I dagens VG kan vi lese at Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, ikke hadde på seg munnbind på T-baneturen til Oslo Sentrum. Han melder til VG om at han satt med god avstand fra andre, ingen ved siden av, minst én meter fra noen. Dessuten har han brukt munnbindet før, og skal huske på å gjøre det hver gang fra nå av.
Det er forferdelig lett å bruke dette som et eksempel på at politikere er hyklere, og oppfatte dette som et tegn på at de tror andre regler gjelder for dem enn det “vanlige” folk gjør. Det er én skole å forholde seg til, og den er tiltrekkende å tilhøre fordi den snakker til impulsene våre om at politikere er i posisjoner med makt, og derfor bærer en større bør eller et moralsk ansvar andre mennesker ikke gjør eller har – og følgelig hvis feiltrinn i større grad er mer klandreverdig.
I stedet kan vi heller tenke på dette som en lærdom i at politikere også er mennesker, og like utsatte for feil og svikt som resten av oss. Da fortjener de også den samme raushet vi tilegner andre mennesker. Dette er en annen skole å forholde seg til. Denne skolen er kanskje ikke like enkel å tilslutte seg, siden den faktisk krever at vi legger fra oss en del av agget, fiendtligheten og hevnen vi alle en gang i blant umiddelbart føler på når urett blir begått.
I et litt større perspektiv er det sannsynligvis smartere å forholde seg til sistnevnte skole, ikke førstnevnte skole, for to viktige grunner:
- Hvis vi lurer oss selv til å tro at politikere er gudene som går på denne Jord blant oss, ufeilbarlige og lytefri, så driver vi med en form for aktiv virkelighetsfornektelse. Politikere er ikke mer ulik enn resten av oss. Å tro noe annet kan lede oss til å gi enda mer makt og ansvar tile enda færre mennesker. Samfunn som høyner politikeres moralske standarder opp i skyene, er totalitære samfunn vi ikke vil sammenligne oss med.
- Millimeter kontroll av mennesker, inkludert politikere, er en farlig sti å gå på. Et samfunn som aldri tillater feil og alltid går i risikoaversjonmodus, er samfunn ingen av oss er tjent å leve i. Jeg vil faktisk leve i et samfunn hvor det både er greit og tillatt å glemme munnbindet, ta seg en øl for mye, komme for seint til jobb, glemme bussbilletten, velte varer på butikken og komme med en upassende vits på galt tidspunkt. Raushet og tilgivelse er viktige liberale instinkter som er som glidemiddel for kulturen.
Det er et uheldig kulturmessig skifte om vi forlater likhetstankegangen om at politikere og folket er svært moralsk destinkte fra hverandre.
