Høyresiden må ta hovedansvaret for at nordmenn er blitt mer positive til statlig innblanding og reguleringer og mer negative til privatisering.
For tyve år siden ønsket et stort flertall i Norge mer privatisering og mindre statlig innblanding. Trenden har snudd jevnt og trutt med årene og er nå snudd på hodet: nå er det kun et lite mindretall som ønsker mindre statlig innblanding og mer privatisering, viser Norsk Monitors kartlegging for 2020.
Venstresiden har lykkes med å få et ideologisk overtak i norsk politikk, i stor grad fordi høyresiden har vært opptatt av å vike unna ideologiske debatter. Dette kan ha bidratt til å ha gitt høyresiden maktposisjoner, men det undergraver samtidig muligheten for et reelt og langsiktig borgerlig politisk prosjekt.
I 2001 var kun seks prosent «helt uenig» i påstanden det er for mye statlig innblanding og regulering i dagens samfunn. Kun 19 prosent var «delvis uenig» i påstanden. Med andre ord: 69 prosent var helt eller delvis enig i at staten blander seg inn og regulerer for mye. Hele én av fire nordmenn var helt enig i dette utsagnet.
Den samme tendensen ser vi i nordmenns holdning til privatisering. Kun 10 prosent er nå «helt enig» og 28 prosent er «delvis enig» i påstanden Mange oppgaver ville blitt bedre og billigere løst, dersom de ble overført fra det offentlige til private selskaper. Et flertall tror ikke at private aktører ville løst mange oppgaver bedre og billigere enn staten: 26 prosent er «helt uenig» og 28 prosent er «delvis uenig» i påstanden.
Holdningene til private aktører har gradvis forverret seg de siste tyve årene. Bare for ti år siden var resultatet motsatt, med et flertall som anså private selskaper som bedre og billigere enn staten. I 2001 var det kun 10 prosent som var «helt uenig» i påstanden om at privatisering er mer effektivt enn statsstyring, mens 18 prosent var «delvis uenig». 64 prosent var da helt eller delvis enig i påstanden.
Det er naturligvis begrenset hvor mye man kan trekke ut av slike svarundersøkelser. Resultatet forteller like mye om begrepsassosiasjoner enn politiske standpunkt. Det er tenkelig at synet i konkrete saker vil avvike fra generelle betraktninger. Det er likevel slik at kampen om begrepene er grunnleggende for den politiske idékampen. Tendensen er tydelig: i synet på statlig innblanding, regulering og privatisering har nordmenns holdninger beveget seg markant i mer anti-liberal retning.
Holdningsendringen gjenspeiler europeiske forhold
Vi lever i en annen politisk virkelighet enn for tyve år siden, i Norge og Europa. På slutten av nittitallet hadde sosialdemokratiske partier i hele Vest-Europa formelt tatt en ny kurs vekk fra den sosialistiske arven, der statsindustrien var en bærebjelke i økonomien. Stoltenberg ble en mer moderat partileder enn Jagland, etter at han overtok etter partiets dårlige Stortingsvalg i 20001. Inspirert av New Labour, gjennomførte Ap nødvendige reformer og nedsalg i statens aktive eierskap i den påfølgende tiden.
Holdningene ved 2000-skiftet bar preg av at det kun var et tiår siden kommunismens fall. Vesten ble assosiert med kapitalisme, og optimismen fra nittitallet sto fremdeles sterkt. Trenden i Norge gjenspeiler trenden i Europa de siste 30 årene: tiltroen til markedsøkonomien har blitt mindre og bred optimisme har blitt erstattet av bred pessimisme. Endringen i synet på stat og marked preges også av at at generasjonen født på 90-tallet er historisk venstreorienterte. Et flertall av nordmenn under 30 år stemmer på venstresidepartiene.
Ap vet å kartlegge og påvirke nordmenns holdninger, og partiet har følgelig tilpasset profilen frem mot valgkampen med tydeligere støtte til norsk statlig eierskap og motstand mot private velferdsaktører. Venstresiden har utvilsomt lykkes med å likestille stat og velferd, delegitimere private selskaper og fremsnakke behovet for reguleringer. I hver valgkamp blir nordmenn bombardert med arbeiderparti-frasen «mer penger til skattekutt betyr mindre penger til velferd». Vi blir fortalt at «velferdsprofitører» stjeler penger fra fellesskapet og skaper et klassedelt velferdsmarked.
…Men høyresiden må ta ansvaret
Det blir likevel feil å legge skylda – eller æren, som noen vil si – på venstresiden. Ansvaret hviler på høyresiden. Borgerlige partier, med Høyre i spissen, har vært stadig mer opptatt av å unngå venstresidens moralske karakteristikker, fremfor å rakrygget forsvare høyrepolitikk. Det kan hende man vinner valg på denne måten, men man vinner ikke tilstrekkelig innflytelse til å gjennomføre nødvendige reformer – og man vinner definitivt ikke hearts and minds.
Denne unnvikenheten eksemplifiseres i debatten om formuesskatt. Etter åtte år med borgerlig styre må fremdeles norske småsparere, gründere og investorer betale formuesskatt, til tross for at høyresiden gikk til valg på at denne skulle fjernes. Høyre-ledelsen har attpåtil adoptert venstresidens retorikk; en samlet partiledelse ønsker ikke fjerne formuesskatten fordi det gjør det mulig å være såkalt «nullskatteyter».
Det spiller liten rolle at logikken er absurd, noe de fleste høyrefolk forstår, da det tilrettelegger for at folk som taper penger et år likevel må betale skatt for midler de har opparbeidet seg tidligere. Istedenfor å forsvare de praktiske fordelene, og moralske hensynene, ved å fjerne en slik næringsfiendtlig beskatning, stikker høyresiden halen mellom beina av frykt for å bli beskyldt for å «øke ulikhetene» – noe de blir kritisert for på autopilot uansett hva slags politikk de fører.
Nasjonalstatens comeback og liberale ideer
Høyre har lyktes med å bli ansett som et seriøst, nasjonalt styringsparti under Solberg. Men dette har gått på bekostning av det et høyreparti skal stå for: mindre offentlig innblanding og statlig pengebruk, skattekutt og privatisering innen utdanning og velferd. Istedenfor å ta tak i de tøffe sakene, har regjeringen gjennomført en enkel, men upopulær, konkurranseutsetning av tognettet – ikke akkurat en vinnersak som styrker folks holdning til «privatisering».
Også blant borgerlige velgere har holdningen til privatisering og statlig innblanding endret seg med årene. Dette har skjedd i tråd med at høyresiden har blitt mer nasjonalistiske som følge av økt innvandring og utenlandsk konkurranse. Flere velgere likestiller privatisering med å overføre norsk eierskap til kinesiske og andre multinasjonale selskaper, og statlig innblanding med å sikre nasjonale interesser. Dette underbygges av Sps suksess i å stjele en betydelig andel velgere ikke bare fra Ap men også fra Frp.
Tilhengere av mindre statlig innblanding er nødt til å argumentere i tråd med befolkningens interesser. Vi bør naturligvis forsvare den åpne, globale markedsøkonomien mot isolasjonistiske krefter, men vi må samtidig forklare hvordan mindre statlig innblanding tilrettelegger for mer norsk eierskap i en stadig tøffere konkurranse. Reguleringer, statsmonopoler og offentlig eierskap er ingen magisk kur, men snarere en oppskrift for å gjøre norsk økonomi mindre bærekraftig og mer sårbar mot internasjonal konkurranse.
Dersom nordmenn ikke får presentert et reelt ideologisk alternativ til en offensiv venstreside, som tør å snakke om både praktiske og moralske aspekter ved stat og marked, kan vi heller ikke forvente at de skal utvikle et mer liberalt syn på statlig innblanding, reguleringer og privatisering.
Dette er imidlertid ikke først og fremst et partipolitisk problem. Mens medier og institusjoner på venstresiden tar en tydeligere og tøffere tone i det offentlige ordskifte, har idealismen til etablerte borgerlige stemmer visnet med årene. I dette tomrommet har vi fått alternative, populistiske medier, som verken kan eller vil fremme individuell frihet. Spøken om at lederne i Aftenposten, en gang høyresidas avis, kun består av banaliteter er blitt velkjent selv i ikke-politiske miljøer. Men også liberale talerør, som Civita, reduserer seg litt for ofte – i god høyre-ånd – til uinspirerende kalkulatoranalyser.
Det nytter derimot ikke å sitte på sidelinjen og kritisere den brede høyresiden. Prinsipielle liberale institusjoner, inkludert inneværende nettavis, har heller ikke lykkes med å skape en seriøs, innflytelsesrik profil. Vi må se oss i speilet og ta oss sammen. Forsvar for frihet kan ofte være en like besværlig øvelse som å lese Aftenpostens ledere, men det er ingen spøk.
