Noe av det fineste som har skjedd meg de siste årene, er at jeg er blitt kjent med mange herlige mennesker. Liberalere som er kunnskapsrike, nysgjerrige og opptatt av å kjempe for er friere og bedre verden. Christoffer H. Nilsen er en av disse. I dag fyller han 22 år.
Det er rart å tenke på at han er så ung, for når han prater og skriver, høres han av og til ut som en litt eldre, distré, filosof. Han har imidlertid en annen egenskap som jeg setter utrolig pris på. En ekte entusiasme som de fleste av oss andre er blitt for gamle til å vise. Han har gledet seg skikkelig til fødselsdagen sin, og minnet oss i redaksjonen på det flere ganger. Det er ekte. Eller når han i Liberalerens sosiale chat med entusiasme deler merkelige matretter som han lager. Skikkelige kulinariske godbiter, som jeg ser på mens jeg sitter der med ferdigmaten min. Eller når alle vi andre med kledelig distanse hilser på David D. Friedman på typisk norsk måte. Av Christoffer fikk vår amerikanske gjest en stor klem. Ekte. Jeg setter veldig pris på ham!
Ikke prinsipper, men mennesker
Denne artikkelen handler ikke bare om Christoffer. Jeg kunne skrevet fine ord om alle de andre flotte menneskene jeg har blitt kjent med de siste årene, og den som leser Liberaleren får nok oppleve litt av det. Det essensielle er at det er mennesker som betyr noe.
Da jeg var ung, gjennomgikk jeg en svært prinsipiell og radikal fase, slik de fleste liberalister gjør. Så oppdaget jeg at det handlet om mennesker. For mange betyr det at de blir mer moderate og konservative. For meg betydde det at jeg ble mer radikal. Det er lettere å ofre et prinsipp enn et menneske. Samtidig er det slik at vi trenger gode prinsipper for menneskenes skyld.
Det er ikke “en innvandrer” som flykter over Middelhavet på vei til Europa. Det er individuelt menneske. Med håp, drømmer, tanker, venner, sinne, glede og et ønske om et bedre liv. Det er ikke “en pasient” som ligger alene på et koronasykehus ved livets høst. Det er et individuelt menneske som ønsker å se sine barnebarn en siste gang og bli holdt i hånden av sine barn eller ektefelle. Det er ikke “en narkoman” som står der og henger. Det er et individuelt menneske som kanskje har opplevd ting som vi andre ikke engang våger å tenke på, og med drømmer om et bedre liv.
Den gode irritasjonen
Trond Johansen irriterer meg veldig innimellom siden han etter min smak kan være litt for firkantet av og til og har et litt annet syn på amerikansk politikk enn meg. Jeg må innrømme at jeg egentlig setter veldig pris på denne irritasjonen, for Trond døde nesten for noen måneder siden. Reddet av gode leger. Vi var mange som virkelig var redde en god stund. Jeg er så glad for at det gikk bra, slik at jeg fortsatt kan krangle med en gammel venn som jeg egentlig er veldig enig med i det meste. Jeg trenger at han minner meg på viktigheten av å stå på prinsippene når jeg på min avslappede måte tenker at livet egentlig er svært godt for de fleste av oss.
For livet handler ikke om at alt skal være rosenrødt og at man må være enige i alt. Det å tåle motstand og motargumenter er usedvanlig viktig. Det er farlig å bare prate med mennesker som man er enige med alt i. Det er alt for vanlig dessverre, og det er en tendens til at man altfor ofte stiller spørsmål ved andres motiver. Det er en uting, og en felle som er alt for lett å ramle ned i. Jeg er rykende uenig med de fleste menneskene jeg liker. Det er bare fint. Politikk er bare en liten del av livet.
Vennskap og at det går bra med dem man er glad i, betyr egentlig mye mer.
Mennesker har ulik verdi…
Det er mange som skriver og sier at alle mennesker er like mye verdt. Jeg deler ikke det synspunktet, fordi jeg mener at verdi er subjektivt. Du har verdi for noen. De jeg kjenner og er glad i, har betydelig større verdi for meg enn mennesker jeg ikke kjenner. Dette er naturlig og menneskelig. Det er umenneskelig å gi samme verdi til egne barn og en barnemorder.
Dette betyr at vi må vurdere verdien av andre mennesker for en selv. På godt og på vondt. Det er ikke slik at jeg synes alle mennesker er gode eller fortjener noe av meg. En tidligere venn er for eksempel blitt rasist og jødehater, og han er ikke lenger en venn av meg. Det var trist, og jeg har tenkt mye på hva som fikk ham til å tippe over til sine konspiratoriske og menneskefientlige synspunkter og gjennomførte uærlighet. Kunne jeg gjort noe for å hindre det?
Det tenker jeg også på når jeg ser andre mennesker som jeg har satt pris på som er langt inne i konspi-verdenen. Bør jeg bruke min tid på å argumentere mot dem eller bør jeg bruke min tid på andre måter? Kan jeg hindre dem i å havne sammen med min tidligere venn, eller er det uansett tapte saker? Det er ingen enkel fasit på hvordan man skal forholde seg til andre mennesker. Det er jo noe av det som gjør livet så spennende, at alle andre har sine egne tanker og handlinger, annerledes enn meg selv.
Jeg har etter hvert konkludert med at det for meg er riktig å bruke tid på mennesker som jeg liker og ikke kaste den bort på mennesker som ikke beriker livet mitt. Tid er en knapp ressurs, og man kan ikke redde alle sjøstjernene.
Men er det det riktig å rangere mennesker på denne måten? Mitt personlige svar er entydig nei dersom det medfører kollektiv diskriminering basert på for eksempel hudfarge eller seksuell legning. Individuelle vurderinger er noe annet.
Det betyr at ikke alle mennesker har en lik egenverdi.
… men like rettigheter
Tanken om at alle mennesker har en egenverdi er i og for seg fin, men dette ivaretas gjennom at mennesker har de samme rettighetene. Individuelle rettigheter sørger for at alle mennesker gis den samme statusen når det gjelder beskyttelse mot krenkende handlinger fra andre mennesker.
Noen tror at vi liberalere mener at alt skal være lov. Misforståelsen kommer nok av at vi vil legalisere en rekke handlinger som er forbudt. Vi har en tendens til å svare ja på nesten alle spørsmål som handler om menneskers rett til å gjøre som de vil. Bør det være lov å ta en sprøyte heroin til frokost? Ja! Bør det være lov å leie ut livmoren sin til en annen kvinnes befruktede egg? Ja!
Vi tillater ikke dette fordi alt skal være lov, men fordi vi støtter et viktigere forbud. Forbudet mot å krenke individers rett til å bestemme over egen kropp. Forbudet mot blant annet å rane, voldta eller drepe andre mennesker. Forbudet mot å påtvinge andre mennesker din vilje.
Likhet i rettigheter er essensielt viktig for å få et sivilisert samfunn. Alternativet er en kamp om særfordelene. Dette ser vi for eksempel når staten bestemmer statsreligionen eller innholdet i skolen. Det er da viktig å vinne, eller i hvert fall unngå å tape. Når staten bestemmer mye, krenker det ikke bare menneskers frihet, men også prinsippet om like rettigheter.
Det er i hvert fall det som skjer når politikere av hensynet til velferdsstaten, mener at retten til å flytte til Oslo avhenger av om du er født i Bergen eller Bangkok.
Vi er ikke feilfrie
Det å anerkjenne andre menneskers rett til å bestemme over sitt eget liv, inkluderer deres rett til å gjøre ting vi ikke liker. Noe av det fineste med oss mennesker er at vi er forskjellige. Jeg er så glad for at jeg har mange venner som er litt annerledes enn meg selv. Det er ikke farlig at vi har ulike tanker, mål og ønsker i livet. Likevel kan det selvsagt av og til være utfordrende.
Alle som har vært forelsket, vet hvor kjipt det er når hun ikke gjengjelder følelsene. Det er imidlertid en grunnleggende del av det menneskelige at slikt skjer. Du har rett til ditt eget liv, men bare den delen av andres liv som de selv tillater.
Nå gjør imidlertid folk ikke bare feil som man ikke liker, men også handlinger som kan være skikkelig farlig for dem selv. Bør man ikke beskytte mennesker mot seg selv?
Du som venn, familiemedlem eller medmenneske har en selvsagt rett til å prøve å påvirke andres handlinger. Til å være der for dem når de trenger det. Det er imidlertid noe annet enn å overstyre deres valg.
Det er tvert imot svært viktig at vi tillater mennesker å gjøre feil.
For samfunnet. Verden er ikke blitt så bra fordi vi kun lar mennesker gjøre ting som vi tror er bra for dem. Tvert imot har de fleste forsøk på å forbedre menneskers liv gått galt. Men innimellom lykkes noen med noe som andre mennesker ikke har noen tro på. Det å tillate mange å forsøke, gjøre det som vi andre mener er ødeleggende, er noe av det som i størst grad har gjort verden stadig bedre.
For individene. Det å bryte opp fra slektens jerngrep, flytte til et ukjent sted eller studere noe ingen har tro på, er noe som beriker mennesker på måter ingen ante at var mulig. Andre vet ikke hva som vil gjøre deg lykkelig. Ofte vet du det ikke selv, men det er fint å få muligheten til å følge dine drømmer. Kanskje er den store kjærligheten eller drømmejobben på et uutforsket sted.
Så vi må tillate alle verdens fantastiske mennesker å blomstre og skape sin egen fremtid. Enten vi er enige med dem eller ikke.
Gratulerer med dagen, Christoffer!
Her er to fine videoer til deg og de andre leserne. Om å være menneske. Mange har nok sett dem før. Dere andre kan bare glede dere.
