Myndigheter og media forteller at vi er inne i en periode (‘bølge nr.2’) med sterkt økende smittespredning – både globalt og her i Norge. Dette er åpenbart en korrekt observasjon. Men hvordan ser denne – isolert sett alarmerende – utviklingen ut i en større sammenheng?
Både på verdensbasis og i Norge ser vi en bemerkelsesverdig utvikling med en sterkt negativ samvariasjon i forholdet mellom smittespredning og dødelighet.
Dersom vi tar for oss utviklingen på verdensbasis i det siste halvåret (6-månedersperioden fra medio april til medio oktober), viser nettstedet Worldometer tall for henholdsvis nye smittetilfeller pr. dag og nye antall døde pr. dag (målt som rullerende gjennomsnitt pr uke). Her fremkommer følgende informasjon:
Nye smittetilfeller pr. dag: Medio april 77.531, medio oktober 328.736, dvs. en økning på 251.205 pr. dag i absolutte tall. Dette innebærer mer enn en 4-dobling, eller en økning på 324 prosent.
Nye dødsfall pr. dag: Medio april 6.948, medio oktober 5.165, dvs. en nedgang på 1.783 pr. dag i absolutte tall. Dette innebærer en nedgang på mer enn en fjerdedel, eller 27 prosent.
Noe av økningen i i antallet nye smittetilfeller skyldes selvsagt at mange flere blir testet, nå enn for et halvt år siden. Men når dødeligheten har falt så markant, er det grunn til å tro at noe av årsaken (i tillegg til bedre behandlingsformer) kan ligge i at viruset muterer (blir mindre dødelig).
På det overordnede plan kan vi altså – uansett årsakssammenhenger – observere et utviklingsbilde som blir mildt sagt underkommunisert – fra myndighetshold så vel som fra media.
Det som nå er særlig bekymringsfullt, er de samfunnsmessige skader som forårsakes av de inngripende tiltakene (globalt og i Norge) som treffes og videreføres for å få bukt med Covid-19-pandemien. Vi snakker om skader som synes ute av proporsjoner i forhold til de positive effektene av tiltakene. En sak for seg er de generelle økonomiske konsekvensene, en annen sak kan være de medisinske og helsemessige konsekvensene av at korona-bekjempelsen går på bekostning av andre helsetiltak og pasientbehandling. Blant de mest skremmende konsekvenser er likevel hvordan folk flest ukritisk aksepterer at myndighetene som ledd i pandemi-bekjempelsen kan tilta seg grunnlovsstridige og menneskerettighetsstridige fullmakter. Med en vedvarende de facto unntakstilstand utgjør denne utviklingen i sin konsekvens en trussel mot demokratiet. Vi får rett og slett et mer frykt-basert samfunn – noe ingen av oss har godt av.
Dette er noe som burde oppta oss alle – ikke minst pressen, som på dette området knapt kan sies å ha oppfylt sitt samfunnsoppdrag som kritisk korrektiv til øvrighetenes definisjonsmakt.
Problemet synes hittil kun å ha engasjert enkelte filosofer og jurister (se f.eks. det på flere måter utmerkede portrettintervjuet med jusprofessor Hans Petter Graver i Aftenposten Lørdag 17. oktober).
