Med jevne mellomrom utfordres det norske monarkiet. Konservative tilhengere bruker gjerne tradisjonsargumenter for å forsvare monarkiet, mens mer liberale tilhengere argumenterer for at kongens samlende profil er viktig for å bevare et stabilt demokrati. Kan det konstitusjonelle monarkiets funksjon bevares men rollene konkurranseutsettes?
Blant monarkiets motstandere, så er det mest kjente argumentet at makt ikke skal gå i arv. I flere sammenhenger virker det fornuftig, men vil ikke argumentet være en selvmotsigelse for liberale som synes det er greit at barn arver foreldrenes formue? Det kan virke som om liberale har arvet det populære kampropet fra mer venstreorienterte hold, for radikale sosialister ønsker naturligvis ikke at makt skal arves uansett om det er i form av penger eller posisjoner. Det finnes derimot et annet argument som burde være interessant for liberale: Kongens maktposisjon er beskyttet som et monopol, og monopoler bør konkurranseutsettes. I dag er det kun kong Harald og hans sønn Haakon som er aktuelle for rollen som konge, og vi har ikke mulighet til å sjekke om helt andre kandidater hadde vært enda bedre kvalifisert enn Harald og hans sønn.
Det liberale kompromisset
De liberale argumentene for og mot monarkiet er begge seriøse og gode argumenter. Det er intuitivt at fred og stabilitet enklere vil bevares med en politisk nøytral og samlende leder, og det er samtidig viktig å forhindre at alt for mye makt akkumuleres i feil hender. Det liberale argumentet mot monarkiet gir derimot et godt svar på bekymringene til både nåværende liberale tilhengere- og motstandere av monarkiet: Den politisk nøytrale maktposisjonen som det konstitusjonelle monarkiet byr på kan bevares, men rollene må gis til utvalgte kandidater.
Konservative med respekt for adel og tradisjoner vil neppe godta en slik løsning. Naturligvis vil de heller fremstille dagens konstitusjonelle monarki som den eneste fredsskapende løsningen, med USAs republikk som alternativ. Dette er en god strategi fordi de vet at de får mer oppmerksomhet ved å fremstå analytiske istedenfor tradisjonelle, og fordi en slik to-deling av virkeligheten er en effektiv måte å lure liberale folk til å tro at monarkiet er det minst polariserende ondet. Dessuten er folk på venstresiden mot monarkiet, så da er det sannsynligvis farlig. Det finnes flere eksempler på allianser som oppstår ved at noen grupperinger blir overtalt til å velge det minste ondet, men det skal jeg ikke gå inn på her.
Viktigheten av mangfold og konkurranse
Konkurranseutsetting av kongens maktposisjon kan foregå ved direkte valg fra folket, eller det kan lages et nytt system hvor kongen velges av en forsamling i staten. Dette er begge eksempler på valgmonarkier. I et tenkt norsk eksempel, så kan det for eksempel stilles krav om at kandidaten innehar moderne og ellers lite ideologiske meninger. I tillegg skal vedkommende ikke lenger stemme ved valg eller ta noen politiske verv. Med en slik beskrivelse finnes det allerede massevis av potensielle kandidater i Norge, og man kan sannsynligvis spisse det mye mer og fortsatt ha flere hunde aktuelle kandidater. Kanskje hadde den flinke biologen i nabohuset egnet seg som konge. Hva med den kreative kokken på den vietnamesiske restauranten? Eller kanskje den svært suksessfulle politidamen som løser alle sakene i byen? Selvsagt vil det være vanskelig å ansette en konge som ikke har noen politiske meninger. Selv kongen har det. Men de færreste lar politiske syn påvirke hvordan de forholder seg til andre mennesker, og det er det viktigste. For at kongens rolle skal være så samlende som overhodet mulig, så er det viktig at den mest kvalifiserte kongen blir valgt.
Den dagen kong Harald abdiserer, så håper jeg vi får inn en konge med like gode egenskaper og som har vært gjennom flere tester og intervjurunder. Liberale vet at konkurranse som oftest gir et bedre utvalg og bedre resultater, og det er foreløpig ingen grunn til å tro at dette ikke skulle gjelde for den som skal bli Norges neste konge.
Vel blåst, kjære kong Harald. Om noen år er tiden kanskje inne for at en ny konge, mann eller kvinne, overtar stafettpinnen. Kanskje blir det Haakon, men da bør han kunne redegjøre for hvorfor han er best mann til jobben.
