Harald Eia fremstiller demokrati og diktatur som om det er det eneste vi har å velge mellom. Det er en falsk todeling. Har Eia heller ikke hørt om flertallsdiktatur?
I Harald Eias fjernsynsserie «Sånn er Norge» var turen mandag 12. oktober kommet til sammenligning mellom demokrati og diktatur.
Harald Eia proklamerer attpåtil på Twitter at demokrati er beviselig best. Man skulle nesten tro han hadde ført et matematisk bevis.
Har Eia som ambisjon å overta i Norge for et visst Churchill-sitat som den fremste referansen brukt for å parkere demokratidebatter? Han viser jo til og med til forskning. Så da må det vel være greit?
Falsk dikotomi
Når man kategoriserer eller deler inn noe binært, dvs. i to, kaller vi det en dikotomi.
Når vi dermed utelukker andre alternativer, er det en falsk dikotomi.
For eksempel hvis vi deler inn svømmebasseng i olympiabasseng (50 meter) og standard kortbanebasseng (25 meter), utelukker vi alle bassenger som ikke har en av de to lengdene. I politikken blir det en falsk dikotomi å fremstille at valget står mellom Høyre og Arbeiderpartiet når det også er andre partier å velge mellom.
Eias falske dikotomi er at vi kun har demokrati og diktatur å velge mellom.
Hva er demokrati?
Når Harald Eia definerer demokrati, trekker han frem et par kriterier som et demokrati må oppfylle:
- fri konkurranse om maktposisjoner
- de fleste voksne innbyggere kan stemme
Glemte Eia å fortelle at det ikke kan være noen veiet stemmerett, for eksempel basert på hvor mye eiendom man har, eller hvor mye man betaler i skatt? (At stemmene kan gi varierende utslag basert på i hvilket valgdistrikt man bor, er en annen sak.)
Men enten hvis man bruker Eias to kriterier eller legger til det tredje, er det en definisjon av demokrati vi snakker om, ikke liberalt demokrati.
De aller fleste demokratier idag er mer eller mindre liberale demokratier. Dvs. at det er en blanding av demokrati og liberale tradisjoner. Disse liberale tradisjonene vil ofte legge begrensninger på hva flertallet kan gjøre overfor mindretallet.
Man kan sikkert ha en diskusjon om graden av liberalt innslag burde være større eller mindre også.
Liberalt er best?
Så det Eia egentlig har gjort, er å sammenligne liberale regimer med ikke så liberale regimer. Da har han funnet ut at de liberale regimene er best.
Det er i dagens verden stor grad av sammenheng mellom graden av det liberale og grad av demokrati i et land. Men er det fordi det er demokrati at det blir liberalt? På noen punkter er det nok slik. Det blir gjerne mindre konflikt ved at spørsmål avgjøres i demokratiske kanaler. Det kan dog bli enda mindre konfliktfylt ved at de avgjøres i frivillige fellesskap istedenfor at flertallet påtvinger mindretallet sin vilje. Og ja, mange grupper kan få det bedre ved at stemmerett tvinger makthaverne til å ta hensyn til dem.
Men: de liberale tradisjonene kom i stor grad før det moderne demokrati. Og da Rhodesia ble Zimbabwe, var det på grunn av sterkt press om å innføre almen stemmerett. Det ble ikke særlig liberalt. Riktignok endte det med at det ikke ble særlig demokratisk heller.
Alt annet er diktatur?
De liberale tradisjonene har vi arvet mange av fra systemer vi nå til dags ikke kaller demokratier. De systemene blir i dikotomiseringen kalt diktaturer. De tidligere regimer var ofte mindre inngripende i våre liv enn nåtidens flertallsdiktaturer, en ny type despoti Alexis de Tocqueville fryktet. Men det er altså disse mindre inngripende regimene som er diktaturer, mens vårt regime kan få smykke seg med betegnelsen demokrati.
Den nederlandske historiker Frank Dikötter har hevdet at det moderne diktatur er et barn av det moderne demokrati. Han er ikke alene blant akademikere i å skille mellom diktatur og andre former for ikke-demokrati.
Er det noen som forresten med folks tendens under pandemien til å leke smittevernpoliti, både i det offentlige rom og på sosiale medier, betviler massenes evne til å utøve flertallsdiktatur via stemmeurnene?
Vi har i dagens Europa to fyrstedømmer. Disse er Liechtenstein og Monaco. I likhet med Island befinner de seg ikke på Eias stolpediagram. (Ja, jeg har gått over stolpediagrammet med lupe.) Det strides om fyrstedømmene er demokratier. Europarådet har lagt press på dem for ikke å være det i tilstrekkelig grad. Man kan si at de har en blanding av demokrati og reelt monarki. De er nok det nærmeste man kommer i dagens verden de regimene vi hadde i Europa før det moderne demokrati ble fullt utviklet.
Men Eia kaller dette diktaturer?
Én ting er historiens, nåtidens og fremtidens statsløsninger, en mangfoldig flora som gjør Eias dikotomi i beste fall svært tvilsom. Hva skal han gjøre når anarkokapitalistene og andre anarkister kommer trekkende med sine løsninger?
Forskning har rett!
Eia har det fra statsviter og professor Carl Henrik Knutsen. Knutsen har den samme dikotomien i et innføringsverk (Velkommen til statsvitenskap) for studenter som skal bli statsvitere. De studentene må flaskes opp. Resten av befolkningen skal nå tydeligvis flaskes opp via Harald Eia.
Men vent litt! Forskere har jo sagt at vi skal dele inn regimene på denne måten, og de har sagt at demokrati er best. Da må det jo være sant, for de er uangripelige og ufeilbarlige. Like enkelt som at enkel algebra har to streker under svaret. To pluss to er lik fire!
