Pål Atle Skjervengen var svært viktig i utviklingen av Fremskrittspartiet og i å utbre liberalistiske ideer i Norge. For 30 år siden var han en av Norges mest kjente politikere.
Pål Atle Skjervengen ledet arbeidet med strategien bak Fremskrittspartiets valgseire i 1987 og 1989, men måtte også ta ansvar for det forsmedelige valgnederlaget i 1991. Hvor mange ledere for ungdomspartier opplever å bli valgt til 1.nestleder i moderpartiet? Det skjedde med Skjervengen. Han ledet i 1991 partiets EF-utvalg, og klarte å få partiet til å si JA til EU på landsmøtet i Tønsberg i 1992. Han har også tatt til orde for svart arbeid.
Som ungdom var Pål Atle Skjervengen konservativ, og elev på Grefsen gymnas. Han ergret seg over at høyresiden ble slått hartkorn med nynazister, som midt på 1970-tallet hadde fått en viss medieomtale på NRK. I 1977 inviterte han derfor kjente nynazister til debattmøte, med dekning i riksmedia. De knuste nynazistene, og Carl I. Hagen ville ham ham med i FrP. Skjervengen ble slett ikke overbevist av Hagen, men da han som redaktør i Forsvarsforeningens magasin i 1978 møtte FpU-formann Peter N. Myhre fant de hverandre. På Oslo FpUs årsmøte i 1979 foreslo Myhre Skjervengen som formann, til tross for at sistnevnte ikke engang var medlem. Han ble både medlem og formann. Dermed startet en oppadstigende karriere som varte godt over et tiår.
I 1979 ble FrP representert i Oslo bystyre, og unge Pål Atle havnet i skolestyret. I 1983 ble han selv bystyrerepresentant. I FpU ble han først generalsekretær i 1981, så nestformann i 1982. I 1984 ble han valgt til formann. Han avløste Peter N. Myhre, som hadde vært formann siden stiftelsen i februar 1978. Samtidig jobbet han i partiavisen Fremskritt. I 1985 ble han Carl I. Hagens 1.vara til Stortinget. Valget i seg selv ble en skuffelse for FrP, men gav partiet en viktig vippeposisjon mellom Willochregjeringens 78 og den røde opposisjonens 77 representanter. Da Willoch stilte kabinettspørsmål på økning av bensinavgiften våren 1986 bidro FrP til flertall mot. Da hadde Skjervengen blitt gjenvalgt som FpU-formann for to nye år, og landsmøtet vedtok sin til da mest liberalistiske politiske plattform, med navnet Født Fri. Våren 1986 lanserte Skjervengen Folkeaksjon mot vinmonopol, og fikk unge entusiastiske FpU’ere som meg selv til å samle inn haugevis med underskrifter.
Nestleder, strateg – og valgsuksesser
1987 skulle bli et nytt toppår. Som sittende FpU-formann ble Skjervengen samtidig valgt til politisk nestformann i Fremskrittspartiet. Et forsøk fra de borgerlige partiene på å felle Ap-regjeringen på å love mer penger til bøndene i landbruksoppgjøret førte ikke frem, fordi Carl I. Hagen i en nøye regissert pressekonferanse i juni fortalte at FrP ikke ville bidra. Grunnlaget for suksess i kommune- og fylkestingsvalget var lagt. Som nestformann ledet Skjervengen strategiarbeidet foran valgkampen. FrP skulle være et ja-parti i kommunene, der andre partier sa nei til søknader fra folk som ville bygge garasjer etc. Skjervengen ble gjenvalgt i Oslo bystyre i en gruppe på 16 representanter. FrP fikk varaordførerposisjonen i hovedstaten, og Skjervengen selv ble heltidspolitiker. Samtidig begynte forberedelsene til stortingsvalget i 1989.
Pål Atle har også tatt til orde for sivil ulydighet i form av svart arbeid. SV-avisen Ny Tid intervjuet Skjervengen med en ung alenemor som ikke fikk endene til å møtes. Avisens poeng var å vise at FrPs skattepolitikk ikke ville hjelpe. Oppfordringen fra Skjervengen ble til avisoverskrifter i riksmedia: – Jobb svart, da vel!
FrP var minst på Stortinget, men hadde en hær av lokale folkevalgte. Skjervengen ledet både programkomiteen for stortingsvalgprogrammet og partiets strategiarbeid foran valget. Hjulpet av et jubellandsmøtet direktesendt på NRK i 1988 og eventyrlige galluper kunne valgkampen i 1989 innledes med en duell mellom FrPs formann Carl I. Hagen og statsminister Gro Harlem Brundtland. FrP ble landets tredje største parti ved stortingsvalget. Skjervengen ble innvalgt som nr 2 for FrP i Oslo, og ble parlamentarisk nestleder. Syse-regjeringen ble etablert, men holdt bare et år. Det var EU-saken som var under oppseiling, og splittet de borgerlige. FrP havnet i skyggenes dal på Stortinget, og Skjervengen gikk av som nestformann på landsmøtet i Loen i 1991. Han fikk Tor Mikkel Wara som efterfølger. Skjervengen støttet John Alvheim som 2.nestleder, men ble utmanøvrert av Fridtjof Frank Gundersens glitrende støttetale for Jan Simonsen, og av sitt eget fylkeslag. Oslo FrPs landsmøtedelegasjon holdt støtten til Simonsen hemmelig, og fikk ham valgt. Valgkampen 1991 gikk dårlig. FrP var i skyggenes dal på Stortinget, og deltagelsen i byrådet i Oslo fra 1990 gav ingen gevinst. Dagbladet kjørte ren kampanjejournalistikk under vignetten «vår vanstyrte hovedstad.» Og innvandring og integrering var ikke på dagsorden hos FrP i valgkampen. Skjervengen ville at valget skulle handle om lokale saker. Partiet ble halvert ved valget. FrPs ledende strateg hadde bommet. Høsten 1991 fortalte Skjervengen til sin partiformann at han ville gi seg på Stortinget, efter bare én periode.
Den trøblete EU-saken
Skjervengen er ihuga EU-tilhenger. Fra 1987 ledet han FrPs EF-utvalg. I stortingsvalgprogrammet som ble vedtatt i 1989 hadde FrP et prosedyrestandpunkt; Norges tilknytning til EF skulle avgjøres gjennom folkeavstemning. Landsmøtet 1990 i Haugesund vedtok en EU-vennlig uttalelse, noe som skapte rabalder internt. I 1991 startet partiet den interne debatten om partiets standpunkt. Den munnet ut med et landsmøtevedtak om ja til EU i 1992. «Vi skal ta EU-saken fra Høyre» uttalte han til media. Samme år ble Skjervengen innvalgt i styret for Europabevegelsen. Ja-siden, Skjervengen og resten av Norge skulle snart bli utsatt for plakatsjokket. FpU hadde i februar valgt Lars Erik Grønntun fra Oslo som formann. I april lanserte FpU sin første kampanje med Grønntun som formann. En plakat og løpeseddel i 1930-årenes formsprog hadde bilde av SP-leder Anne Enger (Lahnstein), SV-leder Erik Solheim og Arne Myrdal, leder av Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) sammen under overskriften «Nasjonal Samling mot EU». Skjervengen rykket ut mot FpU, som ved denne anledningen ble varmt forsvart av Carl I. Hagen. Skjervengen skulle få mer å bryne seg på internt i FrP. Selv om både landsmøtet i 1991 og et landsstyremøte hadde vedtatt at FrP skulle si ja til EØS-avtalen, lanserte stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen ideen om at FrP burde stemme nei til avtalen dersom regjeringen ikke gikk med på å avholde folkeavstemning. I noen avgjørende dager vaklet stortingsgruppen, men endte med å sende saken på høring i partiorganisasjonen. Der regjerte de mange unge folkene som i årevis hadde blitt skolert i både ideologi, markedsføring, praktisk arbeid og organisasjonsarbeid – av Skjervengen og Wara. Det hjalp ikke at Gundersen ble støttet av Carl I. Hagen. Over 90% av lokallagene sa nei til Gundersens forslag. Partiorganisasjonen tok styringen, og holdt fast ved vedtatt politikk. Det neste sjokket for Skjervengen kom da Carl I. Hagen på et fylkesårsmøtet på nyåret 1993 lanserte en ny EU-linje for FrP; partiet skulle holde fast ved EUs indre marked, men si nei til Maastricht-traktaten om en politisk union. Et standpunkt et liberalistisk parti kunne innta, men som var svært vanskelig for ihuga EU-tilhengere som Skjervengen å svelge. Landsmøtet i Oslo i mai 1993 vedtok det likevel. Ja til EF -nei til union. Landsmøtet skulle bli Skjervengens siste i FrP.
Pål Atle Skjervengen var ikke tilstede på Dolkesjø-landsmøtet i april 1994, men valgte efter Carl I. Hagens marsjordre til liberalistene å melde seg ut.
Jeg forsøkte å få drahjelp fra Skjervengen
Som ung representant i fylkestinget i Akershus fra 1987 slet jeg med å få de middelaldrende mennene som utgjorde 8 av 13 i fylkestingsgruppen til å forstå at et liberalistisk parti ikke skulle være et haleheng til Høyre. Uten hell. Jeg skrev en tolkning av hva FrPs stortingsprogram ville bety på fylkesplan, og sendte til Skjervengen for å høre om jeg hadde misforstått. Skjervengen skrev tilbake at dette overhodet ikke var noen tolkning. Det jeg hadde skrevet var hvilken politikk FrP burde føre i ethvert fylkesting. Det hjalp ikke i fylkestingsgruppen, men jeg fikk ihvertfall ideen til å skrive et helt eget programutkast til valget i 1991.
Efter politikken
Pål Atle Skjervengen har drevet rådgivning gjennom Konsensus, vært importør av vin, og ledet Vin- og brennevinleverandørenes forening. Han har gitt råd til Venstre om valgkamp, men i 2007 dukket han opp som delegat på Høyres landsmøte. Da hadde han vært medlem i 10 år. Han ble intervjuet i Aftenposten om sin overgang.
Ledende liberalist med dårlig hukommelse?
Pål Atle Skjervengen hadde en rett oppadstigende politisk karriere fra 1979 til han selv valgte å sette foten ned i 1991. Han har betydd mye for FrPs utvikling til å bli et ordinært og moderne liberalistisk parti i annen halvdel av 1980- og første halvdel av 1990-tallet. Skjervengen var representanten for den første generasjonen av liberalister i FrP. Men da han gav seg (sammen med Tor Mikkel Wara) ble det tyngre for de som skulle føre arven videre. I «FrP – rett fra levra» av Gunnar Ringheim har Pål Atle Skjervengen valgt å distansere seg fra de som skulle føre den liberalistiske arven videre. Han understreker at det er stor politisk forskjell på ham selv og Ellen Wibe (1.nestformann 1993 – 94) og Ellen Christiansen (stortingsrepresentant 1993 – 97). Han uttaler også at han ikke ville skade FrP ved å melde seg ut. Men dette stemmer kanskje ikke helt for de som så helsiden han fikk i VG da han meldte seg ut 19.april 1994. Pål Atle Skjervengen har såvidt vites ikke gitt ut egne memoarer, men i Ringheims bok beskriver han seg som en pragmatisk liberalist. Blant sakene Skjervengen bør huskes for, var at han stemte for Partnerskapsloven som Jan Erik Fåne var forslagsstiller for, sammen med Tor Mikkel Wara, Petter Bjørheim og Paal Bjørnestad. Disse fem unge i FrPs første generasjon liberalister bidro sammen med to andre til en verdiliberal seier for den 1990-tallets liberalister.
Gratulerer med 60-årsdagen, Pål Atle!
