TV2s Linn Wiik, programleder i Presseklubben, kastet ut en brannfakkel søndag med en påstand om at Norge er blitt et diktatur. Meningsartikkelen er endret flere ganger siden den først ble publisert, nå med detaljerte beskrivelser av hva som er endret. TV2 klarte åpenbart ikke å stå ved sin journalist da stormen kom.
Angrepene lot ikke vente på seg. Kommentator som menigmann gikk til angrep på henne i sosiale medier. Norge er ikke et diktatur, må vite. Det forstår jo alle. Da skal man heller ikke påstå det.
Saklig sett er det selvsagt lett å være enig i kritikken mot Wiik. Norge er ikke et diktatur – ihvertfall ikke helt på den måten Wiik beskriver. Skulle jeg skrevet en slik kommentar, ville jeg ikke brukt de ordene.
Wiik sier selv at Norge ikke egentlig er et diktatur, i et avsnitt som senere er lagt til. Tydeligvis for å tilfredsstille humørløse tredjegradskrenkede som ikke forsto det åpenbare at Wiik ikke mener at Norge er Nordens svar på Idi Amins Uganda.
Og som ordtaket sier: vil du være med på leken, får du tåle steken!
At det kommer kritikk mot Wiiks kommentarartikkel, er så absolutt bedre enn at det ties i hjel. Det er så altfor mye som bare møtes med taushet.
Norske medier i alminnelighet og kommentariatet i særdeleshet tenker for likt. Det er lett å tenke at vi godt kunne vært Wiiks meningsytring foruten.
Men nei, vi trenger flere friske pust. Kanskje var det strengt tatt ikke bra nok. Vi trenger mer enn det snevertenkende kommentariatet av en gjeng stort sett med broilere som knapt har sett annet i sitt yrkesliv enn politikk og media.
Og derfor trenger vi ikke å slenge oss med i pøbelgjengen som disser Wiik, men tvertimot ønske hennes meningsytring hjertelig velkommen!
TV2 burde stått ved sin journalist. Slike skråblikk må vi tåle. I motsatt fall er samfunnsdebatten på bærtur.
Heller friskt og nytt, selv med klare svakheter, enn bare det gamle, trauste.
