Grunnleggende ulike forestillinger om menneske og samfunn, ledsaget av en manglende vilje til å snakke med annerledes tenkende, vil gjøre politiske veivalg nær umulig å enes om.
Tiden vi lever i, er en tid der samtalen, forstått som det Michael Oakeshott kalte et unrehearsed intellectual adventure – en reise uten et bestemt mål, uten vinnere – fremstår som en anakronisme.
Høyttenkning om vanskelige politiske temaer albues til side av bombastiske slutninger, eller dør ut av seg selv, ikke som følge av streng juridisk kontroll, men fordi fritenkeren ikke vil risikere å måtte betale den sosiale kostnaden ved å bli tolket ondskapsfullt og uærlig. Meninger skal forsvares, ikke utforskes; de skal dannes a priori, ikke formes underveis i en dialektisk prosess. Samtlige deltakere i et ordskifte velger side og inntar skyttergravposisjon før første ord er avfyrt.
Stadig flere søker etter kilden til den økende polariseringen. Det skrives mye om cancel culture, safetyism, kritisk raseteori og identitetspolitikk. Slike fenomener kan imidlertid ikke betraktes isolert: de springer ut av underliggende og grunnleggende forskjellige oppfatninger av menneske og samfunn.
Nylig fylte en av vår samtids store tenkere, den amerikanske samfunnsteoretikeren Thomas Sowell, rundt år. Sowell har som 90-åring fremdeles blikket rettet mot verdens begivenheter, og kommenterer dem i intervju- og bokform. Med dagens uroligheter som bakteppe – der noen vil brenne ned eksisterende institusjoner og se mer rettferdige ordninger stige opp fra asken, og andre tvert imot vil bevare det vi har og heller underlegge institusjonene trinnvise forbedringer – er Sowells eldre analyser av de mest interessante. Deriblant en bok fra 1987.
To grunnsyn
A Conflict of Visions, som influerte Steven Pinkers The Blank Slate (2002) og Jonathan Haidts The Righteous Mind (2012), er verket Sowell, en forfatter av flere titalls bøker, selv holder kjærest. Her utbroderer han to typer virkelighetsoppfatninger – the unconstrained vision og the constrained vision, eller det ubegrensede synet og det begrensede synet – som leder til radikalt forskjellige forestillinger om menneskets plastisitet, og politikk som verktøy for å løse dyptliggende samfunnsproblemer.
I det begrensede synet forutsettes det at mennesket har en natur som i hovedsak ikke lar seg endre. Derfor, for å oppnå en velfungerende samfunnsorden, vektlegges incentiver tyngre enn moralske appeller eller forsøk på å forbedre menneskenaturen. Eksempelvis argumenteres det for markedsøkonomien – der bakeren eller applikasjonsutvikleren tjener penger ved å tilby markedet noe det vil ha – som instrument for å kanalisere menneskets iboende selvkjærlighet inn i sunn virksomhet.
Mennesket er ikke spesielt rasjonelt og har utilstrekkelig kunnskap til å løse komplekse samfunnsproblemer. Vi nyttiggjør kunnskap gjennom erfaring. Visdom uten refleksjon, kalte Edmund Burke det. Kunnskap overføres via priser som signaliserer kostnader, knapphet og preferanser, oppdaget F.A. Hayek. Eller via språk og tradisjoner som har utviklet seg spontant med millioner av menneskers erfaring.
Prinsippet om evolusjon gjenspeiles òg i synet på lover: Siden dagens lover har blitt formet av en uhyre sammensatt og lang prosess med generasjoner av erfaringer – og ikke av ren logikk – bør de ikke lett endres av velmenende dommere som ønsker å sikre gitte utfall.
I det ubegrensede synet tror man til forskjell på perfeksjonering av mennesket, som anses å være av et høyst plastisk materiale og som kan gjøres langt mer intelligent, rasjonelt og godt enn det er i dag – gjerne hjulpet av intellektuelle og filosofer. Mennesket er godt fra naturens side, men korrumpert av sosiale institusjoner. Straff er barbarisk, fordi, som William Godwin hevdet, sunne, rasjonelle mennesker skader ikke andre.
Fornuften har en sentral plass i det ubegrensede synet. Man kan og er forpliktet til å hente den frem, mens det er tøv å holde på skikker og tradisjoner bare fordi de har eksistert i lang tid. Kjærligheten man føler for eget land, for eksempel, oppfattes som bedragersk, siden den springer ut av tilfeldigheter og ikke fornuft.
De forskjellige virkelighetsoppfatninger påvirker videre hva man legger i «rettferdighet». I det ubegrensede synet er man opptatt av konkrete resultater for å avgjøre om noe er rettferdig, og lover skal designes for å nå gitte utfall. I det begrensede synet vurderes rettferdighet derimot basert på prosess, altså utformingen av spilleregler, og i mindre grad resultater. Det er for eksempel legitimt at person a er rik, ut fra det begrensede synet, dersom person a har fulgt spilleregler som gjelder for alle. Men i det ubegrensede synet er det urettferdig at person a har mer enn person b uavhengig av prosessen som ledet dit.
Avveinginger eller perfekte løsninger?
Synet på statens rolle er følgelig vidt forskjellig. I det begrensede synet frykter man myndighetenes ønske om å øke egen makt, og i den amerikanske grunnloven finner vi checks and balances som reflekterer grunnlovsfedrenes overbevisning om at ingen må betros makt fullt ut. Dette til forskjell fra den franske revolusjonen, utført av revolusjonære med et ubegrenset syn og en drøm om å lage et helt nytt samfunn, som skjenket sine ledere makt over selv liv og død.
Amerikanerne forsto at ondskapen i mennesket må holdes i sjakk av institusjoner. Tanken om filosofkonger og eneveldige prinser, som sto sterkt hos Voltaire og Nicolas de Condorcet, var frastøtende for Burke, Adam Smith og grunnlovsfedrene. Det begrensede synet har en tradisjon for skepsis til intellektuelle, men samtidig respekt for autoriteter innen respektive spesialiteter.
«Det begrensede synet er et tragisk syn på den menneskelige tilstanden», skriver Sowell, mens det ubegrensede synet fremmer «jakten på de høyeste idealene og de beste løsningene». For førstnevnte blir det perfekte fort det godes fiende: alt er en trade-off, idealer veies mot kostnaden forbundet med å nå dem. Mens i det ubegrensede synet kan en revolusjon forsvares med at en perfekt omelett krever knuste egg.
Man kan ikke studere disse to synene langs en tradisjonell høyre- og venstreakse. Politiske preferanser er mer som en overflatehinne. Laissez faire-liberalister som Godwin eller Voltaire finner felles økonomisk-politisk plattform med (mange) konservative, men ser mennesket som like formbart som det utopiske sosialister eller anarkister gjør. Tilsvarende kan moderne sosialdemokrater sympatisere med deler av sosialistisk-politisk tankegods, men langt på vei dele konservatives oppfatning om menneskets uoverkommelige begrensninger.
Interessekonflikter gir seg til kjenne i det korte løp, men konflikten mellom ulike virkelighetsoppfatninger, the silent shapers of our thoughts, har dominert historien; de styrer tanke og handling uten at vi er dem bevisst. Og uten en åpen samtale vil man ikke komme i kontakt med andre virkelighetsoppfatninger; vi forblir i stedet fastlåst i en overflatisk sandkassekrig der verden er delt inn i gode og onde menneskegrupper.
Å betrakte politiske strømninger og konflikter i lys av Sowells analyse kan gjøre omgivelsene hakket mindre kaotiske. Det kan også åpne opp for en samtale der vi, selv om vi aldri fullt ut kan enes, evner å finne en viss sympati for den andres ståsted.
Kronikken ble opprinnelig publisert i danske Weekendavisen 10. september 2020.
