Civita gav i slutten av september ut et notat som tar for seg Arbeiderpartiets barnehagepolitikk. Notatet er grundig og interessant både for den som vil forstå barnehagepolitikk bedre, og forstå litt av Arbeiderpartiets ideologiske utvikling de siste årene (og kanskje deres sviktende oppslutning?).
Noen aspekter av barnehagepolitikken dekkes ikke av notatet. Visste du for eksempel at en kommune som driver barnehagene sine dårlig i dag, gjør lurest i bygge nye kommunale barnehager i stedet for å slippe til private?
Storsletten i Nettavisen: Takk til Fremskrittspartiet
Arbeiderpartiets venstrepopulisme
Notatet beskriver utviklingen på politikkområdet fra 70-tallet og frem til i dag. Den 50-årige historien som viktig velferdspolitisk område er preget av vedvarende innsats for høyere barnehagedekning og flere heldagsplasser, fra barnehageloven i 1975 som plasserte ansvaret hos kommunene, til barnehageforliket i 2003 med et siktemål om full barnehagedekning for alle. Hovedbildet av Arbeiderpartiets politikk er en bevegelse fra pragmatisme og problemløsning til en mer stivbeint ideologisk tilnærming de siste årene. Private krefter har gjennom hele perioden vært viktige både som velferdsleverandører, konkurrenter for de offentlige barnehagene og sentrale brikker i spillet for å nå de politiske målene som var satt.
Barnehageforliket fra 2003 var en milepæl på veien mot full barnehagedekning, og forutsatte eksplisitt både private og offentlig innsats for å komme i mål. Målene er i stor grad innfridd i dag, selv om politikkområdet har store svakheter. De kommer vi tilbake til.
Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støre har beveget seg i en tydeligere ideologisk retning, og vil nå forby utbytter fra kommersielle barnehager. De lener seg på det svært lettvinte resonnementet som hevder at alt blir dyrere for felleskapet dersom det skal finansiere både velferdstjenester og profitt til private aktører. Dette er naturligvis ren venstrepopulisme, og samme resonnement kunne like gjerne anvendes på grønnsaker, fottøy og hodepinetabletter. Arbeiderpartiet argumenterer imdlertid slik bare når det gjelder velferdstjenester. Det rører formodentlig ved andre emosjonelle strenger enn hodepinetabletter hos magefølelsesosialister. Barnehageområdet er vagt og ugjennomsiktig i sin realkostnadsstruktur, utover at alle vet det ville være dyrt uten subsidier. Dermed er vi helt avhengige av at staten hjelper oss (med våre egne penger). Dessuten er det en tjeneste der man som bruker typisk ikke har noe godt subjektivt sammenligningsgrunnlag. Man er ikke småbarnsforelder så mange perioder av livet. Da blir det lettere å slippe unna med billig (og feilaktig) retorikk.
Det onde profittmotivet
Det er selvsagt like lett å si at grønnsaker ville være billigere dersom ingen profitterte på dem. Og alle burde jo spise mer grønnsaker – hvorfor skal profitthungrige agrarkapitalister stå i veien for folks vitamininntak og til sist helse? Det er på den annen side også lett å forstå (for de fleste) at fravær av inntjening og overskudd vil påvirke tilbudssiden gjennom utvalg, pris og kvalitet. Uten konkurranse og dermed en mulighet for å bli erstattet om man gjør det for dårlig, forfaller de fleste tilbud over tid. Det er lite logisk at det samme ikke skal gjelde barnehagedrift også. Hvem gidder vel ta ekstra risiko og ansvar uten håp om lønn for strevet når man like gjerne kan leve beskyttet og risikofritt som kommunalt ansatt?
NRK ble bedre da TV2 allernådigst fikk lov å konkurrere med dem. Telenor ble en global og lønnsom bedrift da telemonopolet ble opphevet (det var de ikke da de het Televerket og det var mange måneders ventetid for å få koblet opp fasttelefonen). Eksemplene er mange på viktige samfunnsinstitusjoner som etterhvert viste seg å levere mer, bedre og billigere som markedsaktør enn som statsmonopol. Derfor er det også få som roper på statlig skomonopol, som Tor Mikkel Wara holdt en legendarisk tale om i 1988. Dette til tross for at folk altså trenger sko, og at profittmotivet neppe er edlere hos skoprodusenter enn hos velferdsprofitører.
Et ødelagt marked
Både intuisjonen (for noen av oss, i alle fall) og empirien peker mot det samme for barnehager: jevnt over scorer private barnehager litt bedre på foreldretilfredshet enn de offentlige. Men den samme intusjonen svikter på et viktig område: de private barnehagene er like dyre for samfunnet som de offentlige. Hvorfor har ikke markedets magiske mekanismer gjort mer for å senke kostnadene? Barnehage er nemlig dyrt! Foreldrebetalingen pr måned for 2020 er begrenset oppad til 3.135 kr pr barn for både private og offentlige barnehager (reduksjon på hhv 30% og 50% for annet og tredje barn). Det er altså en kunstig fastsatt makspris, og den er slik sett ikke særlig interessant. Mer interessant er totalkostnad pr barn inklusive tilskudd. Den varierer betydelig mellom kommuner, men snittet i Norge ligger på om lag 15.500 kr pr barn (12.250 fra det offentlige og ca 3.200 i foreldrebetaling).
PBL: Myter og fakta i «Politisk kvarter» 22. juni (aktuell episode av politisk kvarter)
Det er et par ting å bemerke om dette beløpet. Det er for det første vanskelig forstå at dette er en rimelig kostnad for å passe et barn i arbeidstiden i en måned. Dersom foreldrene i et tenkt eksempel fikk utbetalt hele beløpet netto som en funksjon av å ha et barn i riktig alder, er det høyst tvilsomt om like mange ville være villige til å betale dette beløpet for barnepass. Det er viktig å vurdere en tjeneste opp mot alternativkost – hvor kan vi bruke dette beløpet best i vår familie?
Har du to barn, begynner det for mange å lønne seg å ta en av foreldrene ut av arbeid (!) for å passe barna i stedet. 31.000 nettokroner er ikke småpenger for de fleste. I alle tilfelle kan en foreldregruppe avtale å gå på omgang med barnepass for fem smårollinger, og beholde overskuddet selv til kostnaden av én arbeidsdag i uken hver seg. Det er vanskelig å se at dette ikke ville lønne seg, selv om man måtte ta ut noen avspaseringsdager og kanskje pådra seg noen driftskostnader på veien.
Barnehager er tross alt spesialisert på å passe barn – hvorfor gjør de det ikke billigere og bedre enn amatører kunne fått til med et minimum av koordinering? Jeg kan si med stor sikkerhet at det lønner seg for undertegnede å kjøpe sko fra profitthungrige private leverandører, heller enn å investere tiden min i å lage slikt selv (det skal anføres at herværende skribent, i all oppriktighet, ikke er utpreget praktisk eller kunstnerisk anlagt. Kanskje det er der det ligger?). Hvorfor er det ikke slik for barnehager?
Man kan også spørre seg hvordan det kan det være så stor aksept for et slikt vanvittig prisnivå? Svaret er naturligvis at kostnaden er skjult for sluttbruker, og hvem bryr seg egentlig om kostnaden på felleskapets hånd? Om totalkostnaden er 5.000, 15.000 eller 35.000, er det knekkende likegyldig for den jevne forelder som betaler maksprisen på 3.135 uansett. Denne skjulingen av realkostnaden ødelegger den viktigste mekanismen private barnehager kunne bidratt med: prispress.
En helt sprø mekanisme
Men kunne ikke private barnehager være billigere enn de offentlige tross ovenstående? Dvs i alle fall gjort det billigere for kommunen som subsidierer dem, og dermed vunnet markedsandeler? De har faktisk ikke lov! Det vil si, kommunen har ikke lov å gi mindre tilskudd til private barnehager enn den gir til snittet av sine egne, offentlige barnehager. Det er kanskje en rett og rimelig likebehandling av aktørene, men det tar livet av en markedsmekansime som kunne spart felleskapet for mye penger. Få vil takke nei til et tilskudd man får lagt i hendene. Man kunne snudd det rundt og sagt at ingen offentlig barnehage får større tilskudd enn private barnehager krever for å yte en viss barnehagedekning, eller noe slikt.
Det bringer oss til en smått absurd situasjon sett fra kommunens perspektiv. Dersom en ny barnehage skal bygges og kommunens eksisterende offentlige barnehager er dyre i drift, er det best å satse på enda en offentlig barnehage om man vil spare penger. Da står kommunen nemlig fritt til å drive den barnehagen bedre enn de øvrige. Satser de på en privat barnehage i stedet, må den motta snittet av tilskuddet du yter til dine allerede dårlig drevne offentlige barnehager.
Bare politikere kan finne på slikt.
For å hente ut de store gevinstene private barnehager kunne bidratt med, må prismekanismene få lov til å virke. Skal man subsidiere småbarnsforeldre, så gi dem alle pengene direkte. Intet marked fungerer optimalt uten aktører som føler de har sine egne penger på bordet.
Og få for guds skyld politikerne ut av detaljene.
