Sammenhengen mellom koronavirusets helseeffekter, økonomisk aktivitet og tiltakenes inngripen i borgernes frihet er mer sammensatt – både enn det Erna Solberg og det kritikere av regjeringens koronastrategi gir utrykk for.
Jeg kritiserte nylig Erna Solberg for å skape en falsk dikotomi mellom økonomiske og helserelaterte hensyn på pressekonferansen forrige torsdag, der regjeringen kunngjorde en ny runde med inngripende smitteverntiltak. Kort sagt, vår evne til å opprettholde en god allmenn helsetilstand, og håndtere virusets effekter, avhenger av at økonomien går godt. Dette er ikke motstridende hensyn.
Samtidig er det en tilsvarende overforenkling at færre smitteverntiltak i seg selv er nok for å forbedre økonomien; også manglende politiske tiltak kan redusere aktiviteten i økonomien.
Benjamin Bringsås argumenterte nylig i Liberaleren for at kostnaden ved nedstengingen er for stor og at samfunnet må gjenåpnes. Bringsås peker på mange gode grunner til å revurdere nedstengingspolitikken. Men juryen er fortsatt ute på hva slags økonomiske gevinster, om noen, det vil ha å lette på smitteverntiltakene. Staten kan vedta å «gjenåpne økonomien», men arbeids- og samfunnslivet vil ikke normaliseres før befolkningen føler seg trygge nok til å handle normalt.
Vi trenger færre politiske floskler
Bringsås påpekte i sitt innlegg at vi må tørre å tenke selvstendig, diskutere fritt og utfordre autoriteter, både medisinske og politiske. Oss vanlige dødelige, som tross alt opplever de økonomiske effektene hardere enn statsansatte, skal ha en plass rundt diskusjonsbordet. Myndighetene kan ikke kreve lydighet, skriver Bringsås, de må fortjene den.
Jeg er enig i at vi må bli bedre på å ta de vanskelige samtalene. Og vi må for guds skyld unngå politiske floskler, som vi har blitt fôret med siden pandemiens utfoldelse. Det mest useriøse eksemplet var da New York-guvernør Andrew Cuomo sa at han ville vært fornøyd «hvis alt vi gjør kun redder ett eneste menneske.» Med en slik logikk ad absurdum, kan vi verken opprettholde frihet eller en fungerende økonomi, og vi blir nødt til å prioritere koronarelaterte dødsfall over alle andre menneskeliv.
Absolutt trygghet, selv i krisetider, er umulig. Alle politiske strategier i møte med korona har negative effekter som må veies opp mot hverandre.
Foreløpige tall fra Europa viser at store kollektive nedstenginger rammer økonomien hardest. Samtidig tyder stadig mer på at de største negative økonomiske konsekvensene kommer av selve virusspredningen – ikke de politiske tiltakene. Det taler for at offentlige smitteverntiltak er nødvendig for å normalisere arbeids- og samfunnsliv og den økonomiske aktiviteten.
Kostnaden av manglende smittevern er undervurdert
Bringsås peker på at pandemien har vært håndterbar i Sverige, til tross at for at de har Europas minst restriktive smittetiltak. De har riktig nok ti ganger flere dødsfall per innbygger enn Norge, men dødstallene er fremdeles lavere enn i enkelte land som har praktisert full lockdown. Det kan tyde på at sammenhengen mellom smitteverntiltak og helserelaterte konsekvenser er svak.
Interessant nok fungerer Sverige både som skrekkeksempel og forbilde, avhengig av hva man i utgangspunktet mener er rett strategi. De har i større grad holdt økonomien åpen og de har i mindre grad begrenset folks personlige frihet. For mange svensker har dette vært et gode. Men Sveriges koronastrategi har ikke nødvendigvis vært et økonomisk gode av den grunn.
Hovedargumentet mot nedstengingspolitikken er at det er skadelig for økonomien. Dette stemmer – opp til et visst punkt, men det er ingen entydig korrelasjon mellom smitteverntiltak og økonomisk aktivitet. Målrettede offentlige smitteverntiltak – der man unngår full nedstenging – syntes snarere å ha en positiv effekt på økonomien.
Hvis man sammenligner økonomien i de skandinaviske landene i andre kvartal, er det lite som tyder på at Sveriges økonomi har vært mindre påvirket av viruset enn Norge og Danmark – snarere tvert i mot. Norges økonomi krympet med 6,3 prosent i andre kvartal, til tross for nedstenging i mars. Dansk økonomi krympet 7,4 prosent, med enda strengere smitteverntiltak enn Norge. Sveriges økonomi krympet til sammenligning med 8,6 prosent i samme periode. Sveriges krisepakker har vært på størrelse med de norske, så dette kan ikke forklare Norges (og Danmarks) relativt sett bedre resultater. Sveriges arbeidsledighet er nå på 10 prosent, høyest blant de nordiske landene.
Til sammenligning er Sveriges økonomi mindre rammet enn de fleste land i Europa. Økonomien i EU-land falt i snitt med 12,1 prosent i andre kvartal. Land som iverksatte full lockdown har opplevd størst økonomisk fall; Storbritannias økonomi sank med 19,2 prosent, Spanias økonomi sank med 18,5 prosent, Italias økonomi sank med 13,8 prosent og Frankrikes økonomi sank med 12,4 prosent.
Dette er riktignok blant de hardest rammede landene av korona, og det er derfor umulig å stadfeste hvor stor del av BNP-fallet skyldes myndighetenes tiltak og hvor mye som skyldes virusets omveltende effekt. Hvis man i det hele tatt kan skille dette. Merk, BNP i de fleste europeiske land har tatt seg kraftig opp i tredje kvartal, så det gjenstår å se de langsiktige konsekvensene av ulike smittetiltak.
Hva med personlig frihet?
Man skal også ha en ydmyk innstilling overfor de psykiske konsekvensene av nedstengingen. Tiltak bør alltid være tungt faglig begrunnet og de bør aldri være mer inngripende enn nødvendig. Samtidig må vi huske på at at årsaken til de psykiske utfordringene ikke primært skyldes myndighetenes tiltak men virusets besværlige virkninger. Dette ubehaget forsvinner ikke ved at tiltakene oppheves. Fravær av smittevern kan i verste fall medføre større psykologiske utfordringer. Økt frykt, rasjonell eller ei, påvirker ikke bare folks økonomiske handlemønster og investeringsvilje. Utstrakt sykdom som følge av smitteutbrudd vil også påvirke befolkningens mentale helse.
Det skal finnes klare grenser for hva myndighetene kan gjøre overfor befolkningen, også i krisetider. Mye tyder på at myndighetene har overreagert av politiske årsaker i sine mest generelle tiltak, spesielt knyttet til nedstenging. Men smitteverntiltak må bedømmes etter en nytte- og kostnadsanalyse, der graden av frihet kun er ett av flere hensyn. Hensynet til personlig frihet alene er ikke tilstrekkelig i møte med viruset. Det skyldes at det først og fremst viruset som begrenser folks muligheter til å leve normalt.
En del av friheten – og statens beskyttelsesansvar for den – er også frihet fra å bli smittet av andre. Folk med påvist smitte bør ikke ha lov til å delta i samfunnet som normalt eller reise inn i landet. Av samme grunn er kollektive frihetsbegrensede tiltak forsvarlig. For regjeringen ligger utfordringen i å ikke gi etter for befolkningens etterspørsel etter strengere politiske tiltak, grunnet utbredt frykt. Lockdown, slik vi har sett i Europa, er ikke bærekraftig eller forsvarlig. Samtidig må vi bekjempe irrasjonell motstand mot kollektive smitteverntiltak, og spesielt konspirasjonsteoriene som florerer i sosiale medier.
For å virkelig styrke den offentlige samtalen om korona, må vi være mer ydmyke overfor det sammensatte forholdet mellom helse, økonomi og frihet. Dette gjelder både for statsledere og epidemiologer som snakker om behovet for å prioritere helse over penger, men også for kritikerne som snakker om å prioritere økonomi og frihet over smittevern. Overforenklinger passer kun som politiske floskler, og selv da fremstår de billige.
