Regjeringen vil innføre fritt skolevalg for videregående elever i hele landet. Reaksjonene fra en samlet venstreside er forutsigbare, men med varierende grad av holdbarhet.
Den mest ventede innvendingen kom fra leder i Rød Ungdom, Alberte Tennøe Bekkhus: – Karakterbasert opptak fører til at man får A- og B-skoler. Vi kan ikke åpne for at vi får eliteskoler og «taperskoler», noe vi vet at er en konsekvens av karakterbasert opptak.
For orden skyld: et argument blir ikke bedre av at det repeteres hver gang skolepolitikk diskuteres. En skole er nødt til å møte elevene på deres premisser, enten om de har høy eller lav faglig forståelse. Store forskjeller mellom elevenes kompetanse gjør det vanskelig å organisere en felles læringsplattform. Dersom undervisningen ikke er tilpasset eleven, risikerer man at enda flere elever blir umotiverte, uavhengig av hvilket nivå de befinner seg på.
Fritt skolevalg bygger på annerkjennelsen av at 1) elever har ulike kognitive ferdigheter, faglig forståelse og motivasjon- og ambisjonsnivå og 2) at det er et gode at eldre skoleelever inndeles etter disse kriteriene. Det følger også en moralsk overbevisning om at karakterer er det mest rettferdige vurderingskriteriet for å fordele offentlige skoleplasser.
Segregering og andre buzzword
Ifølge venstresiden er derimot karakterbasert nivåinndeling det samme som en «segregering» av norsk skole. Det mangler ikke på negative superlativer i et land der stortinget stort sett er enige om alt det viktigste, enten om det er skole- eller skattepolitikk.
Et reelt fritt skolevalg ville vært å likestille private og offentlige skoler. Da ville man også unngått det problematiske aspektet av at staten avgjør fordelingskriteriene, gjennom å ha fri konkurranse også blant hvordan skoleplasser fordeles. Dette blir derimot for ytterliggående for de borgerlige partiene, som drives av en konstant frykt for å bekrefte venstresidens moralske karakteristikker. De har tydeligvis ikke lært at disse kommer likefullt.
SV-leder Audun Lysbakken, Aps utdanningspolitiske talsperson Torstein Tvedt Solberg, Sps stortingsrepresentant Marit Strand, og Oslos byrådsleder Raymond Johansen og skolebyråd Inga Marte Thorkildsen er alle skjønt enige om at fritt skolevalg er ensbetydende med «segregering». Og det i en og samme VG-artikkel!
Til tross for min unge alder er jeg gammel nok til å huske en tid der segregering betød å skille menneskegrupper basert på egenskaper utenfor individets kontroll. I venstresidens univers er segregering noe Høire bedriver for å opprettholde etniske og sosiale forskjeller. Kanskje noen bør fortelle venstrepartiene at norsk-pakistanske jenter er gruppen som presterer best i norsk skole. Elevprestasjoner er ikke forbeholdt en homogen gruppe.
Nærskoleprinsippet forsterker sosiale forskjeller
En mer seriøs innvending er prinsippet om at elever bør ha tilgang til en skole i nærheten av der de bor. Fritt skolevalg fungerer utvilsomt best i relativt befolkningstette områder. En forutsetning er at det er flere konkurrerende skoler i relativ nærhet – ingen valgfrihet uten valg.
Argumentet om at fritt skolevalg betyr at elever mister tilgangen på sin lokale skole, og må reise langt vekk for å fullføre videregående skole, er derimot overdrevent. Dersom elever må reise langt for å gå på en alternativ skole, er det usannsynlig for at andre elever vil reise langt for å gå på deres nærskole. Fritt skolevalg betyr ikke nødvendigvis konkurranse mellom avstedsliggende skoler. Forslaget til de borgerlige partiene innebærer en grad av lokalt politisk selvstyre, som unntak der avstanden mellom flere skolealternativer blir for stor.
Nærskoleprinsippet blir fremstilt som en solidaritetserklæring til den skoletrøtte og ressurssvake eleven, som er avhengig av kort skolevei for å fullføre videregående. I realiteten er dette umotiverende for hardtarbeidende elever og en sovepute for umotiverte elever. Det er riktignok en utfordring at skoletrøtte elever får lengre reisevei. Samtidig bør ikke dette hensynet gå på bekostning av alle elevers valgfrihet til å søke seg inn på skoler utenfor deres nærmiljø kun fordi de har feil postadresse.
Svært ofte ligger populære skoler i områder det også er attraktivt å bo. En prioritering av elever etter bostedstilhørighet bidrar kun til å skape mer homogene skoler. Sosialdemokrater har en tendens til å tenke at «flinke folk greier seg alltid», og at samfunnet derfor må bistå «de svake». Motstanden mot fritt skolevalg reduserer derimot muligheten for hardtarbeidende elever til å søke seg bort fra skoler i belastede nærmiljøer. Man kan godt slå seg på brystet med at dette er den solidariske posisjonen, men da er det vurderingskriteriene av betydningen av «solidaritet» som må revurderes – ikke fritt skolevalg.
