Øyvind Myhre har skrevet 10 bloggposter om minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge på Øyvinds globb om livet, universet og alt annet. Vi har fått tillatelse til å republisere disse på Liberaleren. Vi samler dem i to artikler. Dette er den andre og inneholder de 5 siste delene. Her er den første.
Del 6: Litt om liberalister, libertarianere og «Liberalistene»s valgprogram
Dette er del 6 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge.
Om prinsipprogrammet til «Liberalistene» er kortfattet, så var valgprogrammet deres til Stortingsvalget 2017 desto fyldigere. På 120 sider dekkes de fleste politikkområder. Men det som går igjen gjennom hele valgprogrammet er vekten de legger på privat eiendom. Statens eneste oppgave skal være å «beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom», står det under «Rettsstaten».
«Liberalistene» vil privatisere skoler og universiteter, veger og jernbaner, museer, kulturminner, NRK, statlige og kommunale bedrifter, almenninger: Nevn et offentlig gode, så skal det privatiseres. (De veit muligens ikke at bygdealmenninger allerede er private, idet de eies av de «bruksberettigete», som utgjør et mindretall i de fleste bygder.)
Under avsnittet «Eiendomsretten» fastslår de igjen hvor viktig (den private) eiendomsretten er: «Fravær av eiendomsrett er det samme som frarøving av menneskets livsgrunnlag, og derfor er eiendomsretten ukrenkelig. Det innebærer at enhver skal kunne bruke sin egen eiendom slik man selv ønsker, så lenge man ikke krenker andres rettigheter, og at alle former for ekspropriasjon og båndlegging av privat eiendom ikke skal finne sted.» Under «Økonomisk politikk» understrekes det at «statens rolle i økonomien på lang sikt kun skal omfatte håndhevelse av kontrakter og beskyttelse av eiendomsretten».
I disse formuleringene ligger det jo også at den som ikke har eiendom, den har heller ikke noe livsgrunnlag. Da hjelper det nok ikke stort at vedkommendes eventuelle kontrakter blir håndhevet.
Valgprogrammet kretser altså hele tida om eiendomsretten. Det dreier det seg utelukkende om privat eiendom, så når ambisjonene om privatisering er oppfylt, finns det ingen fellesgoder igjen. Riktignok sies det ingenting om de to mest grunnleggende produksjonsfaktorene i nesten alle virksomheter, nemlig lufta vi puster i og vatnet vi drikker. Skal atmosfæren og grunnvatnet også deles opp i private parseller? Hvordan går det da med de eiendomsløse som ikke eier en eneste kubikkmeter luft å puste i?
Jeg kommer tilbake til flere fellesgoder seinere – goder som vi også er avhengige av, hvis vi vil leve i et noenlunde fritt samfunn.
De klassiske liberalistene argumenterte også for det vi har lært å kalle «vekterstaten», en stat som bare skal drive med det nødvendigste – forsvar, politi, rettsvesen. Sjøl ikke den «verste» av dem, den alltid misforståtte og utskjelte Herbert Spencer (som slett ikke fant opp «sosialdarwinismen», i motsetning til det alle SV-ere som har hørt navnet hans påstår), ville avvikle staten. Derimot ville han begrense dens oppgaver til å fastsette og håndheve de lover og regler som trengs for å beskytte borgernes integritet og frihet – inklusive lover og regler for forvaltning av fellesgoder.
Verken Ludwig von Mises, Friedrich Hayek eller Milton Friedman har gått inn for å avvikle Staten og selge alle dens eiendommer. Derimot har de argumentert for at det må settes klare grenser for hva (den alltid klåfingrete) Staten skal drive med. De har vist hvilke ulykker som kan følge når Staten vil styre økonomien i strid med markedsmekanismene, og de har advart kraftig mot at Staten tiltar seg stadig mer makt. Både von Mises og Hayek ser en stadig mektigere Stat som en totalitær trussel. Og den som ikke gir dem rett i det, har ikke lest seg opp på de verste skrekkregimene gjennom de siste 100 år.
Men «Liberalistene» er tydelig inspirert av nyere ideologer, i tillegg til Ayn Rand: Murray Rothbard («For a New Liberty») og David Friedman («The Machinery of Freedom»).
Rothbard oppsummerer sin «libertarianske» overbevisning slik: 1) Det enkelte menneskets absolutte rett til å eie sin egen kropp; 2) Den like absolutte retten til ressursene et menneske har funnet og transformert, og 3) Derfor: Den absolutte retten til å gi eller bytte bort slik eiendom til enhver som måtte være villig til å inngå en byttehandel. Dette skiller seg ikke mye fra John Lockes klassiske formulering, men Rothbard viser etterhvert hvordan alle andre rettigheter springer ut av eller avhenger av eiendomsretten. Blant annet drøfter han hvem som har rett til å disponere over en redningsflåte når skipet har sunket, og hvordan et privat politi, private domstoler og et privat forsvar kan ventes å virke. Han (meiner at han) viser hvordan forurensing best kan straffes ved at eiendomsbesittere anlegger sak. Fellesgoder – en felles dam, for eksempel – kan utvikles ved at jeg først kjøper alle berørte eiendommer, deretter foretar utbedringer som kommer alle eiendommene til gode (for eksempel en dam), og til slutt selger eiendommene med fortjeneste. Han drøfter også foreldrenes rett til å skille seg fra sine barn, og barnas like store rett til å skille seg fra sine foreldre.
Friedman (ikke Milton, men sønnen, David!) vil dele opp staten og dens funksjoner i småbiter, og deretter selge bitene, en etter en. Til slutt er alle bitene solgt, og vi har etablert et kapitalistisk anarki, som er det han ønsker seg.
Del 7: «Liberalistene» og Robert Nozick
Her er del 7 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge.
«Liberalistene» vil altså at «Statens eneste oppgave skal være å beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom». Dermed havner partiet et sted mellom klassiske liberalister og anarko-kapitalistene, som vil privatisere hele Staten og alt dens (u)vesen. I hvert fall tilsynelatende plasserer de seg på linje med den mest interessante og engasjerende libertarianeren, Robert Nozick.
Nozick skal ha skrevet sitt bidrag til politisk teori som et svar på John Rawls’ oppskrytte «Theory of Justice». Sjelden er et så kjedelig verk blitt møtt av et så lesverdig og engasjerende svar. Sjøl stiftet jeg først bekjentskap med Nozicks «Anarchy, State, and Utopia» i Fairbanks i 1981, etter at jeg hadde fått den anbefalt i en stedlig oase for frihetlig litteratur, «The Freedom and Libertry Bookstore». Jeg leste den ut i ett jafs, og før neste dag grydde var boka full av eselører og understrekninger. Seinere er det blitt flere.
Lite tyder på at Nozick har vært en viktig inspirator for «liberalistene» i programarbeidet. I hvert fall skriver de ikke brått så morsomt! Og der hvor «Liberalistene» starter med en bastant konklusjon («Liberalistene vil at….»), der resonnerer Nozick seg møysommelig og prøvende, med mange sidespor, fram til tentative konklusjoner, ut fra like tentative forutsetninger.
Nozick starter med å fastslå at det er usikkert hvordan fenomenet Stat har oppstått. Men så spør han: Er det mulig å tenke seg at en Stat kunne oppstå på moralsk akseptabel måte? Og hva slags Stat kunne det i så fall bli?
Utgangspunktet hans er Lockes «naturtilstand», der enhver har sin fulle frihet og rett til å forsvare sitt liv og sin eiendom med tilstrekkelige og nødvendige midler. (Han er ikke brått sikker på «naturretten» og dens uangripelighet, men den er det beste startpunktet han finner.) Med dette utgangspunktet kommer enkeltpersoner etterhvert til å samarbeide for å forsvare frihet og eiendom mot andre. De inngår avtaler om hvilke rettigheter som krever felles forsvar, og hvilke reaksjoner på aggresjon utenfra som er akseptable. De inngår også avtaler om hvordan de samarbeidende individene skal løyse konflikter seg imellom.
Det vil altså bli etablert forskjellige gjensidige beskyttelses-sammenslutninger, som etterhvert utvikler seg til beskyttelsesbyråer i et marked. Byråene vil ganske sikkert ha forskjellige regler. Noen vil være mer aggressive enn andre. Men et byrå som opptrer moralsk akseptabelt vil fastsette regler for hvordan medlemmene kan opptre for å være beskyttet. Det vil det gjøre for å unngå ressurskrevende konflikter med andre, dersom det ikke er godt begrunnet. Dermed må byråene også inngå konfliktdempende avtaler seg imellom. Noen byråer vil slå seg sammen. Etterhvert vil det i ethvert område etablere seg ett dominerende beskyttelsesbyrå, og kanskje noen mindre spesialistbyråer, og enkelte individer som insisterer på å klare seg sjøl.
Et dominerende byrå er fortsatt ikke en stat, for en stat er en institusjon som har maktmonopol i et gitt område. Byrået er det man kan kalle en proto-stat.
Fram til dette punktet har Nozick ført et logisk resonnement for at ei slik utvikling kunne foregå uten at noens rettigheter blir krenket. Men så sier han: Det store beskyttelsesbyrået må sikre seg og medlemmene mot risikoen for urettmessige angrep eller overgrep som det ikke er mulig å innkreve kompensasjon for. Da kan det utvide sin makt til å omfatte de mindre byråene, og dessuten de individene som unndrar seg medlemskap, dersom det blir gjort på en moralsk akseptabel måte. Det store byrået kan påtvinge de andre sin vilje hvis det kompenserer dem, og kompensasjonen går ut på at de gir dem minst like god beskyttelse som den de hadde ved å stå utafor.
Og på dette punktet sier jeg: Prrro! Hittil har alt foregått frivillig; derfor kan Nozick si at alle trinn har vært moralsk akseptable. Men dette siste trinnet forutsetter tvang, og han gir ingen god begrunnelse for at tvang er legitimt i dette trinnet. At individene får «minst like god beskyttelse» er ikke godt nok, for den vurderinga har de rett til å gjøre sjøl. Det store byrået kan ikke la sine vurderinger være gyldige for de andre før de er blitt medlemmer. Men hadde de vært enige i alle sånne vurderinger, ville de allerede ha vært medlemmer. Og det er ikke en gang sikkert at alle frittstående individer prioriterer sikkerhet foran frihet: Det kan godt hende de ønsker å stå utafor nettopp fordi det gir dem en følelse av autonomi.
Argumentet om kompensasjon kan dessuten utvides i det uendelige: Du må ha helseforsikring, og vi kompenserer dette påbudet ved å gi deg bedre sikkerhet enn du ellers ville ha. Du må bruke bilbelte. Du må slutte å røyke. Du må – –
Jeg har en mistanke om at Nozick er fullt klar over denne svakheten, for han dekker til overgangen så godt han kan. Og nå har han klart å etablere en institusjon som har et legitimt maktmonopol i et gitt område – det vil si en mini-stat.
Han sier ikke at det er slik ministaten oppstår. Han sier at det er slik den kunne oppstå på moralsk akseptabelt vis, dersom utgangspunktet er Lockes naturtilstand med tilhørende naturrett.
I del 2 av den samme boka undersøker han om ministaten kan utvide sin virksomhet til mer enn å beskytte medlemmenes rettigheter. Han kommer til at det kan den ikke gjøre på noen moralsk akseptabel måte. (Men se mitt argument om «kompensasjon»!) Han er altså kommet så langt som han har tenkt seg. Og i del 3 beskriver han et ganske luftig «rammeverk for utopier». Innafor dette rammeverket kan forskjellige grupper etablere hver sine utopier; sine egne samfunn med lover og regler som gjelder mellom idealsamfunnets egne medlemmer. Det gjør de uten tvang eller påvirkning fra andre. Rammeverket lar altså hver utopi utvikle seg fritt, og beskytter bare de forskjellige mini-samfunnene mot vold og overgrep seg imellom. – Ikke overraskende kommer han fram til at et slikt rammeverk i praksis er identisk med den mini-staten han har bygd opp nedenfra tidligere i boka. – Ministaten, sier han altså, har muligheten i seg til å la alle grupper etablere sine egne idealsamfunn.
Igjen melder det seg motforestillinger: Hva er til hinder for at et individ hopper fra Delsamfunn A til Delsamfunn B, etter å ha utnyttet alle mulighetene i A uten å gjøre opp for seg? Det må antakelig A hindre med alle tenkelige midler – også sånne som man i andre delsamfunn betrakter som grove overgrep. Med andre ord; tvang, overgrep og ufrihet kan florere vilt i delsamfunnet, uten at storsamfunnet kan gripe inn.
Dessuten: Et sånt delsamfunn likner til forveksling på et beskyttelsesbyrå med noen utvidete ordninger. Hvorfor kan ikke Delsamfunn A tvinge de andre delsamfunnene under seg, bare de får tilstrekkelig «kompensasjon»?
Denne korte oppsummeringa yter på ingen måte rettferdighet til Nozicks resonnementer, eller til rikdommen i måten han betrakter hvert trinn i resonnementene fra alle tenkelige vinkler på. Han blir aldri bastant i argumentasjonen; han tar deg med som samtalepartner, og er aldri skråsikker på sine slutninger.
Det han beskriver er ei tenkt utvikling. Den trenger ikke være en realistisk beskrivelse av noe som helst. Han skriver så godt og medrivende at du lett lar deg overbevise ved første gangs gjennomlesing. Men ved grundigere gjennomgåelse blir de logiske svakhetene tydeligere. Så heller ikke Nozicks samfunn er helt tilfredsstillende for en libertarianer, sjøl om vegen fram dit er mer engasjerende enn noe annet politisk vegkart jeg finner i bokhylla.
Så langt jeg kan begripe, burde han etter sin egen logikk ha stoppet ved nest siste trinn, altså ett dominerende og flere mindre beskyttelsesbyråer, samt et antall enkeltindivider som klarer seg sjøl så godt de kan. Da ville idealsamfunnet hans ha vært et anarkokapitalistisk samfunn etter David Friedmans modell. Noen ville si at et sånt samfunn likner til forveksling en mafiastat.
Men Nozicks oppfatning er altså at han har begrunnet en mini-stat som gjør akkurat det «Liberalistene» ønsker, verken mer eller mindre: «Beskytte individets rett til liv, frihet og eiendom».
Er det nok? Er det for mye? Jeg leser videre i programmet.
Del 8: «Liberalistene» og naturen
Her er del 8 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge.
«Liberalistene» er tilhengere av naturen. Derfor vil de privatisere den, sånn at den enkelte eier kan beskytte sin del (eller la det være) slik det passer ham. Etterhvert som offentlig eiendom (naturparker, almenninger) blir solgt til private, vil eiendomsretten i stadig større grad regulere forurensing og naturødeleggelser. Meiner de.
Vern av naturområder skal overføres til private, og statsstøtte til miljøvern skal avskaffes. Lov om motorisert ferdsel i utmark skal også avskaffes, for det er grunneieren som skal bestemme hvem som får ferdes i naturen hans, og hvordan ferdselen skal skje. All tvungen fredning skal opphøre.
Utrydningstruete arter kan altså beskyttes best av private eiere: Hver grunneier sin private salamander, fiskeørn eller humleart – på den måten blir de trygge. Jeg kjenner meg ikke like trygg.
Riktignok er en viss grad av forurensning en naturlig del av å leve i et moderne samfunn. Og vi må heller ikke glømme, meiner «liberalistene», at menneskene er en del av naturen. Forurensning er altså en naturlig del av naturen.
Kapitlet om «Forurensning og eiendomsrett» gir ikke noe direkte svar på om lufta, grunnvatnet og elvene også skal være privat eiendom. Men sia grunneieren kan gjøre hva han vil på sin egen eiendom, må lufta antakelig tilhøre den som eier bakken, helt ut til stratosfæren. Da må også alt som befinner seg under bakken tilhøre grunneieren, i hvert fall inn til magmaen – om ikke helt til kjernen. Så hvis du ikke eier grunn med luft over, er det ikke sikkert du har noen rett til å puste. Hos Rothbard har ikke den skipbrudne rett til å redde livet ved å krabbe opp på flåten heller, hvis ikke eieren gir ham lov til det. Da må det jo være eieren som bestemmer hvem som får puste i privat luft også.
Når det gjelder global oppvarming, kan «Liberalistene» opplyse at Jorda har gått gjennom perioder med drastiske endringer lenge før den industrielle revolusjon. Hvis det en gang i framtida skulle bli bevist (det framgår ikke hvilket bevis de venter på) at menneskelig aktivitet utgjør en trussel mot klimaet, vil det frie markedet – grunneiere og industriherrer – ta seg av problemet. For hvis det ikke lønner seg å starte opp flere kølkraftverk, så slutter de sikkert med det. Norge skal uansett gå ut av alle klimaavtaler, og «frykten for menneskeskapt global oppvarming skal ikke legge hindringer i veien for produksjon og økonomisk utvikling». Det siste betyr i klartekst: Hensynet til resten av menneskeheten skal ikke legge hindringer i vegen for fortjenesten i forurensende industri.
Dette er ikke liberalisme; det er økonomisme på rike industriherrers premisser. Følgende burde være innlysende, også for siviløkonomer:
Begrepet «almenningens tragedie» i klassisk økonomisk teori skriver seg fra overbeite av fellesområder i England og Skottland. Generelt viser det til at hvis en ressurs eies i fellesskap, og hver deleier kan forsyne seg så mye han vil uten å kompensere medeierne, så vil alle ha interesse av å forsyne seg ubegrenset. Da blir fellesressursen uttømt eller ødelagt, til skade for alle. En oppførsel som er rasjonell sett fra hvert individs synspunkt gir altså et resultat som alle taper på.
Atmosfæren og havet er menneskenes felleseie – vår almenning. Når bekker og elver fylles med plast som blir gnagd i småbiter og til slutt ender i maten, i lufta og i drikkevatnet som nanoplast, da skjer det fordi forurensning er gratis. Dette er almenningens dilemma i global skala. Den kan ikke hindres ved at problemet privatiseres. Den kan bare bremses ved at det blir tilstrekkelig dyrt å forurense.
Nøyaktig det samme er tilfellet med global oppvarming. Det er bare enkelte kverulanter som fortsatt benekter at det foregår menneskeskapt global oppvarming som vil få stadig mer alvorlige konsekvenser, dersom den ikke stanses. Da må forurenseren tvinges til å betale for den skaden han gjør. Det må koste å bidra til global oppvarming.
Det er dessuten en aggressiv handling. Når fabrikkpipa oser (unødvendig mye) CO2 , forurenser den mitt miljø, og den bidrar til global oppvarming som vil gå ut over mine etterkommere. Dette er en aggresjon som, ifølge liberalistisk teori, (mini)staten skal beskytte oss mot. Hva slags «Liberalister» er det som ikke skjønner såpass?
På åttitallet ble det observert hull i ozonlaget. Disse utvidet seg stadig. Det ville etterhvert føre til at vi ble badet i ultrafiolett stråling, noe som i sin tur ville føre til epidemier av hudkreft. Forskerne fant ut at hullet var forårsaket av hydrofluorkarboner («HFC») fra (blant annet) kjøleskap og bokser med trykkluft. Disse gassene fungerte som katalysatorer for nedbryting av ozon, og det ble stadig mer av dem der oppe. En samlet verden oppfattet uvanlig raskt at den sto overfor et globalt helseproblem. Det ble vedtatt et internasjonalt forbud mot produksjon av HFC. Hvem motarbeidet forbudet? Produsenter som tjente penger på HFC. De ble overkjørt, og godt var det.
Geirfuglen er utryddet. Tasmansk tiger er utryddet. Vandreduen, som var så tallrik at svermene kunne formørke himmelen, er utryddet. Ifølge artsdatabanken finns det 35 humlearter i Norge, derav fem på rødlista, men nesten alle er i tilbakegang. Hvilken grunneiere skal verne dem mot utryddelse? Bestandene av landlevende virveldyr er i gjennomsnitt halvert på de siste 50 år – av arealbruksendring, utbygging, miljøgifter, global oppvarming. Tigeren er truet; neshornet er sterkt truet; flere froskearter enn jeg har tall på er truet. Nå sier biologene at bortimot halvparten av planteartene er truet også. Vi finner arter som ble utryddet før vi rakk å oppdage dem.
Det er rimelig å spørre: På hvilken måte hjalp det geirfuglen, den tasmanske tigeren eller vandreduen at utryddelsen stort sett skjedde på privat land og ble utført av privatpersoner? – «Liberalistene» vil la utryddelsen av flora og fauna gå sin «naturlige» gang så lenge private grunneiere ikke hindrer det. De vil overlate vårt felles miljø til ubegrenset arealbruksendring, giftbruk og stadig mer intens utnyttelse. Det blir i så fall almenningens aller største tragedie.
Det er svært gode grunner til å sette grenser for hva en grunneier kan foreta seg med det miljøet han forvalter på vegne av fellesskapet. På mange områder er antakelig grensene satt alt for slapt – det er hovedgrunnen til at forurensningen øker, at klimaendringene skyter fart, at arter utryddes i stort tempo. Vi er nødt til å fastslå:
Naturmangfoldet er vårt felleseie. Det samme er atmosfæren, havet og grunnvatnet. Å gi grunneierne disposisjonsrett helt uten grenser ville være å innføre grunneiernes tyranni mot alle som sitter igjen uten eiendom (og i siste instans uten rett til å puste!). Det blir ikke rare friheten igjen for andre enn grunneierne.
«Liberalistene» har altså ikke snøring på hva frihet betyr.
Del 9: Den sosiale infrastrukturen
Dette er del 9 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge.
Jeg gjentar det som gikk opp for meg da jeg var ute i naturen på leiting etter naturretten: Rettigheter er sosiale konstruksjoner. De finns ikke utafor samfunnet. Lover og regler, sedvanerett, små og store reguleringer av alle slag utgjør en sosial infrastruktur som tillater at de fleste ting i hverdagen går greit og forutsigbart for seg. Når du står opp om morgenen, veit du omtrent hva som møter deg: Du kan lage deg frokost fordi du har handlet brød og smør og pålegg, egg og kaffe sist du var på butikken, og da kjørte du på en veg som noen har bygd og vedlikeholdt.
Noe av dette har private leverandører skaffet deg. Det kan de gjøre fordi markedet funker. Men markedet funker fordi det finns et pengesystem, og fordi det finns lover som setter visse regler for handelen: Du vil nødig bli forgiftet av tilsetningsstoffer i brødet, så slikt har vi regler for. I butikken betaler du den prisen som står på varen, og ikke en helt annen pris. Det finns det også regler for.
Hvis noen prøver å plyndre deg, så kommer (forhåpentlig) polisen til unnsetning. Det gjør polisen fordi loven sier at polisen har slikt å gjøre. Rettssystemet straffer tollere og syndere etter fortjeneste, og på forskriftsmessig måte. Kontraktsretten sikrer (noenlunde) rimelige avtaler som (stort sett) blir overholdt. Arbeidsrett og avtaler mellom arbeidsgivere og lønnsmottakere sikrer det samme i slike forhold.
Alt dette er sosial infrastruktur. Den utgjør vårt felleseie og kan ikke privatiseres. Den er utviklet gjennom århundrer i den klubben vi kaller samfunnet, og alle medlemmer av samfunnet har del i den. Du kan ikke selge din del av lovgivningen, rettsvesenet, politiet, pengesystemet, avtaleretten til høgstbyende, mer enn du kan selge din del av atmosfæren. (Noen steder kan du visst det. Det går rykter om at i noen land – ingen nevnt, ingen glømt – kan du kjøpe både loven, rettsvesenet og politiet; eventuelt leie dem for kortere eller lengre perioder. Når du har tenkt deg om, trur jeg ikke du har lyst til å leve under et sånt system.)
For å være med i klubben må du følge medlemsbestemmelsene. Om du bryter bestemmelsene, risikerer du riktignok ikke å bli ekskludert, men du risikerer straff eller andre sanksjoner som klubben har satt opp for slike brudd. Du betaler også en medlemskontingent; den heter skatter og avgifter.
Vil du ikke være medlem, sier du? Greit. Du slipper skatt. Du slipper å bruke penger også, for de er klubbens betalingsmiddel. Du får ingen beskyttelse: Hvem som helst kan slå deg ned og forsyne seg med alt du eier og har uten at noen bryr seg. Huset ditt brenner ned til grunnen – brannvernet bryr seg ikke. Forsikring? Narr meg ikke til å le! Du har ingen rettigheter. Du ligger sanselaus på fortauet med brudd på hodeskallen. Ingen ambulanse plukker deg opp. Du har absolutt ingen rettigheter; du er rettsløs. Så pakk deg vennligst bort herfra – vi vil ikke ha deg her!
Kanskje du, ved nærmere overveielse, foretrekker å være medlem likevel? Da kan du fortsette å surve på klubbmøtene og prøve å redusere de urimelige medlemsavgiftene. Der kan du også mase støtt og stadig om at bestemmelsene er for strenge: Butikkene trenger ikke å stenge klokka fem; det må da for H være lov å gifte seg med hvem man vil; ingen trenger blande seg borti hvor mye jeg betaler i husleie. Vi lever da i et fritt samfunn!
Milliardærer og minstepensjonister er klubbmedlemmer på like fot. Begge har lovens fulle beskyttelse for alle verdier de eier og har. Men det er kanskje ikke rart at medlemsavgiften for å beskytte noen milliarder er en del større enn medlemsavgiften for å beskytte en tusenlapp. Burde være det, i hvert fall.
Det er lover og regler for handel og omsetning som gjør det mulig for enkelte å tjene seg søkkrike. Og når arvingene dukker opp, så finns det lover og regler som beskytter deres arv også, slik at det ikke kommer grådige advokater og andre kjeltringer og grafser den til seg. Du kan trygt bruke noen millioner på jetsettlivet ditt; milliardene ligger fortsatt og venter pent mens du raser fra deg. Som den skarpsindige Thomas Paine påpekte: Det finns ikke rikdom uten et samfunn. Så slutt å klage over at du ikke får rasekjøre i 200 oppover Østerdalen, eller drønne langs fjøresteinene i racerbåten din: Sånn er reglene i denne klubben. Hvis du vil melde deg ut, så finns det sikkert et ubebodd skjær ned mot brekanten i Antarktis der du kan slå deg til. Inntil videre.
Den sosiale infrastrukturen er vårt felleseie, akkurat som miljøet er det. Dine og mine rettigheter kommer ikke dalende ned fra himmelen: De er en del av denne infrastrukturen, bygd opp gjennom generasjon etter generasjon.
Det er grunner til å meine at jo mer solid denne infrastrukturen er, jo tryggere er du på hvilke rettigheter du har, og på at de blir respektert. Det kan også være grunn til å meine at dette er en forutsetning for et fritt samfunn.
Del 10: Frihet i vår tid
Dette er del 10 av 10 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Tidligere deler ligger etter hverandre her på Øyvinds globb: 1: «Norske liberalister?», 2: «Ayn Rand og Liberalistene» , 3: «John Locke, liberalistene og naturretten»., 4: «Liberalistene og eiendomsretten», 5: «Thomas Paine og eiendomsretten», 6: «Liberalister, libertarianere og Liberalistene valgprogram», 7: «Liberalistene og Robert Nozick», 8: «Liberalistene og naturen», 9: «Den sosiale infrastrukturen».
Miljøet er menneskehetens almenning. «Miljøet» omfatter elvene, havet, atmosfæren, biosfæren – vårt felles livsgrunnlag. Å ødelegge livsgrunnlaget er å ta friheten fra oss. Det er en ekstremt aggressiv handling.
Miljøet er udelelig. Du «eier» kanskje en ørliten snutt av det – ei tomt, en skog, et fiskevatn. Det betyr at du er satt til å forvalte denne snutten. Samfunnet, som har definert eiendomsretten med alle muligheter og begrensninger, venter at du bruker den med vett og forstand. Gjør du ikke det, kan samfunnet gripe inn: Da kommer først plansjefen, deretter mattilsynet, til slutt politiet.
Det er forenkling inntil det absurde å påberope seg en «frihet» som går ut på at du kan gjøre akkurat det du vil med din egen eiendom: Forgifte tomta med plantegift så humlene røsser; grave opp den sjeldne soppen; tømme vatnet for liv med rotenon. En sånn rett fulgte aldri med eiendomsretten da samfunnet definerte den.
Du har heller ingen rett til å tømme alt du vil av forurensninger ut i atmosfæren, havet, grunnvatnet eller almenningen forøvrig. Da stjeler du fra oss andre og praktiserer din egen «frihet» på bekostning av oss. Og står du rett foran meg i en fullpakket trikk, mens du pruster og peser og insisterer på din «frihet» til å gå uten munnbind, pandemi eller ikke, så utgjør du en trussel. Bli ikke forbauset om du får deg en på trynet til slutt: Det heter sjølforsvar.
Frihet for oss som lever nå og for alle som følger etter oss forutsetter at vi tar vare på livsgrunnlaget. Et fritt samfunn krever vern av miljøet, av biologisk mangfold og av klimaet. Vi har nettopp lært at det krever smittevern også.
Lover og regler, rettsvesen, bankvesen, pengesystemet, skole og utdanning, helsevesen, forskning og vitenskap, skikk og bruk utgjør vår sosiale infrastruktur. Den er vår felles eiendom, akkurat som det fysiske miljøet.
Jovisst kan vi ha private banker, private skoler og så videre. Men de må operere innafor noen felles rammer: Hvis din bank opererer med sine egne penger, mens min bank bruker helt andre penger, må vi i hvert fall være enige om den relative verdien av de respektive pengesystemene. Din skole kan gjerne bruke andre lærebøker enn min skole, men gangetabellen og det periodiske system må være de samme i begge skolene. Du kan ikke finne opp din egen «vitenskap», undervise i den og kalle det skole. Du kan ikke åpne praksis som hobbykirurg heller.
Hvis samfunnet skal fungere (sånn at handelsmannen kan tjene seg rik, og handelsbetjenten få sin velfortjente lønn), må den sosiale infrastrukturen fungere. Det betyr også at det må herske alminnelig tillit til at den fungerer – at loven og pengene er de samme i dag som i går; at loven er lik for oss begge. Slik tillit forutsetter at samfunnets medlemmer både er og oppfatter seg som likeverdige. Da kan vi ikke ha avgrunnsdjupe forskjeller: Du er ikke likeverdig med noen hvis du ikke aner hvor det neste måltidet ditt skal komme fra, og du har ingen frihet hvis du ikke har tak over hodet. Frihet forutsetter en grunnleggende økonomisk trygghet.
Thomas Paine skjønte at både rikdom og fattigdom kommer fra samfunnet. Han skrev: «De rikeste og de mest elendige mennesker er å finne i de land som kalles siviliserte. … Fattigdom er en ting som skapes av det som kalles sivilisert liv. Det eksisterer ikke i naturtilstanden. … Sivilisasjonens første prinsipp burde ha vært, og bør fortsatt være, at omstendighetene for hver person som blir født inn i verden etter at sivilisasjonen er innført ikke blir dårligere enn om denne personen var blitt født før denne perioden.»
Det er tvilsomt om det noen gang har eksistert en naturtilstand slik Paine og andre tenkere beskrev den: Antakelig eksisterte det samfunn allerede da den første Homo habilis kom til verden. Samfunnet er eldre enn det første ordet; den første rettigheten. Samfunn skaper rettigheter, og dermed forutsetningene for frihet.
Samfunn med enorme ulikheter mellom folk er samfunn med liten tillit, svak produktivitet og lite frihet: Saudi-Arabia, Venezuela, Nord-Korea. I USA er nå den sosiale mobiliteten blitt mindre enn i Norge, og heller ikke hos oss er den mye å skryte av. Mange økonomer hevder at tilliten i samfunnet er en forutsetning for høg produktivitet: Transaksjonskostnadene blir små; du veit at hvis kunden har sagt at han betaler i morgen, så kommer han (stort sett) til å gjøre det. Du trenger ikke trekke med deg advokat, vitner og takstmann. Du veit (vanligvis) at du kan stole på sidemannen din når du sender bøtta videre på ei brannvakt, og du trenger ikke å telle fingrene dine når du har handhilst på den nye naboen.
Vi hadde nesten ingen adel her i landet; ingen borgherrer med hundre livegne. En stor grad av likeverdighet er en tradisjon som går mange hundre år tilbake – den ble ikke innført av Ap. Den utgjør en viktig del av Norges sosiale infrastruktur. Infrastrukturen slår sprekker hver gang toppsjefene bevilger hverandre årslønninger fra felleskassa som er hundre ganger inntekten til en minstepensjonist: Det er jo ikke sånn at oljedirektøren produserer mer olje enn andre her i landet, for oljen er ferdiglaget og har ligget her i to hundre millioner år. Den er vårt felleseie. Det er vanligvis ikke sånn at direktøren har bygd fabrikken helt aleine heller.
Antakelig er vi alle, også de som har aller mest, tjent med at en del av medlemskontingenten i samfunnet går til å løfte de svakeste til et visst nivå av trygghet. Antakelig er vi også tjent med at de som har mest forsyner seg litt mindre grådig.
Når vi veit at infrastrukturen er på plass, kan vi sette i gang med å holde Statens klamme hender borte fra resten av våre liv. For det ligger i maktens natur at den alltid prøver å ese ut og fylle flere områder der den ikke har noe å gjøre. Det er blitt stadig flere byråkrater under alle regjeringer som har lovet å redusere byråkratiet – også den nåværende. For er du som jeg, så vil du ikke være med på å lønne likestillingskonsulenter som forteller deg hvilke tanker du skal ha i det vesle hodet ditt, eller byråkrater som regulerer livet ditt i stadig finere detalj.
Kontingenten er betalt, og da skal vi kunne bruke det som er igjen slik vi vil. Vi skal kunne si og skrive, tru og tenke det vi vil, gifte oss med hvem vi vil og med hvor mange vi vil (så lenge noen vil ha oss!). Vil vi blote hestepølse til Odin på midtvinterdagen og drikke heimebrygd øl for godt år og fred, så får vi bare gjøre det. Vil vi heller tilbe Julenissen eller ofre til Herren Hastur, så får vi gjøre det også. Insisterer noen på å gå med skaut, så skal de jaggu ha lov til det: Uten toleranse ingen frihet.
Jeg finner ingen politisk bevegelse som fullt ut ivaretar den friheten jeg snakker om: Jeg leiter forgjeves på nettet etter «De Frihetlige Sosialøkologister». Likevel lever jeg i ett av verdenshistoriens frieste samfunn: Hovedbekymringen er nå hvordan vi skal sikre den friheten vi har, både for oss sjøl og for etterkommerne våre.
I dagens partiflora er det i hvert fall ikke «Liberalistene» som ivaretar friheten på den beste måten. Etter valgprogrammet sitt burde de heller ha kalt seg «Økonomistene». Og av de liberalister og libertarianere som jeg har sneiet innom i denne gjennomgåelsen, er det Thomas Paine jeg heier mest på – liberalisten som fant opp formueskatt, arveavgift, folketrygd og borgerlønn. Heia Tom!
