Øyvind Myhre har skrevet 10 bloggposter om minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge på Øyvinds globb om livet, universet og alt annet. Vi har fått tillatelse til å republisere disse på Liberaleren. Vi samler dem i to artikler. Dette er den første og inneholder de 5 første delene. Her kan du lese den andre.
Del 1: Norske liberalister?
Dette er del I av en evig lang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg. Flere deler kommer.
I 1984 ble Norges første liberalistkongress arrangert på Mastemyr. Dette var i ei tid da landet holdt på med å demontere formynderstatens utvekster: Statsmonopolet i radio og fjernsyn ble gradvis avviklet; omsetning av boliger trengte ikke lenger å smøres med seddelbunker i brune konvolutter; det ble mulig å kjøpe egg, ost og smør etter klokka 17 på hverdager. Det ble nesten legalt å nevne «tilbud og etterspørsel» i dannet selskap. Denne utviklinga foregikk i sterk motvind fra sjiktet av venstreradikale synsere; dette sjiktet av hjertevarme folk som alltid er på parti med moral og medmenneskelighet, ofte iført en kledelig drakt av lånt elendighet. På denne kongressen var den frilynte stemningen nærmest euforisk: Her kunne vi, individualister og radikale frihetsapostler av alle slag, endelig diskutere våre ideer med (noenlunde) likesinnete, uten å måtte dempe stemmen av hensyn til snille og sensitive kollektivister.
En god del av de frammøtte var ungtyrkere fra FrPs ungdomsorganisasjon. Andre var frittsvevende frihetskverulanter uten politisk tilknytning, mens andre igjen hadde lest Ayn Rand før hodet var utvokst og pådratt seg varig hjerneskade. Så vi diskuterte frihet i jus og politikk, næringsliv og livet forøvrig. Det gjorde vi i baren, i møterom og i korridorer til langt på natt. Trenger vi en stat? Hvor stor skal den i så fall være, og hva skal den drive med? Skatt – er det tjuveri eller medlemsavgift? Hvem eier naturressursene? Hjemmebrenning og prostitusjon, smugling og narkotika, polygami og abort: Hva er lov i et fritt samfunn? Er noenting forbudt? De fleste av oss var sprenglærde av frihetlige tanker fra bokhylla. Dette var første gang vi kunne diskutere sånne tanker fritt, uten å stange i muren av Politisk Korrekthet som ellers stengte for prinsipiell diskusjon på alle arenaer.
Midt på natta syntes en av de unge idéskaperne som deltok ivrigst i ideologidebatten at vi burde gå ut og hyle mot fullmånen. Så det gjorde noen av oss. Ute under månen falt han i tanker og sa noe som han tydeligvis hadde grublet på, men ikke hadde dristet seg til å si i møtesalen: «Jeg kunne antakelig klare å gi en libertariansk begrunnelse for velferdsstaten.» Vi andre måpte og stammet, men fikk ikke til noe ordentlig svar, så vi gikk inn igjen mens vi ristet på våre eldre og klokere hoder. Trygt inne fant vi ny styrke i øl fra resepsjonen.
Seinere reiste flere av oss på internasjonale libertarianer-kongresser, og det ble også arrangert en slik kongress her i Norge. Forskjellen på «liberalist» og «libertarianer» er flytende, og kategoriene overlapper. Men et forslag til avgrensing med stiplet linje kan være at en liberalist er mest opptatt av økonomisk frihet, mens en libertarianer er tilhenger av personlig frihet over hele skalaen av menneskelig utfoldelse – ikke minst i privatlivet, men også i økonomien. Libertarianere finnes i alle avskygninger og over et bredt spektrum; liberalister er mer smalspektret.
Begge gruppene påberoper seg tenkere innen «naturretten» som sine åndelige fedre. I en engelskspråklig tradisjon blir John Locke og Thomas Paine ofte nevnt. Så henter liberalister først og fremst argumenter fra liberalismens klassikere – Adam Smith, Herbert Spencer, Ludwig von Mieses, Friedrich Hayek, Milton Friedman. Libertarianere finner i større grad støtte og trøst hos nyere tenkere: John Hospers, Murray Rothbard, Robert Nozick, David Friedman. Og ingen av gruppene klarer å styre utenom Ayn Rand, er jeg redd.
Allerede nå vil ti av ti lesere løfte indignerte pekefingre for å korrigere, problematisere, presisere. Det gjør de alltid når jeg sier noe.
Det eneste store partiet som har påberopt seg å være «liberalister» i Norge er FrP. Og når Ayn Rand allerede er nevnt, må det sies at flere FrP-politikere har sagt at de har bøkene hennes på nattbordet. (Har vanlige politikere for vane å lese romaner på over 1000 sider? Jeg tviler. Men John Galts manifest utgjør tross alt bare en liten del av «Atlas Shrugged».) Av og til rykker det ennå litt i den frihetlige godfoten fra gamle og mer frilynte dager, da FrP-ere kunne delta under fullt navn på libertarianske kongresser og diskutere fri innvandring og fri hasj. Når sånne impulser griper dem, sier de: «FrP er et liberalistisk parti!». Men i dag er FrP også et parti som vil diktere deg hva slags hodeplagg du får lov å gå med, hvordan du skal hilse («I Norge håndhilser vi!») og hva du skal spise og drikke («I Norge drikker vi brennevin og spiser grisesteik.»). Frihetlig? Særlig! – Sånne rariteter finner du ikke hos «Liberalistene», et miniparti som dukket opp før Stortingsvalget i 20|17.
Nå har jeg tenkt å gå dette partiet nærmere etter i sømmene. Og da trengs det en språklig presisering: Når jeg skriver liberalistene, viser jeg til en lang tradisjon i politisk tenkning, som allerede skissert. Når jeg skriver Liberalistene, derimot, viser jeg til partiet av samme navn. Spiss øynene mens du leser, så skjønner du nok forskjellen.
Denne framstillinga skal dessuten bli noe mer, håper jeg, enn en gjennomgåelse av hva dette minipartiet står for, og hvorfor det (ifølge meg) tar helt feil på svært viktige punkter. Jeg prøver også å peke ut noen stolper og vegmerker i liberalistisk og libertariansk tenkning. Til slutt skisserer jeg noen rammer for et frihetlig samfunn i vår tid. Hold ut!
Del 2: Ayn Rand og «Liberalistene»
Dette er del 2 av en laaang gjennomgåelse av Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg.
Dette minipartiet fikk et blaff av vind i seilet da Per Sandberg meldte overgang dit. Partiet har nok også fått tilsig av frustrerte, forhenværende FrP-ere som ble utrensket på Bolkesjø. (For unge lesere: Bolkesjø, også kjent som «Dolkesjø», var stedet der FrP holdt landsmøtet i 1994. Der fikk daværende partieier Hagen kastet hele den frihetlige delen av partiet, inklusive ungdomspartiet, ut fra sin bevegelse. Han hadde nemlig oppdaget at fremmedfrykt skåret mye bedre hos velgerne enn liberalisme, åpenhet og toleranse.)
Partiet ble stiftet i 2014. Fotografiet fra stiftelsesmøtet var preget av kjekke unge menn fra BI. Jeg syntes det liknet mest på et bilde av et Ayn Rand-seminar. Men du skal ikke skue hunden på hårene. Sia jeg deler mange av de ideene som liberalister bruker å påberope seg, bestemte jeg meg for å finne ut om dette kunne være partiet for meg, motforestillinger til tross.
Jeg hentet altså partiets prinsipprogram på nettet. (Se sjøl: https://www.liberalistene.org/politikk/partiprogram/) Det svekket ikke inntrykket av Ayn Rand-seminar.
Programmet er kortfattet og består av skriftsteder som: «Liberalistene … står for fred, fornuft og et samfunn bygget på frihet, frivillighet og samfunnsoptimisme». Mange av skriftstedene ser ut som sitater, så jeg fristes til å leite etter originaltekstene i mitt fillete eksemplar av «For the New Intellectual». Jeg hadde ikke trengt å leite lenge, for allerede i «Introduksjon» uttrykker partiet sin begeistring for Aristoteles og opplysningstida. Som kjennere av Ayn Rand veit: Hun var monomant opphengt på enkelte ting, og én slik ting var Aristoteles og logikken hans. «A er A», påsto hun stadig vekk. Det fikk henne til å gå til angrep på alt hun oppfattet som uklar og tåkete tenkning, deriblant kvantefysikken. (Som den opplyste leser også veit: I den kvantemekaniske verden kan man aldri være sikker på at A er A – spør bare Schrödinger og katten hans.)
Ayn Rand var en glitrende forfatter. Men det var jo (for eksempel) Hamsun også. Gode forfattere er ikke nødvendigvis gode tenkere. Rand skrev så intenst og medrivende at du risikerer å forlese deg på henne i ung og inntrykksvar alder. Det kan gå slik som det ble sagt om diktene til den unge Herman Wildenvey: «Man blir sittende og lese med bare øynene.» Og flere av dette partiets grunnleggere har nok gjort akkurat det. Men hos meg får du ingen ekstrapoeng av å forkaste kvantefysikken til fordel for Aristoteles.
Innledningen fortsetter: «Liberalisme innebærer et fritt og velstående samfunn, respekt for individet, vern om eiendomsretten, toleranse for alle fredelige mennesker og rettssikkerhet». Fint – men en kritisk leser spør seg: Hvor kommer friheten, velstanden, respekten, eiendomsretten og toleransen fra – og ikke minst den rettssikkerheten som skal ivareta alle disse godene?
I neste avsnitt, «Individet», fastslår partiet at individet er ukrenkelig og suverent. «Retten til å leve i fred er ikke overnaturlig eller menneskeskapt», står det. Den er «utledet av det faktum at mennesket må tenke og handle selvstendig for å fremme sitt eget liv og søke lykken.» John Galt kunne ikke ha sagt det bedre.
Del 3: John Locke, liberalistene og naturretten
Dette er del 3 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge; av deres kilder samt feiloppfatninger, og hvilke riktige tanker de har gjort seg.
Vi får altså ikke noe direkte svar på hvor rettighetene kommer fra. Men liberalister har brukt å vise til naturretten, det vil si at menneskets rett til liv og frihet er naturgitt. (Eller gitt av Gud, og i den religiøses verden er vel det samme sak.) For eksempel skriver liberalismens store helt John Locke i «Second Treatise of Government», utgitt i 1690: «Menneskets naturlige frihet er å være fri fra enhver overordnet makt på Jorda, og ikke befinne seg under viljen eller den lovgiende autoriteten til noe annet menneske, men å ha bare naturens lov som sin regel.»
Det er vanskelig i dag å sette seg inn i hvor radikal en slik tanke var i et England der politisk kamp dreide seg om fordeling av makt mellom kongen og parlamentet. Det var ille nok at Locke allerede, i «First Treatise of Government», hadde nappet ned buksene på teologer som brukte Bibelen til å begrunne at kongen var innsatt av Gud og derfor hadde uinnskrenket makt som kunne arves videre fra far til sønn til evig tid. Enda verre var det at han reiste tvil ved om det fantes noen gudegitt makt til fordeling i det hele tatt: Den tanken plasserte Locke langt ute på den revolusjonære fløyen.
Han fortsetter med å hevde at all rettskaffen myndighet springer ut av denne naturgitte retten, ved at folk er blitt enige om å leve i samfunn og avstå en del av den personlige suverenitet til en felles øvrighet. Menneskene har altså inngått en sosial kontrakt, og det er grunnen til at vi har satt konger og fyrster til å herske over oss. Men, sier Locke også, slik makt er delegert, og vi kan når som helst ta den tilbake hvis kongene ikke oppfører seg. Folket er suverent.
Jeg har heiet på John Locke og naturretten i årevis. Jeg er som sagt ikke aleine om det: De naturgitte rettighetene er uttrykt eksplisitt i den amerikanske uavhengighetserklæringen og i diverse menneskerettighetserklæringer. Flere hyllemetere i bokhylla mi dreier seg om samme sak. Men jeg har alltid hatt problemer med den friksjonsfrie overgangen fra naturtilstanden til ordnet samfunn: Var det slik at alle mennesker frivillig undertegnet den sosiale kontrakten? Og om de gjorde det – var kontrakten uoppsigelig til evig tid, og bindende for alle påfølgende generasjoner? Hadde den ingen Best Før-dato? – Og framfor alt: Fantes det noen naturgitte rettigheter i det hele tatt?
Så for noen år sia bestemte jeg meg for å finne naturretten. Med kompasset i den ene handa og Robert Nozicks «Anarchy, State and Utopia» i den andre bega jeg meg ut i naturen og begynte å leite. (Nozicks bok er den beste turplanleggeren i dette landskapet, for han snuser seg mellom steiner og kratt og finner alltid noe. Innimellom finner han også det han leiter etter. Mer om ham seinere.)
Naturen er stor, så jeg lette og lette. Jeg fant det ene samfunnet etter det andre – stammesamfunn, bystater, mafiastater, anarkier, kleptokratier – der folk hadde rettigheter. Sjokkerende ulikt og tilfeldig fordelt, både her og der. Sviende urettferdig, sett med mine snille og liberale øyne – men rettigheter: Droit du seugneur; stemmerett; neverett; odelsrett. Hammurabi lot skrive ned gjeldende lov og rett; Cyrus den Store lot skrive ned en oversikt over rettighetene til vanlige folk; på Island møttes folk i 930 og avtalte lov og rett, for det måtte et nybyggersamfunn ha, syntes de. «Revolverens rett» heter en av William Colt MacDonalds utallige westernbøker.
I naturen, derimot, utafor alle storbyer, landsbyer, beitemarker og almenninger, fant jeg ikke et fnugg av rettigheter. Nada. Detter jeg ned på ei fjellhylle og blir liggende hjelpelaus, kan jeg påberope meg rettigheter til jeg blir blå i trynet – det vil ikke hjelpe.
Stephen Crane skrev: «En mann sa til Universet: Min herre, jeg eksisterer! – Imidlertid, svarte Universet, har denne kjensgjerningen ikke skapt noen følelse av forpliktelse hos meg.» Robinson Crusoe var muligens fri, men han hadde ikke en eneste rettighet. I hvert fall ikke før han gikk i kompaniskap med Fredag.
Verken John Locke eller Robert Nozick har gått fjelltur i Rocky Mountains. De har ikke gått Besseggen en gang. For du må jo ut i naturen for å innse den sjokkerende sannheten:
Det finns ingen rettigheter der ute! Alle rettigheter er sosiale konstruksjoner. Du har ikke ræva full av «naturlige rettigheter» som du kan delegere til en felles myndighet. Rettigheter finns bare i et samfunn, der vi daglig definerer og redefinerer dem i samarbeid og forhandlinger med hverandre.
(Vent litt: Sa ikke enda en av mine helter, Margareth Thatcher, at «Samfunnet eksisterer ikke»? Jovisst sa hun det, og hun hadde helt rett. Den diskusjonen tar vi en annen gang.)
Så hvis vi prøver å overleve ved å «tenke og handle på egen hånd», slik partiet går inn for, blir vi ikke særlig gamle. Blir du slått ned og ranet på gata, så er det samfunnet, ikke naturen, som sørger for at du havner på sjukehus, og i beste fall også at banditten blir pågrepet. Naturen bidrar bare til at du gror fortere sammen igjen, hvis du er heldig – men gjør du ikke det, så godtar den ingen klager.
Mennesker bygger samfunn der vi avtaler rettigheter og plikter oss imellom fordi det er slik vi er. Både i Afrika og i Georgia har folk holdt liv i hverandre lenge etter den enkeltes utløpsdato. Det gjorde de for minst 1,8 millioner år sia, og deretter har etterkommerne deres holdt på med det samme. Innimellom har folk drept og spist hverandre også, antakelig fordi de tok seg rett til det.
Allerede i utgangspunktet bommer det nye partiet altså på en grunnleggende sannhet: Rettigheter er ikke naturgitt – de må skapes og avtales. Det skjer innafor rammen av et samfunn.
Del 4: Liberalistene og eiendomsretten
Her er del 4 i fortellinga om minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge. Hva har de tenkt; hvor tenkte de feil, og når tenkte de riktig?
Etter å ha forklart at individet må tenke og handle på egen hånd, tar prinsipprogrammet for seg den aller viktigste rettigheten i «Liberalistene»s idealsamfunn, nemlig «Eiendomsrett». Dette er «retten til å disponere midler og ressurser du har tjent, skapt eller fått slik du måtte ønske».
Det finns neppe et samfunn i verdenshistorien der retten til å disponere over egen eiendom har vært uinnskrenket: Eiendomsretten er alltid omgitt av begrensninger, og disse er resultat av alle slags forhandlinger mellom interessegrupper. Bygger du atomkraftverk i bakgården, kommer kommunens Planavdeling på besøk. Farao var kanskje allmektig, men hvis han (for eksempel) fant på å demme opp Nilen for å lage en privat innlandssjø, ville det fort dukke opp en alternativ Farao. Men formuleringa «tjent, skapt eller fått» får meg til å fundere: Hvordan oppsto eiendomsretten? Hvordan har det seg at noen eier tusen kvadratkilometer av fedrelandets grunn, og andre ikke så mye som en kvadratmeter? Hvorfor er noen født som eiere av aksjer for milliarder av kroner, og andre som eiere av nøyaktig 0?
Jeg griper igjen til John Locke. Det gjør nok «Liberalistene» også. Han skriver:
«Skjønt Jorda og alle dens skapninger er alle menneskers felles eie, har hvert menneske en eiendom i sin egen person: Denne har ingen andre noen rett til. Kroppens slit og hendenes arbeid, kan vi med rette si, tilhører det enkelte mennesket. Alt som mennesket tar ut av den tilstanden naturen har gitt det, og etterlatt det i, har mennesket blandet sitt eget arbeid med, og derved sammenføyd med sitt eget, og gjort det til sin eiendom. Ved at mennesket har fjernet det fra den fellestilstanden som naturen har satt det i, har det ved dette arbeidet fått tilført noe som ekskluderer andre menneskers felles rettigheter: For idet dette arbeidet utvilsomt tilhører arbeideren, kan ingen andre ha en rett til det som arbeidet er sammenføyd med, i hvert fall så lenge det er nok, og like godt, igjen til felles nytte for andre mennesker.» (Tung og treg oversettelse av undertegnete. Originalen er akkurat like omstendelig.)
Enklere uttrykt: Jorda og alt som er på den var opprinnelig menneskenes felleseie. Men den som blander sitt eget arbeid med en del av jorda gjør denne delen til sin eiendom og ekskluderer andres rett – i hvert fall så lenge det er nok igjen til andre.
Av den videre drøftelsen hos Locke framgår det at villmannen som jakter hjort i urskogen bare har rett til det dyret han nedlegger, mens skogen forblir menneskenes felleseie. Når det dukker opp en bonde som rydder skogen og planter hvete, derimot, så blander bonden arbeidet sitt med denne jordflekken, og da blir den hans. Da må villmannen holde seg unna akkurat denne flekken neste gang han vil ha en hjortesteik. Ved at bonden har blandet sitt eget arbeid med jorda får denne flekken en verdi også (det hadde den ikke så lenge den bare var villmark), og dermed oppstår det verdier, handel og rikdom, ifølge Locke.
Ved eventuell strid mellom jegeren og bonden tar Locke altså bondens parti: Det er bare å forsyne seg, så lenge det er nok igjen til andre! Dermed tar han parti for kolonisten mot villmannen: Sistnevnte kan jo bare dra et annet sted, men bonden skaper en verdi som sitter fast på samme sted. – Så med Bibelen i den ene handa og «Second treatise» av John Locke i den andre kunne flinke engelskmenn dra ut i verden og fordrive jegere og samlere fra deres tradisjonelle (og verdiløse) områder, som ble bondens straks han satte plogen i jorda.
Nå kan det også diskuteres hvor lenge det var «nok igjen til andre». I praksis har ikke retten til land vært fordelt etter noe regelverk om «verdiskaping»; den har vært fordelt etter prinsippet om at makt er rett. Makt springer ut av geværmunningen, sa Mao, og det prinsippet ble fulgt i Amerika, Australia og Afrika lenge før hans tid. Landbruket i Norge ble innført av innvandrere som jaget bort de jegerne og samlerne som levde der tidligere.
En kan videre spørre seg om Løvenskiold og andre skogeiere har «blandet sitt arbeid» med jorda og dyrket skog. Ellers ville jo skogen, i henhold til Locke, fortsatt være befolkningens felleseie. I virkeligheten ble eiendomsretten til Norges skoger fordelt av konger og storbønder fordi de hadde makt til det, og da spurte de verken fattigfolk eller farende fant til råds.
Altså: Har du «tjent, skapt eller fått» en eiendom, så kan du bruke den akkurat som du vil, sier «Liberalistene». Det gjelder landet du eier, og selvfølgelig også fabrikken og handelshuset du eier. I den grad du eier noe som helst.
Del 5: Thomas Paine og eiendomsretten
Dette er del 5 i gjennomgåelsen av minipartiet Liberalistene, liberalistene og libertarianerne i Norge.
En nyere liberalisthelt, Thomas Paine, er mer forbeholden. I pamfletten «Agrarian Justice», utgitt i 1796, skriver han: «Det er et uimotsigelig standpunkt at jorda i sin naturlige, uoppdyrkete tilstand var, og alltid ville ha fortsatt å være, alle menneskers felles eiendom. I den tilstanden ville hvert menneske ha vært født til eiendom. … Men jorda i dens naturlige tilstand er, som før sagt, i stand til å opprettholde livet til bare en liten del av det som er mulig i oppdyrket tilstand. Og idet det er umulig å skille ut forbedring av jorda ved oppdyrking fra jorda, har ideen om land-eiendom oppstått fra denne uatskillelige forbindelsen; men det er ikke desto mindre sant at det er verdien av forbedringen, og ikke jorda, som er individuell eiendom.
Hver besitter av dyrket land skylder derfor samfunnet en grunnrente (for jeg kjenner ikke noe bedre ord som kan uttrykke samme idé) for landet han holder…»
Grunnrenten skal altså tilsvare verdien av jorda før den ble «forbedret». Locke anslår denne opprinnelige verdien til 1/10 av verdien av dyrket land. (Den taksten kan du diskutere med eiendomsutvikleren som har fått lov til å bygge ut ei strandtomt.) Tiendedelen kan mest praktisk utbetales ved hvert eierskifte, enten det skjer ved salg eller ved arv. Av disse inntektene betaler samfunnet ut et stipend til hver borger ved oppnådd myndighetsalder, og et fast årlig beløp fra fylte femti år. Slik mottar de eiendomsløse også sin rettmessige del av verdien av det landet som opprinnelig var menneskenes felleseie.
Arveskatt på 10 %, altså. Har du hørt noe verre! Heldigvis bare på jorda. Og fabrikken og handelsbedriften eksisterer ikke fra naturens side. Disse eiendommene, skapt av eget arbeid, må i hvert fall eierne få ha i fred!
Men nei da, sier Paine. For bare hør: « Land er, som før sagt, Skaperens gave til menneskene i fellesskap. Personlig eiendom er virkningen av et samfunn, og det er like umulig for et individ å samle personlig eiendom uten samfunnets hjelp som det er å lage nytt land.
Skill et individ ut fra samfunnet og gi det ei øy eller et kontinent: Mennesket kan ikke samle personlig eiendom. Det kan ikke bli rikt. All akkumulering av personlig eiendom, ut over hva menneskets egne hender kan lage, er tilført ved at vedkommende har levd i samfunnet; og etter ethvert prinsipp om rettferdighet, takknemlighet og sivilisasjon skylder vedkommende en andel av den oppsamlete rikdommen tilbake til samfunnet den er kommet fra.» Så fabrikkeieren må også avstå tiende ved eierskifte, akkurat som bonden.
Ut fra dette enkle, frihetlige resonnementet har Thomas Paine begrunnet eiendomsskatt, arveavgift, alderspensjon og borgerlønn. Paine var en av de viktigste ideologene bak den amerikanske revolusjonen, og han var temmelig sikker på at hans enkle og rasjonelle syn på rettferdighet ville vinne tilslutning. Men han hadde et lyst og muntert sinn og kanskje et vel optimistisk syn på menneskene. I forordet til del 2 av hans hovedverk, «The Rights of Man», skriver han: «Jeg trur ikke at monarki og aristokrati vil fortsette å eksistere i sju år til i noe opplyst land i Europa.»
Tankene hans har nok ikke samme gjennomslag i dagens Tea Party-bevegelse som de hadde i Kongressen mens han levde. Det virker ikke som om «Liberalistene» har mye til overs for dem heller, for prinsipprogrammet deres uttrykker uforbeholden støtte til eierens suverene disposisjonsrett og inneholder ikke ett ord om arveavgift og eiendomsskatt. Tanken på 10 % arveavgift ville nok få dem til å miste brillene av bare forskrekkelse.
