Det hersker en viss forvirring rundt begrepsbruken hos ikke-troende. Folk er ateister og agnostikere litt om hverandre. Man kan få inntrykk av at mange selverklærte agnostikerne føler de er milde ateister. Det virker derfor rimelig å bruke en søndag til å oppklare begrepene. De handler nemlig ikke om samme tema. Stikkordene er tro og innsikt.
Ny-ateismen
Gjennom de siste tyve årene har mange latt seg inspirere av ny-ateismen, anført av ateismens fire riddere Christopher Hitchens (God Is Not Great, The Portable Atheist), Richard Dawkins (The God Delusion), Sam Harris (The End of Faith, Letter To A Christian Nation) og Daniel Dennett (Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon). Gjennom disse årene ble det mer vanlig å erklære seg eksplisitt som ateist, agnostiker, eller som nå avdøde Hitchens formulerte det: anti-teist. Han var kanskje en smule mindre diplomatisk enn de øvrige ridderne.
Det er likevel verdt å merke seg Hitchens begrepsbruk – innholdet i ordet anti-teist ligger ikke så langt fra hva mange ganske enkelt forbinder med ateisme. Begrepet ateisme virker litt fiendtlig overfor religion, og sikkert for fiendtlig for mange. De tror jo bare ikke, men har ikke noe spesielt imot religion heller. Da griper mange til begrepet agnostiker i stedet – som for å si med et trekk på skuldrene: jeg tror ikke, men det er sikkert mer mellom himmel og jord…. jeg vet ikke. Man mener kanskje å understreke at man ikke er bastant, men heller tolerant og åpen (i motsetning til ateistene, som liksom vet at gud ikke finnes). Det er i og for seg riktig at agnostikeren ikke vet, men det kan være greit å vite hva han ikke vet før man svarer nettopp dét.
Tro og innsikt
Hitchens antiteisme er rimelig selvforklarende: den tar aktivt avstand fra religion. Det er kanskje hva man humoristisk omtaler som militant ateisme. Ateisten står i et forhold til teisten. En teist er med gud(ene), ateisten er uten (og Hitchens anti-teist får vi anta er mot). Med og uten forstås språklig som med tro eller uten tro. Den som erklærer seg som ateist, erklærer ganske enkelt at han selv ikke tror.
En agnostiker står derimot i et forhold til gnostikeren. Et vanligere ord som er i nærheten av synonymt med originalbetydningen på norsk er kanskje mystiker. Gnostikeren (gresk gnostos; kunnskap) søker eller besitter religiøs kunnskap (kanskje best beskrevet som innsikt på norsk). Agnostikeren besitter derimot ikke denne innsikten, og vet heller ikke om den finnes eller overhodet kan eksistere eller kjennes. Gnostisisme handler om søken etter religiøs innsikt. Agnostikeren er usikker på om slik innsikt er oppnåelig. Men agnostikeren kan samtidig både tro og tvile på gud. Agnostikeren tar stilling til spørsmålet om religiøs innsikt er mulig, ikke om han selv tror på gud.
Teismen og gnostisismen er dermed separate akser. Den første handler om troen på gud(er), den siste om religiøs innsikt er oppnåelig eller finnes. Man kan altså i prinsippet være hvor som helst på begge akser til samme tid. Man kan mangle gudstro, men søke etter og være overbevist om at slik innsikt finnes (og dermed vinne en gudstro), eller tro sterkt på gud uten å tro at videre religiøs innsikt er oppnåelig.
Sjelslivets faux pas
Når noen spør om du tror på gud, er det altså noe av et goddag-mann-økseskaft-svar å erklære seg som agnostiker. Det er ikke et fromt og diplomatisk svar på et potensielt skarpt spørsmål om gudstro. Det er svaret på et annet spørsmål.
En agnostiker er nok oftest en diplomatisk innstilt ateist som ikke er helt sikker på begrepsbruken.
