonen fra Norge ikke er lang nok tid til at sårene har fått gro. Det kan se ut som om det fortsatt er noen verkebyller det ikke skal pirkes i.
Jeg har ikke fulgt hele debatten om boken i detalj. Men jeg har inntrykk av at kritikken har to hovedsynspunkter: Det hun skriver er feil, og det hun skriver er ikke noe nytt.
I et ytringsfrihetsperspektiv er det viktig at Marte Michelet har kunnet utgi sin bok og komme med sin versjon av historien, riktig eller ei. Jeg vil sitere fra avsnitt 2.2.1 i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, NOU 1999:27, en kommisjon som var ledet av den meget respekterte historieprofessoren Francis Sejersted:
“Inkvisisjonens rettssak mot Galileo Galilei i 1633 innvarsler gjennombruddet for den vitenskapelige tenkemåte. Saken gjaldt de nye naturvitenskapelige teorier som man mente anfektet basis for de tradisjonelle autoritetsforhold. Konflikten i Galilei-saken sto mellom de teologiske makthavere og en representant for den fri forskning. Det er irrelevant om Galilei hadde rett eller ikke. Det viktige var prinsippet om fri forskning som innebar fri drøftelse, og som derfor forutsatte ytringsfrihet. Ja, det kan sies at om Galilei ikke hadde rett, var det desto viktigere å få hans synspunkter offentliggjort for at de derved skulle kunne korrigeres.”
Debatten rundt Marte Michelets bok har nok ikke de samme historiske dimensjoner som inkvisisjonens rettssak mot Galileo Galilei. Men ytringsfrihetsspørsmålet er det samme. For denne debatten er det ikke viktig om Marte Michelet har rett eller ikke. Det har blitt tatt kraftig til motmæle mot Marte Michelets historieskriving.
Det vi vet, og som ikke bør være særlig kontroversielt, er at antisemittismen var fremtredende i Europa før krigen. Det er ingen grunn til å tro at vi ikke også hadde den i Norge. Også den gang var Norge en del av Europa og verden.
Vi hadde tross alt hatt en grunnlovsbestemmelse fra 1814 som sa at jøder ikke hadde adgang til riket, en bestemmelse som først ble opphevet i 1851, etter at blant andre Henrik Wergeland hadde kjempet for at den skulle oppheves. At den ikke ble opphevet ganske umiddelbart etter at spørsmålet ble tatt opp, blant annet av Henrik Wergeland i diktsamlingen Jøden, ni blomstrende Torneqviste som ble utgitt i 1842, er i alle fall et tegn på at det må ha vært en uvilje mot å gi jøder adgang til Norge — uten at jeg kjenner detaljer rundt opphevelsen av denne “jødeparagrafen” i Grunnloven.
Jeg har merket meg at Rudolf Nilsen i sitt dikt “Den nye dressen”, som ble utgitt i 1929, kunne åpne åpne andre vers slik:
“For klesjøder bør en behandle forsiktig
og ikke gi skinn av man liker et plagg.”
Jeg påstår på ingen måte at Rudolf Nilsen var antisemitt. Jeg tar det mer som et uttrykk for at det var et vanlig brukt ord, som ingen reagerte på — omtrent som at jeg vokste opp med at ordet “neger” var en del av dagligspråket som ingen reagerte på. Ikke alle som brukte ordet “neger” var eller ble rasister. Men det, og mange andre (ofte verre) ord som vi brukte, uttrykte en underliggende holdning som gjennomsyret samfunnet.
For meg er rasisme ganske uforståelig. Jeg har ingen problemer med å forstå at man kan være skeptisk til det ukjente, blant annet folk som er annerledes og har en annen kultur. Det er nok en følelse vi er mange som kan ha. Men det er et langt steg fra å være skeptisk til det man ikke kjenner, til å hate eller systematisk nedvurdere folk på grunn av deres etnisitet, religion, seksuelle legning eller annet. Som blekrosa heterofil nordmann har jeg ikke vært utsatt for rasisme. Men jeg husker godt en situasjon hvor jeg kunne betrakte en form for hverdagsrasisme, som jeg reagerte på — selv om den ikke var rettet mot meg.
For ca 20 år siden tilbrakte jeg et par uker i Skopje i Makedonia. Jeg arbeidet på et prosjekt der. Hvis noen gjorde noe litt merkelig/dumt, fikk vi ofte høre “han/hun er albaner”. Ytterligere forklaring var ikke nødvendig. Ingen av de lokale regaerte, og jeg kommenterte det ikke. Men jeg husker at jeg reagerte på den nedvurderende holdningen dette ga uttrykk for. Om albanere ble utsatt for mer direkte diskriminering eller andre uttrykk for diskriminerende holdninger i Makedonia, vet jeg ikke noe om. Vi vet at europeiske jøder ble utsatt for langt verre ting enn dette.
Jeg tror ikke på historiefortellingen om at alle motstandsfolk i Norge var kritthvite helter. Det er ingen grunn til å tro at antisemittismen ikke også fantes blant dem, og at noen kunne ha litt blandede motiver for det de gjorde. I en tid hvor folk har revet ned statuer og krevd en benk med navnet til botanikeren Carl von Linné fjernet, må vi minne oss selv om at folk var barn av sin tid og vi må akseptere at hisoriske personer ikke var svart/hvite helte- eller skurkeskikkelser.
Selv om det tydeligvis kan være mange verkebyller det er farlig å pirke i, mener jeg at det er bra at noen forsøker å fortelle historien sett fra et annet ståsted enn det dominerende. Jeg har sett at det har vært vist til faghistoriske fremstillinger som tegner mer nyanserte bider enn det fremherskende. Men de fleste av oss leser ikke faghistoriske fremstillinger. Vi, i alle fall folk i min generasjon, har blitt inndokrtinert med en fortelling om krigen som sannsynligvis er ganske skjev. Det skal mer enn en faghistorisk fremstilling til for å korrigere det. Med sine bøker har Marte Michelet klart å flytte spørsmålet høyere opp på dagsorden, og har skapt en debatt om spørsmålene som ingen faghistoriker til nå har klart.
Ettertiden vil vise hva slags historiefortelling som blir stående. Det er uansett sunt med en debatt om disse spørsmålene, og derfor er ytringsfriheten viktig for at vi skal komme nærmere en sannhet.
John Christian Elden krever, på vegne at noen av de etterlatte, at Gyldendal skal trekke boken tilbake. Jeg er vel neppe den eneste som da tenker at jeg må sikre meg et eksemplar av den boken, i tilfelle Gyldendal skulle finne på å etterkomme et slikt krav. Det er vanskelig å få mer effektiv reklame for en bok enn at noen forsøker å forby den. John Christian Elden etterlyser noen voksne hos Gyldendal. Jeg håper de er voksne nok til å stå fast ved at det er en viktig bok, selv om innholdet kan være diskutabelt.
John Christian Elden går hardt ut på vegne av sine klienter.
“Dei [de etterlatte] kan ikkje forstå at Gyldendal, som eit ansvarleg forlag, kan gi ut ei slik bok utan noko som helst form for kjeldekritikk,”
Påstanden er ganske sikkert feil, så feil at den grenser mot en ærekrenkelse. Det er ingen grunn til å tro at Marte Michelet har skrevet og Gyldendal har gitt ut boken uten noen form for kildekritikk. Om kildekritikke har var god nok, er et annet spørsmål, som jeg ikke tar stilling til. Uansett er det lite sannsynlig at etterkommerne vet noe særlig om dette. Historien om medaljens bakside pleier ikke å være den som blir fortalt videre i helters familier.
John Christian Elden rasler også med den juridiske sabelen, og sier de vurderer rettslige skritt. Jeg vet ikke hva som eventuelt skal være grunnlaget for dette. Det er ikke ulovlig å skrive bøker som fremstiller historien feil. Det er f.eks. ikke ulovlig å skrive og utgi en bok hvor man påstår og forsøker å argumentere for at holocaust ikke fant sted.
De etterlatte føler at familiens ære er krenket. Det er ikke så vanskelig å forstå at de som har vokst opp med historiene om far og/eller bestefar som krigshelter føler seg krenket når noen skitner til dette minnet. Men familier har ikke en rettslig beskyttet ære, det har bare personer. Etter skadeserstantingsloven § 3–6a første ledd kan
“Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig..”
Avdøde personer har neppe noen ærefølelse som kan krenkes, men man har fortsatt et omdømme. De lider uansett ikke noe tap, og definitivt ikke tap i fremtidig erverv.
Vi må også ta med skadeserstantingsloven § 3–6a annet ledd:
“En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.”
Boken er er forsøk på å komme nærmere sannheten om behandling av jøder i Norge under andre verdenskrig, et formål som uten tvil forsvarer at boken kommer ut. Om hun har lyktes, det spørsmålet lar jeg ligge. Om den hviler på et “fyldestgjørende faktisk grunnlag” er det høyst delte meninger om. Samtidig imøtegåelse er ikke vanlig eller påkrevd ved bokutgivelser. Døde personer kan uansett ikke imøtegå påstander som har blitt fremsatt. Men ingen har hindret andre i å imøtegå dem, og de har blitt imøtegått. Allmenne hensyn og aktsom god tro, begge deler bør tilsi at det var riktig å skrive og å utgi boken.
Avdøde personer har et begrenset vern i 15 år etter deres død. Det står i skadeserstantingsloven § 3–6a første ledd, siste punktum:
“Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.”
Det er begrenset, da det bare er oppreisningskrav som kan fremsettes av de etterlatte. De etterlatte har ikke lidt noe økonomisk tap, og det er derfor ikke grunnlag for å kreve erstaning.
Jeg vet ikke hvilke konkrete personers ære som eventuelt skulle være krenket av av Marte Michelets fremstilling, og derfor heller ikke når de døde — jeg antar at det ikke er mange, om noen av disse personene som fortsatt er i live.
Her ligger det noen ytterligere komplikasjoner i at de eventuelt går til rettslige skritt nå, og ikke gjorde det da boken ble utgitt da boken ble utgitt for to år siden. Det kan argumenteres for at 15-årsfristen må regnes fra da søksmålet eventuelt blir reist, ikke fra da boken ble utgitt, og det kan sikkert argumenteres for det motsatte. Disse spørsmålene går jeg ikke nærmere inn på.
Innlegget ble først publisert på Olav Torvunds blogg, og er gjengitt med hans tillatelse.
