Det er gledelig at paven støtter borgerlige partnerskap for homofile. Dette er en ny seier for liberalere i vår kamp for individuell verdighet.
I motsetning til diverse andre grupperinger, har liberalister lenge kjempet for like rettigheter, uavhengig av seksuell legning. Jeg husker første gangen jeg ble oppmerksom på at homofile partnerskap var et tema. Det var etter FpUs landsmøte i 1990. Jeg hadde ikke tenkt over dette tidligere, men som et liberalt menneske, tenkte jeg at selvfølgelig burde de få lov til det.
Kampen for homofil adopsjon
På den tiden var det imidlertid kun partnerskap som var aktuelt, ikke ekteskap. Den store kampen blant oss unge FpUere den gangen var om homofile skulle få lov til å adoptere på lik linje med heterofile. Den liberalistiske delen av FpU som jeg tilhørte, støttet selvsagt dette, men ble motarbeidet av mer konservative elementer.
Deres argumentasjon var noe slikt som at det selvsagt ikke var noe galt med homofile, men siden det var så mange som mislikte homoer, så ville barna bli mobbet, og da kunne man likevel ikke tillate adopsjon av hensyn til barnas beste. Jeg husker at vi kontret dette med at det til tross for litt mobbing uansett ville være bedre å vokse opp hos to trygge foreldre i Norge enn på en søppelhaug i Brasil.
Det viktige for oss var likevel den prinsipielle individualismen. Mennesker, heterofile og homofile, hadde like rettigheter og det var galt med diskriminering. Når det gjelder motargumentet om mobbing, så var det kanskje et ekte argument for noen, men politikken er jo full av vikarierende argumenter. Vi tapte forresten kampen.
Et annet minne fra midten av 1990-tallet var etter at vi stiftet FRIdemokratene. Vi fikk et medlem som hadde vært med i Unge Høyre. På deres landsmøte hadde et homovennlig forslag kun fått to stemmer, hans egen og fra en til. Jeg husker ikke hva forslaget i detalj gitt ut på, men ut fra dagens standarder var det ganske forsiktig
En sammenhengende seierskamp
20 år senere klappes mye mer liberal gjennom enstemmig i Unge Høyre. Siden partnerskapsloven så vidt ble vedtatt på stortinget, har det vært en sammenhengende seierskamp for homofiles rett til å bli behandlet som andre mennesker.
Jeg jobber sammen med homofile og må bare innrømme at jeg sjelden tenker over den seksuelle legningen til vedkommende. Mennesker er mennesker, og jeg har et avslappet forhold til andre legninger. Jeg tenker imidlertid av og til på at homofilt samliv var forbudt da jeg ble født i 1971. Det samme var for øvrig heterofile samboerskap på den tiden. Gift måtte man være for å bo sammen.
Så på mange måter har våre liberale idéer hatt gjennomslag hinsides hva vi kunne tenkt oss. Det er svært gledelig. Selv i den norske kirken er det blitt enorm aksept for det som var skikkelig syndig for kort tid siden.
Og nå er jammen den katolske kirken kommet så langt at de tillater partnerskap for homofile. Dog ikke ekteskap, på samme måte som ekteskap selvsagt var utenkelig – sa partnerskapsforkjemperne på tidlig 90-tall -den gang homofile i Norge kjempet for partnerskap. Spørsmålet er når den katolske kirken vil la homofile gifte seg med hverandre?
Fortsatt viktig kamp
Det er ikke sikkert det skjer så fort, dessverre. For til tross for at et liberalt syn på homofili vinner frem, så er det nok av tilbakeslag. I deler av Øst-Europa er det for eksempel stadig politiske vedtak som er svært diskriminerende, når det gjelder LGBT-rettigheter. Det er fortsatt slik at to menn en rekke plasser ikke helt trygt kan gå hånd i hånd. Det er fortsatt vanskelig for mange unge å komme ut av skapet og homofile er overrepresenterte når det gjelder selvmord.
Det betyr bare at kampen for like rettigheter for alle fortsatt ikke er vunnet. Og den vil kanskje heller vil bli komplett vunnet. For selv om mange synes det er greit at to lesbiske damer gifter seg, så er det for de aller fleste fortsatt fy fy hvis tre lesbiske damer vil gifte seg.
Vi skal likevel glede oss over tydelige fremganger fra konservative religiøse. Det viser at verden er på rett vei. En personlig opplevelse til slutt. Da jeg var i London sist, så bodde jeg i Brick Lane. Da jeg gikk forbi den største muslimske moskeen der, så møtte jeg to menn på fortauet, hånd i hånd, som den naturligste ting i verden. Det var fint å se!
