Tysvær vindkraftverk betaler naboene 500.000 kr for å akseptere høy støy. Saken tas nå opp i Stortinget. Hemmelige avtaler spesielt i situasjoner med offentlige konsesjoner, er i utgangspunktet tvilsomt. Dette er imidlertid en god anledning til å få frem et annet viktig poeng.
I økonomisk teori er det et stort problem med eksternaliteter. Det betyr at deler av kostnadene (negative eksternaliteter) eller godene (positive eksternaliteter) tilfaller noen andre enn dem som er involvert. Dette tas ikke hensyn til i prisen og markedsprisen blir da «gal». En løsning på dette er skissert i Coase-teoremet, der man i fravær av transaksjonskostnader kan bli kompensert for dette på en enkel måte. Så hva har dette med saken å gjøre?
Vindkraftutbyggingen forårsaker ulike problemer for naboene, blant annet støy (og mindre vakker utsikt). En løsning er å pålegge utbyggerne å redusere støynivået så mye at det ikke sjenerer naboene. Dette er den tradisjonelle politiske løsningen. Problemet er at den ofte er uforholdsmessig dyr.
En mer effektiv metode er å kompensere naboene for belastningen som støyen medfører. Det er det som har skjedd i dette tilfellet. Naboene har ment at det er verdt å leve med støyen for 500 000 kr og selskapet mener dette er billigere enn å gjøre dyre endringer.
Dette er en metode som i mange sammenhenger er nyttig og bedre enn et forbud eller en regulering. I mange sammenhenger kan den være mye bedre enn alternativet, for eksempel fordi lover ofte har kostnader som veltes over på andre enn dem som vedtar loven.
La meg ta et halvveis tenkt eksempel. Politikerne har vedtatt at alle nye boliger skal være tilpasset rullestolbrukere. Dette gjør alle nye boliger betydelig dyrere. Jeg har lest 200 000 kr per bolig, men det riktige tallet er ikke viktig for poenget mitt. La oss så se for oss (oppdiktede tall) at det de neste 10 årene bygges 300 000 nye boliger og fødes 5000 mennesker med behov for rullestol. Kostnaden ved reguleringen blir da 60 milliarder kroner, eller 12 millioner per rullestolbruker. Økonomisk sett ville samfunnets kostnader da bli redusert ved at man fjernet reguleringen og kompenserte hver rullestolbruker med 6 millioner hver for å tilpasse sin bolig.
Økonomisk kompensasjon i stedet for reguleringer eller forbud er noe som i mange tilfeller er svært klokt.
