Mange vil huske kampanjen mot det sveitsiske undertøysmerket Triumph som startet for om lag tyve år siden. Merket hadde omfattende produksjon av prisgunstige plagg for vestlige forbrukere i militærdiktaturet i Burma. Siden har et kritisk søkelys blitt rettet mot firmaet og deres sponsorobjekter med ujevne mellomrom.
Oppmerksomheten rundt Burma i Norge startet for alvor i 1997 da statsminister Bondevik oppfordret til boikott av varer derfra. I 2001 dukket det opp en dokumentarfilm som eksponerte arbeidsforholdene hos Triumph, og påvirket mange til å boikotte merket. Den kvinnelige OL-troppen i 2002 var blant de som sluttet opp om aksjonen. Slik aktivisme med fokus på ulike merkevarer og områder er stadig aktuelt, men ikke alltid like velbegrunnet.
Boikott av bedrifter som bruker mennesker i fattige strøk som billig arbeidskraft kan også være kontraproduktivt. Slik aktivisme bidrar ofte til å forverre situasjonen for de som arbeider under allerede usle kår. Fattigdom trenger ikke være permanent, men da må vi fokusere på tiltak som beviselig reduserer fattigdom og nød.
Hesten bak vogna
Det føles urimelig for mange at vi som lever i overflod i den Vesten også skal nyte godt av billige varer som flommer inn fra fattige land over hele verden. Mennesker som jobber for luselønn andre steder bidrar til vår økte rikdom, samtidig som deres livssituasjon virker håpløs sett med våre øyne. Deres lidelse og kummerlige liv øker vår velstand, og det føles ikke riktig når vi har så mye fra før.
Men deres fattigdom skyldes ikke vårt forbruk.
Man kunne fantasere om en form for internasjonal redistribusjon, men det er vanskelig nok å få til godt innenfor landegrensene i mange land. Dessuten tar slikt ofte form av utviklingshjelp som har en tendens til å oppfylle munnhellet at u-hjelp i praksis blir overføringer fra de fattige i rike land, til de rike i fattige land. I tillegg bidrar u-hjelp ofte til at lokal næringsstruktur bryter sammen.
Problemet med sweatshops er dypest sett ikke de horrible arbeidsforholdene, men at de representerer det minst dårlige alternativet for så mange mennesker i verden. Sweatshops er et symptom på hvordan mennesker i en urettferdig verden har tilpasset seg realitetene.
Boikott av sweatshops er å sette hesten bak vogna i mange tilfeller.
Fattigdom bekjempes organisk
All praksis tyder på at fattigdomsproblemet må finne sin løsning organisk. Ingen land har så langt blitt subsidiert, eller for den del boikottet, inn i varig velstand. Høy levestandard forutsetter over tid produktive innbyggere. Produktivitet forutsetter god policy som verner om eiendomsrett, etableringsfrihet, avtalefrihet og rettsstat. Et absolutt minimum – og ofte tilstrekkelig – er fravær av dårlig policy, jfr f eks Indias tilsynelatende evige stagnasjon. Dernest trenger fattige land friest mulig tilgang til verdens markeder fra resten av oss. Det er vanskelig å være produktiv uten god infrastruktur og realkapital, og det er tilsvarende umulig å bygge det opp uten inntekter. Boikott tar fra dem markedstilgangen.
Den organiske løsningen er dermed at vi i vesten godtar en ukomfortabel og tilsynelatende urettferdig frihandel der verdens fattige får produsere seg opp til et høyere velstandsnivå. Slik kan de skritt for skritt bygge opp nødvendig realkapital og produktivitet til å kunne leve bedre, tryggere og friere liv i fremtiden.
I prosessen vil vi nyte godt av den urettferdige ulikheten, siden vi får billige varer og tjenester fra disse landene. Til gjengjeld får de bygget seg opp og ut av varig fattigdom.
Sterke følelser hjelper ingen
Boikott kan i teorien være effektivt som et kortsiktig virkemiddel til å påvirke f eks det tidligere diktaturet i Burma i retning av å løsne jerngrepet og legge om politikken. Praksis viser likevel at det er langt mellom suksessene, og det er langt fra alltid lett å knytte en eventuell politisk endring direkte til slik aktivisme. Som et virkemiddel for å bedre dårlige arbeidsforhold er det ingenting som taler for det. Man kan få inntrykk av at det primært er de urettferdige arbeidsforholdene som motiverer mange av aktivistene. Det eneste som er rimelig sikkert i sammenhengen, er at arbeiderne det nominelt aksoneres til fordel for, oftest blir verre stilt etter boikotten enn de var før. På toppen av at disse menneskene bare har dårlige alternativ til inntektservervelse, settes nå det minst dårlige alternativet – det de under sine omstendigheter har valgt – under press.
Frederic Bastiat skrev i 1850 om viktigheten av å analysere både det man ser, og det man ikke ser. Det ville være fint om hver av oss 170 år senere kunne vie mer tid til slik analyse. Det er mange som ser hvor urettferdig verden er, og krever handling umiddelbart. Det problemet de ser må løses nå, og symptomene på denne urettferdigheten angriper de med entusiastisk moralisme. Det er fort gjort å sette følelsene foran fornuften når verden er urettferdig.
Slik oppmerksomhet er gjerne resultat av ensidig mediedekning som går enkeltprodusenter etter i sømmene. Samtidig som elendigheten dokumenteres er det også lett å ty til klikkvennlig sensasjonalisering av de kritikkverdige arbeidsforholdene. Det ser sjelden sympatisk ut når mektige vestlige kleskapitalister tjener seg rike på utbytting av de fattige og avmektige. Da blir følelser lette å mobilisere.
Det som derimot sjelden vises frem, er hvilke realistiske alternativ disse arbeiderne har. Folk flest, selv i utviklingsland, velger neppe kummerlige arbeidsforhold til luselønn over mindre kummerlige og bedre betalte jobber. Det vitner ikke om dyp analyse når en vestlig forbruker tenker at «det disse menneskene trenger, er at jeg boikotter produktene de lever av».
Men hva hvis bare…?
Men kunne ikke bare disse rike merkevareprodusentene føre en større del av overskuddet direkte tilbake til de fattige i form av bedre lønn og bedre arbeidsforhold? Det kunne de naturligvis, og det ville nok føles bra for mange. Kanskje en form for fair-trade for merkeklær.
Men det ville også endre markedssituasjonen vesentlig. Brått vil land med bedre og dyrere infrastruktur bli mer konkurransedyktige også på pris, og produksjonen vil over tid og mange enkeltstående beslutninger sakte migrere bort fra de fattigste landene. Deres eneste naturlige konkurransefortrinn er nettopp billig arbeidskraft. Det er ikke kvalitet, effektivitet, konsistens, kapasitet, fleksibilitet eller automatiseringsgrad. Fjerner vi prisfortrinnet fjerner vi også den ene muligheten de har til å arbeide seg opp. Mangelen på infrastruktur er et symptom på noe mer fundamentalt, og en boikott av varer produsert under slike forhold er stadig et forsøk på å sette en bekvem strek over slike underliggende realiteter på kort sikt. Det blir sjelden bedre infrastruktur og utdannelsessystem av boikott, og det er hva som trengs på lang sikt.
Vi kan naturligvis ignorere økonomiske realiteter for noen i en periode, men vi kan ikke gjøre det overalt og hele tiden. Det føles godt å «løse» problemene vi blir direkte eksponert for gjennom kampanjejournalistikk, men da må vi også være oppmerksomme på alt vi ikke oppnår. Det er gjerne bedre å forholde seg til underliggende økonomiske realiteter, og la disse utfordringene finne sin permanente løsning så raskt som mulig. Tiltak som krever bevissthet over tid, varer sjelden lengre enn avisenes overskrifter. Det er ikke særlig realistisk å forvente at mange vil betale systematisk overpris på verdensmarkedet for en gitt produksjon og kvalitet over lengre tid og overalt. Dét er ikke en realistisk permanent løsning.
Handelsboikott rammer de som mister levebrødet sitt hardest. Det er jobber de i all hovedsak har valgt fordi det ikke finnes bedre alternativ. Det kan man mene er galt, men det er samtidig en uomtvistelig realitet mange steder. Vestlige forbrukere, om de lykkes med en boikott, oppnår kun å fjerne det minst dårlige alternativet for disse arbeiderne.
Effekten er mye av den samme som når man insisterer på å forby prostitusjon fordi man mener salg av kvinnekroppen er umoralsk og undertrykkende. Man hjelper eget følelsesliv i rikt monn, men sjelden den prostituerte selv. Den prostituerte, naturligvis sett bort fra slaveri og menneskehandel, har også valgt blant tilgjengelige alternativ.
Det skulle helst vært annerledes, men lite tyder på at det kan bli det før kapital og et grunnlag for økt produktivitet får lov til å bygge seg opp i landet man vil hjelpe.
Empatiske The Guardian
Det er likevel enhvers rett å boikotte hva hen vil, selv om det sjelden er spesielt konstruktivt. Den britiske avisen The Guardian har i mange år gitt ryggdekning til slik aktivisme gjennom å beskrive og problematisere disse forholdene i industrien (f eks i 2001, 2011, 2019). Det gjør det derfor ekstra spesielt å lese deres rapport om en fabrikkarbeider som har mistet levebrødet på grunn av koronapandemien, og nå har prostituert seg for å få endene til å møtes.
Det kan virke som The Guardian også synes det er uheldig når eksterne faktorer du ikke har kontroll på tar fra deg den minst dårlige jobben du hadde tilgang på.
Men prostitusjon er heller ikke greit, ifølge avisen.
Regnestykket derfra er nokså enkelt for kvinnen i reportasjen. Hvilken jobb er øverst på lista over det hun opplever som mindre attraktivt enn å prostituere seg?
En bedre verden er mulig
Frihandel og industrialisering kan løse dype fattigdomsproblemer på overraskende kort tid. Sør-Korea bygget seg opp fra et BNP pr innbygger på en brøkdel av vesten på sytti-tallet, til et rikt, industrialisert land på bare én generasjon. De la om politikken og satset på handel og industri (det skal nevnes at landet var svært proteksjonistisk i startfasen). Vi i resten av verden handlet med dem, og nøt godt av deres billige arbeidskraft. I dag nyter vi godt av en høyt utdannet arbeidsstyrke og enda et land i verden som utvikler og produserer konkurransedyktig teknologi, og bidrar til å gjøre oss alle rikere.
Ingen tenker på Sør-Korea som et u-land i dag.
source: tradingeconomics.com
Tenk om Sør-Koreas utvikling ble gjenstand for systematisk boikott fra utenlandske forbrukere underveis fordi vi følte arbeidsforholdene deres var for dårlige. Det var (og er fortsatt i noen grad) utfordrende arbeidsforhold der. Det har avstedkommet et eget begrep for å arbeide seg ihjel: gwarosa. Men et moderne og rikt Sør-Korea er i ferd med å legge slik arbeidskultur bak seg.
Vi bør legge mindre vekt på egne følelser og moralske ubekvem, og mer på de faktiske realiteter som rammer fattige i verden. Ingenting blir vakkert fort om utgangspunktet er ekstrem fattigdom. Åpne grenser og frihandel er det eneste plausible svaret på verdens stadig mindre fattigdomsproblem.
Tenk før du boikotter. Det er ofte et slag i ansiktet for de du mener å hjelpe.
