Foto: Benjamin A. Ward CC BY-NC 2.0
Det er i disse tider vanskelig å forstå velferdsargumentet, som tidligere har vært brukt for å legitimere et stadig økende skattetrykk. Nå som store deler av de offentlige tjenestene er suspendert, burde man kanskje fått lavere skatt som kompensasjon for manglende tjenester?
Her er noen eksempler på tjenester du ikke får, men som du faktisk har betalt for:
- Sykehus har i stor grad suspendert eller kuttet kraftig i tilbudet sitt når det gjelder ikke-livstruende helseproblemer og undersøkelser.
- Skoler er stadig stengt pga korona, og mange skoler har også redusert utdanningstilbud. I Tromsø er for eksempel hele eller deler av 12 skoler tatt ut.
- Politiet, som er en av statens viktigste og legitime funksjoner, har ikke tid til å prioritere stort annet enn korona-saker.
- Kollektivtilbudet har blitt dårligere med færre ruter men også færre plasser, noe som gir fulle busser og lang ventetid på holdeplassen.
- Sport og fritidstilbud er kansellert og kontaktidrett har blitt forbudt. De idrettene som går noenlunde normalt rammes likevel kraftig av kravene, slik som fotballen med planlagt landskamp mot Romania i helgen.
- Barnehager stenges eller får begrenset tilbud som følge av at noen få blir smittet.
- Sivilsaker er i mange domstoler utsatt eller suspendert. Å kunne løse konflikter gjennom rettsvesenet på en rask og ryddig måte er svært viktig, selv under en pandemi.
Man kan liste opp mange flere saker, men det fremkommer tydelig at tilbudet som man skal få fra skatteinnbetalinger, ikke leveres. I privat sektor betyr dette gjerne priskutt eller pengene tilbake.
Når det offentlige ikke fungerer debatteres det om hvem som skal ta regningen for en stadig mindre effektiv offentlig sektor. Samtidig kan det nevnes at det ikke har vært noen permitteringer eller oppsigelser i offentlig sektor, selvom de ikke kan utføre sitt vanlige arbeid.
