Liberalerne, Sveriges syvende største parti i Riksdagen, seiler i motvind. Vår svenske skribent, Alexander Sanchez, peker her på årsaker til at det sosialliberale borgelige partiet blir stadig mindre relevante i Sveriges politiske diskurs.
Det er gammelt nytt at Liberalerne, tidligere Folkepartiet, har problemer både med velgerne og politikk. Siden partiet lukter på bunnligaen for svenske partier med målinger på 3,4 prosent, (svt/novus väljarbarometern 14 sept-11 okt 2020) er det rimelig å stille spørsmålet. Trengs Liberalerne?
Partiet har et problem når dets eksistensberettigelse oppleves som svært diffus. Det er i og for seg ganske sjeldent jeg møter mennesker som hevder å være Liberalere, eller som stemmer på partiet.
Partiet har kjempet både med seg selv, med velgerstøtte og den gamle formen for sosialliberalisme siden partiet skiftet partileder fra Jan Björklund til Nyamko Sabuni i 2019. Det er noe som ikke gir politisk troverdighet i et land som Sverige.
Det var lenge siden partiet var noe å regne med i svensk politikk, primært på grunn av sosalliberalismens paternalistiske «vi vet best»-mentalitet. Partiet gikk en stund under kallenavnet førsteamanuensispartiet, fordi de hadde for vane å slå hverandre i hodet med nyskrevne rapporter som motbeviste motdebatanter i offentlige debatter. Motstanderen var ofte egne partikamerater. Hvis du legger til partiets konstante interne strid om hvem som er det mest populære popul… – beklager liberal, blir det hele enda mer tragikomisk.
Partiet har heller ingen ydmyk tilnærming til spørsmål som hvordan skolen skal håndteres, gjeninnføring av verneplikt og EU. Listen kan bli mye lenger. Partiet har mistet sine liberale grunnleggende synspunkter på mer enn ett område.
I stedet oppfattes partiet som den belærende onkelen, slik de faktisk er. Et parti som gjerne stiller krav, men som egentlig ikke har noen konkrete løsninger på samfunnsproblemene. Når frihet er erstattet av krav og en overtro om at staten skal finne løsningene, blir politikken vanligvis ikke mer liberal.
Liberalerne er et parti som mangler troverdighet i mange av sakene de gjerne snakker om. Humanismen som de liker å snakke om i innvandrings- og flyktningspørsmålet er erstattet av krav og et tøffere grep. Den negative trenden i meningsmålingene har økt i takt og vil fortsette å gjøre det.
Siden Liberalerne også er et av Riksdagens mest EU-vennlige partier, er det veldig rart at de ikke synes bedre. Etter min mening er europapolitikken et sentralt politikkområde som mange svenske partier mer enn gjerne glemmer bort. Disse spørsmålene er ikke spesielt populære i andedammen Sverige, noe jeg synes er synd. Europeisk samarbeid er en viktig sak for et lite land som Sverige og bør sees på som noe viktigere enn bare et spørsmål som gjelder spesielt utvalgte politikere. I denne saken kan Liberalerne hevde seg dersom de tør mobilisere seg rundt en mer tydelig politisk profil igjen.
Personlig er jeg redd det er for sent for Liberalerne. Jeg håper imidlertid at flere partier vil ta opp den europasaken og at de vil innse at uten Europa stopper Sverige.
Oversatt av Lene Johansen
