En velger som alltid har stemt på Det libertarianske partiet føler seg tvunget til å stemme på et av de to store partiene i presidentvalget 2020.
Jeg ble 18 år i 2000 og min første stemme i et presidentvalg gikk til Harry Browne fra Det libertarianske partiet. Han er en karismatisk guru på selvhjelp og investeringsråd. I 2016 stemte jeg på det overraskende troverdige libertarianske kandidatparet Gary Johnson og Bill Weld. Begge er tidligere republikanske guvernører. Mellom disse valgene stemte jeg på Johnson en gang til. Jeg gav en stemme til den besøkende libertarianeren Bob Barr, og den som stilte i 2004. I følge Wikipedia var det Michael Badnarik. Det er med andre ord veldig lett for det libertarianske partiet å få min stemme. I år kommer jeg til å bryte denne tradisjonen og stemme på den demokratiske presidentkandidaten, Joe Biden.
Denne avgjørelsen har mindre å gjøre med demokratene eller libertarianerne enn den har med republikanerne. Demokratene nominerte en moderat sentrist med en 50-årig karriere innen offentlig tjeneste. Libertarianerne nominerte en ukjent psykologforeleser ved Clemson University. I et normalt år ville jeg stemme på libertarianeren.
Men dette er ikke et vanlig år.
I 2020 kan jeg ikke med god samvittighet erklære, «Må pest slå båe husa!» og stemme på det tredje partiet. Et av de store partiene fortjener pest mye mer enn det andre. Det er ikke bare på grunn av den bokstavelige pesten som partiet ser ut til å ønske å spre til flest mulig. Det republikanske partiet har satt sin lit til en som har ambisjoner om å bli en autokrat, men som ikke helt har fått det til ennå. For meg som elsker frihet og et liberalt demokrati, har ønsket om å se han grundig overvunnet fått høyere prioritet enn andre, konkurrende verdier.
Et mindre onde?
«Jeg er litt libertarianer,» sa Trump til Fox News-programleder Laura Ingraham i september. Påstanden fikk en del faktiske liberarianere til å heve øyebrynet. Han argumenterte for at vi kom til å kaste bort stemmene våre på en kandidat fra et tredje parti og at det beste alternativet, naturlig nok, var ham selv. Uten at han visste det selv, var Trumps budskap et ekko av det konservative tenkere før ham kalte ”fusjonisme”. Det er den utdaterte ideen om at tilhengere av frihet må alliere seg med republikanerne på høyresiden for å danne et festningsverk mot venstresidens store stat. Denne alliansen ser mer og mer ut som en gisselsituasjon, som mange libertarianere for lengst har brutt seg fri fra og forlatt. Om de ikke har begynt å alliere seg med venstresiden, har de i det minste funnet veien til mer nøytralt territorium.
Donald Trump er ikke libertariansk. Ikke en gang litt. Og det er ingen tvil om at han ikke er egnet til jobben som president. Likevel er det noen liberalister som er fast bestemt på å holde den gamle fusjonismen i live. Argumentet deres går omtrent slik: Javisst! Han er en skurk; og ikke veldig smart; og unødvendig provoserende; og korrupt; og inhabil; og rasistisk; og flere enn 20 kvinner har kommet med troverdige påstander om tilfeller av seksuelt misbruk, inkludert et pågående søksmål om en troverdig påstand om voldtekt hvor han har så langt nektet å gå med på gentesting. Ja, sier de, men han styrer i det minste som en republikaner.
Det siste argumentet er riktig i den forstand at en typisk republikansk president pleier å utvide statsapparatet massivt, når det republikanske partiet har makten. Trump kjørte opp utgiftene drastisk allerede før dette forferdelige året, slik som Matt Welch påpeker i forsideartikkelen på november-utgaven av Reason Magazine. Trump har på en valgperiode overskredet hele budsjettøkningen for Obamas to valgperioder Og da har man ikke tatt med tilleggsutgiftene knyttet til pandemien. Ved slutten av 2019 hadde Trumps forbruk fått det årlige budsjettunderskuddet i USA opp til 1 billion dollar. I 2020 vil det overstige 3 billioner dollar.
Det er ikke bare forbruk. Frihandel har vært under beileiring under Trump, med tollavgifter på stål, aluminium og verst av alt, whisky. Konsekvensene av å miste tilgang til landbrukseksportmarkeder har ført til milliarder av dollar i nye landbrukssubsidier. Mange av Trumps økonomiske inngrep, slik som tvangssalget av TicToc til venner i Oracle, trusler om å bruke statens makt for å straffe sin fiende Jeff Bezos fra Amazon og The Washington Post og den åpenbare bruken av skattebetalernes penger på sine egne hoteller og ferieanlegg stinker av vennetjenester.
Under Trump har amerikanerne mindre frihet til å handle med utlendinger. Vi har mindre frihet til å arbeide med dem, ansette dem og ønske dem velkommen sammenlignet med våre naboer. Det er en skam at han har lukket vår dør for flyktninger og redusert antallet flyktninger vi tar i mot med mer enn 75 prosent. Han har iverksatt politikk med villet grusomhet på vår sørlige grense, og tatt barn fra foreldrene sine for å skremme folk fra å søke asyl. Innen få dager etter at han tiltrådte embetet, vedtok han sitt beryktede forbud mot innreise fra muslimske land. Færre utenlandske studenter kommer nå til universitetene våre. H-1B-visum [visum for arbeidere med spesialkompetanse] ble først begrenset og deretter fullstendig stoppet. Denne fiendtligheten mot innvandring utarmer oss kulturelt og økonomisk, og gjør Amerika mindre menneskevennlig og mindre rikt.
Som svar på Trumps påstand om å fortjene libertariansk støtte, konkluderte spaltisten Bonnie Kristian med rette: “Nei til alt dette. … Nei til antagelsen om at det republikanske partiet automatisk er det minste av to onder fra et libertariansk perspektiv. Uansett hvilket grunnlag det kan ha vært for den alliansen, hvilte det i det minste på at GOP latet som om de delte libertarianernes fiskale konservatisme. Med Trump er dette skalkeskjulet borte. ”
Hvis vi legger til jubelen over politiets voldsmisbruk, retorikken mot pressen om at de er folkets fiende, gassing av fredelige demonstranter og hans underforståtte støtte til hvitt overherredømme er det veldig lite igjen å like fra de siste fire årene for en libertarianer.
Trump bør stryke testen for enhver velger som er opptatt av frihet, på politikk alene. At vi overhodet diskuterer som en liberalistisk kandidat er å behandle ham mer normalt en han er berettiget til. I valget mellom kandidater som Bush og Gore eller Romney og Obama, kunne en libertarianer lage en saklig oversikt over kandidatenes politiske målsetninger, sammenligne dem med våre egne og kanskje komme frem til en svak preferanse i hvilket valg som utgjorde det minste ondet for en libertarianer som til syvende og sist velger å stemme libertariansk.
Denne metoden fungerer ikke når man skal forsøke å forstå forskjellene mellom Trump og Biden.
For å skrive om en gammel kampanjeklisjé, «Det er ikke politikken, dumming.» Trumps unike ondsinnethet setter landet i fare på måter som gjør at han skiller seg fullstendig fra enhver annen moderne presidentkandidat fra de store partiene.
Halerisikopresidenten
I løpet av de siste seks månedene har jeg stadig tenkt tilbake på et klokt innlegg skrevet av Josh Barro tidlig i 2016. I innlegget beskrev Trump han som en «halerisikokandidat.» Med dette mente han at de mulige resultatene av et Trump-presidentskap, hadde en mye bredere spredning enn de mulige resultatene til en normal politiker. Med Hillary Clinton visste du i utgangspunktet hva du fikk. Med Trump var mulighetene vidt åpne. Det var gode odds for at han skulle vise seg å bare være en dårlig president. Det var også en sjanse, uansett hvor liten den var, at hans uortodokse styreform ville føre til noen virkelige prestasjoner. Og så var det muligheten for at hans åpenbare mangler ville føre til en eller annen uforutsett katastrofe. Som Josh skrev den gangen:
[Hvis] Trump var en aksje, ville du krevd en overkurs for kompensere for risikoen ved å kjøpe ham. Faktisk krever Trump en enorm overkurs fordi, selv om han sannsynligvis ikke ville bli en katastrofepresident, vil de katastrofene det er liten sannsynlighet at han kan forårsake være enormt kostbare. Noen av dem involverer atomvåpen og globale massedødsfall. Dersom risikoen er priset riktig bør det skyve aksjekursen komfortabelt under Clintons, selv om du synes hun er veldig dårlig.
De tre første årene av Trump-presidentskapet falt et sted i sentrum av sannsynlighetsfordelingen. Til tross for den konstante skandalen og den generelle kaotiske atmosfæren i Det hvite hus, fortsatte livet for de fleste amerikanere som før. Trump var ofte irriterende eller ondskapsfull, men det var ingen nye kriger eller atomvåpen eller depresjoner av den typen som ville markere ham som en fullstendig katastrofe for landet som helhet.
Så kom COVID. I henhold til offisielle tall har mer enn 200 000 amerikanere dødd av sykdommen. Som indikert av den generelle overdødeligheten, er den riktige tallet betydelig høyere. Dette er åpenbart ikke bare Trumps feil. Viruset ville være en utfordring for enhver president, men det er en spesiell utfordring for denne. Han har vist en overveldende mangel på evne til å vise hva han duger til. Han mangler intelligens, temperament og grunnleggende menneskelig anstendighet til å gjøre det.
Trump har bagatellisert faren, pisket opp motstand mot å ha på seg munnbind og har ikke klart å lede en koordinert føderal respons; han i stedet har han tydd til magisk tenking og insistert på at viruset ville «forsvinne». Enhver normal president ville ha gjort det bedre. Og gitt den enorme tragedien, kunne til og med marginale forbedringer i prestasjonsevne ha forhindret tusenvis av unødvendige dødsfall. Trump slepte landet langt ut i den negative halerisikosonen: mange amerikanere er døde bare fordi presidenten vår er for dum og uforsiktig til å vite hvordan han skal lede under en pandemi.
Argumentet mot Trump som en halerisikokandidat forsvinner ikke i andre periode; risikoen er, om noe, enda sterkere. Vi vet at neste president vil måtte kjempe med den pågående pandemien, utrullingen (forhåpentligvis) av en eventuell vaksine, og ta landet ut av en økonomisk katastrofe. Hvem vet hvilke andre hendelser med lav sannsynlighet som kan skje de neste fire årene? En krig kan bryte ut, Cascadia subduksjonssonen kan kollidere, det kan til og med være en annen pandemi samtidig med denne. (Det er mulig!)
Vi har sett resultatet av å ta sjansen på Trump fungerte første gang. Det ville være dumt å forvente bedre på den andre, siden han har overlevd riksrettsak og har fylt administrasjonen med enda flere bedragere og sykofanter. Denne gangen vil heller ikke muligheten av å tape et gjenvalg legge noen begrensende bånd på ham.
I likhet med viruset, vil ikke trusselen han utgjør for USAs sikkerhet og frihet forsvinne på magisk vis. Den truer legitimiteten til vårt styresystem.
Halerisikovalget
Hvis Trump er halerisikopresidenten, er dette halerisikovalget. Skalaen av mulige resultater er urovekkende bredt. Gitt dagens meningsmålinger forutsies det at Joe Biden vil vinne. Det er en lavere, men bekymringsverdig konkret sjanse for at Trump vinner. I år er det også en tredje mulighet: at marginen vil være tilstrekkelig liten til at Trump vil finne et påskudd for å kaste tvil om valgets legitimitet.
Ordinære valgprognoser er ikke utformet for å ta hensyn til en slik hendelse, men Trump er ikke en vanlig kandidat. Han fikk et direkte spørsmål i den første debatten om han ville motvirke sivil uro og vente på at stemmesedler skulle telles før han erklærte seier. Det er vanskelig å forestille seg at dette spørsmålet blir stilt til en normal kandidat; det er fortsatt vanskeligere å forestille seg at kandidaten ikke umiddelbart svarer bekreftende. Likevel er vi altså her. Han signaliserte sin hensikt om å så tvil om resultatene, og øke potensialet for vold eller konstitusjonell krise. Nyheten om at Trump selv testet positivt for COVID få dager etter debatten med Biden, øker også oddsen for et kaotisk valg, hvis en av kandidatene skulle dø eller være inhabil av viruset.
De verst tenkelige utfallene er virkelig skremmende, selv om de er svært lite sannsynlige; det mest sannsynlige utfallet er den fredelige overføringen av makt vi har tatt for gitt i USA. Et omstridt valg uten en allment akseptert vinner øker likevel oddsene for voldelige sammenstøt i gatene, eller for at tvilsome juridiske og rettslige krumspring bestemmer resultatet. Og hvis det er noe vi har lært i løpet av de siste årene, er det at det usannsynlige noen ganger skjer.
Da Trump kom ned rulletrappen i Trump Tower for å kunngjøre sitt kandidatur i juni 2015, virket det usannsynlig at han ville vinne presidentskapet. Det gjorde han. I begynnelsen av 2020 virket det usannsynlig at verden ville bli forandret av en global pandemi. Det ble den. Konstitusjonell krise virker usannsynlig nå. Kanskje du tror sjansen for at dette blir et helt normalt valg er 95 prosent og at slike advarsler er basert på fantastiske spekulasjoner. Det etterlater en sjanse på 5 prosent, et enkelt slag med en 20-sidet terning, for at vi er på vei mot katastrofe.
Hva bør en libertarianer gjøre?
En mulighet er å forbanne begge partiene og stemme på libertarianernes kandidat, Jo Jorgensen. Jorgensen skal ha berømmelse for at hun er optimistisk, velmenende og drar partiet i en positiv retning i rasespørsmålet. På den annen side vil hun, i likhet med Trump, også være en ekstrem halerisikokandidat. Hun har ingen erfaring fra offentlige embeter og ser ut til å ha en uberegnelig beslutningsprosess, som for eksempel å føre opp Alan Dershowitz som en potensiell høyesterettsdommer. Hun har politisert munnbind unødvendig, og hun ble valgt på et landsmøte som ble avholdt med personlig oppmøte i Florida under en lokal topp av pandemien. For å vurdere å stemme libertariansk måtte jeg være trygg på at kandidaten ville håndtere COVID vesentlig bedre enn den nåværende presidenten. Det setter listen lavt, men likevel.
Det å forhindre en potensielt voldelig legitimitetskrise over valgresultatet eller forhindre Donald Trump fra å vinne en ny presidentperiode, er den nyttigste rollen libertarianere kan spille i dette valget. Uansett hvilken taktikk han måtte være fristet til å bruke for å undergrave valget, er det mer sannsynlig at det vil mislykkes jo bredere marginen for nederlaget hans er. Ved å kaste våre stemmer til Biden, kan vi bidra til at seieren hans ikke bare er teknisk, men avgjørende.
Det er beundringsverdig presedens for dette. I sin bok How Democracies Die fra 2018 advarer statsviterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt mot «kollektiv abdikasjon» til potensielt autokratiske ledere. Dette kan ha form av å feilaktig tro at autokraten kan kontrolleres eller bestemme at samspill er å foretrekke fremfor å la den andre siden vinne. De gir i stedet råd om at «når en står overfor en kandidat som har autokratiske ambisjoner , må etablerte politikere utvetydig avvise ham eller henne og gjøre alt for å forsvare demokratiske institusjoner – selv om det betyr å midlertidige allianser med bitre rivaler.»
De nevner de østerrikske konservative som støtter Miljøpartiet over høyreekstreme FPO og franske konservative som støtter Emmanuel Macron over Marine Le Pen som eksempler på denne tilnærmingen. De kunne også ha nevnt den libertarianske visepresidentkandidaten Bill Weld. Han gikk ikke så langt som å be sine velgere stemme på Hillary Clinton rett før valget, men det var så nære som det var mulig å komme. Welds beslutning opprørte partiske libertarianere, og han klarte ikke å forhindre Trumps seier, men han var tydelig korrekt med å se faren.
Sett på dette lyset er ikke en stemme for Biden en avstemning for den bestemte politikken han kan føre, hvorav mange vil helt sikkert være ulibertarianske og dårlige. Det er en avstemning for å bevare institusjonene som muliggjør liberalt demokrati og normale politiske prosesser. En Biden-administrasjon vil uansett gi håndgripelig dårlige resultater. Også demokratene vil bli fristet av en opptrapping av hevnpolitikk som setter legitimiteten i fare. Årsakene til pessimisme om hvor amerikansk politikk er på vei kan spores tilbake til lenge før den nåværende administrasjonen, og de vil fortsette langt utover slutten.
Å sparke Trump ut av Det hvite huset er ikke en garantert løsning på problemet, men det er langt tryggere enn alternativet. Dersom avstemningen lykkes og strategien med å støtte Biden som den proinstitusjonelle kandidaten er at noen kan se tilbake og lure på om det var nødvendig. Til sammenligning vil vi bare ha dystre hypoteser om hva som kan ha skjedd i et omstridt valg eller i andre presidentperiode for Donald Trump. Å ta disse truslene på alvor medfører vanligvis beskyldninger om Trump Derangement Syndrome. Jeg er av de som gjerne tar pause fra konvensjonell visdom i blant, men selv mine kontrære impulser forsvinner i møte med Trumpismen. Den oransje mannen er virkelig forferdelig.
Når en som har så lite respekt for institusjonene våre er den liberalistiske tendensen til å se på de to store partiene som like dårlige alternativer, feilslått. Alternativt og verre er tendensen til å se det republikanske partiet som den vennligere av de to. Begge deler er farlige feil. Som jusprofessoren Orin Kerr fra Berkeley skrev på Twitter nylig, “Et problem med å velge en president som ønsker å brenne det hele er at han faktisk kan brenne det hele ned. Og du vil kanskje innse at demokrati er mer skjørt enn du trodde.” La oss gjøre vår skjerv for å sikre at vi ikke finner ut hvor skjørt demokratiet er.
Som en livslang libertariansk velger ville det være hyklerisk av meg å avslå appellen om at stemmen skal gi uttrykk for min egentlige vilje. Jeg har selv brukt argumentet for å rettferdiggjøre å stemme libertariansk i den staten jeg bor i, som definitivt ikke er en svingstat. Min delstat er enda blåere i dag. Likevel har jeg innsett at det stemme på Biden, en person som jeg har mange grunnleggende politiske uenigheter med, er et autentisk uttrykk for mine preferanser. En velsignelse med å være amerikansk er at selv om man må tåle mange middelmådige politikere som er tilhengere av stor statsmakt, står man sjelden overfor en streber etter faktisk autokrati. I år, med Trump, gjør vi det. Som libertarianer kan jeg ikke tenke meg noen viktigere rolle for min stemme enn å gi den villig til kandidaten som vil beseire ham.
Denne teksten ble først publisert på Arc Digital.
Oversatt av Lene Johansen.
