Det nylig fremlagte statsbudsjettet kan omtales observert fra mange forskjellige vinkler. Analyseres det på god avstand, så reduseres antall perspektiver ned til ett. Helheten. Ser man på det samme helhetsperspektivet over flere år, så er utviklingen mer enn urovekkende. Man må gni seg i øynene og spørre seg hvilken økonomiske forståelse eller innsikt som legges til grunn for regjeringens kurs. Hva er planen? Finnes det noen plan?
Statsbudsjettet anslår at de samlede offentlige utgiftene i løpet av året vil tilsvare 66 prosent av hele økonomien på det norske fastlandet. To av tre kroner i landets økonomi disponeres nå i sin helhet av politikere, byråkrater, subsidiert næringsliv, subsidierte organisasjoner og andre mer eller mindre «gode» formål. At det er en såkalt borgerlig og Høyre-styrt regjering som styrer samfunnet stadig lengre vekk fra kapitalistisk produksjon og lener seg stadig lengre i retning av produksjonsmønster basert på politisk kontroll er ihvertfall en overraskelse for mange av de som trodde de hadde stemt for det motsatte.
Helt siden den sittende regjering tiltrådte er mønsteret tydelig. I 2013 ble ned mot 55 prosent av fastlandsøkonomien disponert av staten, mens nå er tallet 66 prosent. Norsk økonomi har nærmet seg enkeltes mål om 100 prosent statlig kontroll med jevne steg, under ledelse av Høyre og Fremskrittspartiet. Tåken begynner nok å lette rundt hodet hos en del, og mens de sakte får igjen gangsynet så begynner de å spørre seg: finnes det egentlig noen økonomisk høyreside i Norge? Et ærlig svar, som benytter virkeligheten som målestokk, vil være et klart nei. I det minste ikke på Stortinget. En økning av offentlig sektors andel av fastlands-BNP på 11 prosent poeng over en periode på omtrent 7 år forteller det meste man behøver å vite for å avgjøre det spørsmålet med sikkerhet.
Næringslivet, og derfor hele økonomien, befinner seg i en krise. Den var godt underveis lenge før pandemien gjorde sitt inntog i det politiske livet. Krisen har vært under utvikling i lang tid, og har ettersom hverken borgerlige eller sosialistiske partier vil adressere den, utviklet seg til en verkebyll. Samtlige partier på Stortinget baserer nå sitt politiske hovedvirke på stadig mer omfattende bruk av tilgjengelige midler for å finansiere kostbare valgløfter, tilpasset for å tilfredsstille godt definerte interesse- og velger-grupper. Hver gang løftene blir for dyre så er det bare ett sted å hente mer penger, gjennom mer skatter eller mer avgifter. Enten det blir hentet inn med en gang, eller først som lån sikret mot det samme i fremtiden.
Den politiske prosessen er redusert til kampen om gjenvalg som både første og andre prioritet, en grotesk rituell og generøst subsidiert dans som handler om seter og taburetter som representerer kontroll av og styring over andres verdiskaping. Den politisk stolleken. De opprinnelige ideene om å legge til rette for en god utvikling, å tjene samfunnet, er i praksis glemt. Nå handler det igjen mest om å herske, og å finne ut hvem man straffritt kan herse med for å kunne få fortsette, på vegne av de særinteresser og grupperinger som de mener å representere.
Det er kun en vei ut av det uføret Norge er i, og det er å slanke utgiftene i offentlig sektor. Kraftig. Man blir ikke populær av å stikke hull på verkebyller som alle andre etter beste evne forsøker å overse. Men i Norge finnes det ett parti som er villig til det, og som legger det til grunn for vurderingene som gjøres når politiske programmer utvikles. Snuoperasjonen kan ikke gjøres over natten, den må forberedes og planlegges, slik at de som allerede er mest utsatt ikke havner i en enda verre situasjon. Partiene som lenge har sittet på Stortinget har sluppet opp for initiativ, nye ideer og reell endringsvilje for lenge siden. Det er på tide for ansvarlige velgere å sende et signal om det eneste de etablerte partiene frykter, at de kan velges vekk. Det gjør man ved å stemme på personer og partier som tør, der de etablerte tier.
