Hvorfor er det så stort raseri mot at stortingsrepresentant Jan Bøhler bytter parti? Hva er forskjellen på Bøhlers handlemåte og at Geir Lippestad stiller seg i spissen for et nytt parti? Hvilke implikasjoner har disse to hendelsene?
Liberaleren har hatt flere artikler om Bøhlers partibytte. Den ene gjenspeiler motreaksjonene som kom mot de kraftige reaksjonene som kom umiddelbart efter at Bøhlers overgang til SP ble kjent, og gjenspeiles allerede i tittelen; Er Ap en sekt? Det andre henspiller på medias behov for å skape, dekke og formidle drama.
Jeg har ingen problemer med å forstå reaksjonene på Bøhlers bytte, og hvorfor det er så stor dramatikk i nyhetene om dette og at tidligere Ap-byråd Geir Lippestad forsøker å starte et uavhengig nytt sentrumsparti med uttalt mål om å få til regjeringsskifte neste år. I denne artikkelen vil jeg forklare hvorfor.
Jan Bøhlers dobbeltspill
Tidligere i år gikk Jan Bøhler ut og varslet at han ikke ville ta gjenvalg for en femte periode for Oslo Ap på Stortinget. Han langet samtidig ut mot et skjult spill mot ham i kulissene i fylkeslaget. Umiddelbart ble det dannet en støtteaksjon på Facebook (med flere tusen deltagere). Hans gamle venn, den lokale partikjempen Steinar Saghaug stilte seg i spissen for en aksjon for å få Bøhler til å stille, gjennom en kampvotering på nominasjonsmøtet. Underveis i denne prosessen, lenge før nominasjonsmøtet, sa Bøhler nei til Saghaug og andre støttespillere. Han ville ikke stille opp på Aps liste, og slett ikke i noen kampvotering. Klassekampen har avdekket hvorfor.
Fredag 02.oktober fortalte Klassekampen historien om hva Bøhler gjorde efter sitt utspill tidligere i sommer. Sammen med en annen gammel partivenn; Tor Jarle Røberg-Larsen, shoppet han rundt til andre partier. Hvem har bruk for en erfaren stortingsrepresentant med høy medieprofil og et unikt geografisk velgergrunnlag? Han undersøkte hos Pensjonistpartiet, og ifølge Røberg-Larsen ble også en egen valgliste for Jan Bøhler vurdert. Men Pensjonistpartiet har ikke ressurser, og Bøhler ønsket ikke være en generasjonsforkjemper. Å stille en egen valgliste innebærer også mye arbeid. Da er det mye lettere å velge Senterpartiet; et parti med ressurser og som er i medvind – samtidig som det har posisjonen som underdog i Oslo. SP passer også Bøhlers medieprofil; han som snakker med folk, og som ikke tilhører en politisk elite. Bøhler og SP passer hverandre som hånd i hanske. Steinar Saghaug kastet bort tid og krefter for en person han regnet som en venn, og som han trodde hadde et politisk prosjekt sammen med internt i Oslo Ap. Han har grunn til å være forbannet. Men hva med resten av fylkeslaget?
Efterlyst: Jan Bøhler – Groruddalens terapeut
Jan Bøhler har hatt mange sentrale posisjoner i Ap. Han har sittet på Stortinget siden 2005. Med andre ord de første åtte årene under den rødgrønne flertallsregjeringen. Det gav ham muligheter til å få sine saker og synspunkter hørt internt i både det største regjeringspartiet og i regjeringen. på Stortinget har han vært medlem av Justiskomiteen. Hva er utfordringene i Groruddalen? Kriminalitet, ungdom som dropper ut av skolen, fraværende foreldre, gjengmiljøer. Altså midt i blinken for et medlem av Justiskomiteen. Kriminalpolitikk kan også grense til sosialpolitikk, noe Venstres Odd Einar Dørum forsøkte å kombinere da han var justisminister i Bondeviks regjering mellom 2001 og 2005.
Bøhler har hatt sentrale posisjoner i Oslo Ap; han var sekretariatsleder for det rødgrønne byrådet fra 1991 til 1995, partisekretær i Oslo Ap 2002 – 2004, og så fylkesleder fra 2004 til 2016. Samtidig satt han i Aps toppledelse; som medlem av sentralstyret i perioden 2002 – 2013. Er det noen som ikke har manglet muligheter for å bli hørt i Aps lokale og sentrale organer, er det nettopp Jan Bøhler.
Groruddalen har vært Jan Bøhlers hjertebarn. Han har brukt mye tid ute blant folk, og i diverse organisasjoner. Slik har han vært tilstede i folks hverdag. Han har lyttet og snakket. Mange folkevalgte har en tendens til bare å vise seg i valgkampene. De blir ensidig fokusert på de politiske prosessene og ikke minst det politiske spillet. Med Jan Bøhler har det vært motsatt. Han har vært ute blant folk, men ikke benyttet seg av posisjonene og nettverket i partiet til å bringe signalene inn i de besluttende organer, hverken i Oslo eller på riksplan.
I et stort intervju i VG går byrådsleder i Oslo siden 2015, Raymond Johansen ut og bekrefter en fremstilling av Jan Bøhler som kom frem i sosiale medier efter at det første raseriet hadde lagt seg. Jan Bøhler har forsømt kontakten med partiet. Bøhler har ikke fulgt opp de mange medieutspillene sine om utfordringene i Groruddalen med dialog eller forslag i partiet. Og det er unektelig et poeng; politikk skapes og vedtas i partiene. Det er der du må ta opp ideene og sakene du brenner for, og konkretisere gjennom forslag som så kan bli vedtatt politikk. Jan Bøhler har ikke deltatt på interne møter i partiet, han har ikke tatt kontakt med folk som faktisk har innflydelse og mulighet til å gjøre noe. Som byrådslederen. Bøhler har heller ikke besvart henvendelser. Byrådslederen hadde på et tidspunkt lyst til gå ut og efterlyse Jan Bøhler. Avslutningsvis i VG-intervjuet kommenterer Johansen Bøhlers fokus på ombudsmannsrollen slik: «- Det kan ikke være sånn at du bare reiser rundt og lytter. For da blir det jo sånn at du forleder folk. Du forleder jo folk til å tro at det de tar opp blir tatt opp i partiet, på Stortinget og byrådet, sier Johansen». I Ap mener flere at Bøhlers utadrettede virksomhet er overdrevet. Lokallagslederen i Alna sier at Bøhler ikke deltok hos dem i valgkampen. Flere sier at andre har ivaretatt Groruddalen bedre enn Bøhler, ved å ta opp saker og forslag i de rette fora. Men disse har ikke hatt så høy medieprofil som Bøhler. Det kan uansett bli interessant dersom Bøhler i valgkampen blir konfrontert med rollen som Groruddalens terapeut.
Partibytter på Stortinget uvanlig
I farten er Jan Bøhlers overgang fra Ap til SP den tredje overgangen jeg kan huske. I 1972 postla Arne Kielland sin utmeldelse fra Ap på dagen for folkeavstemningen om EF. I desember 1992 byttet Inge Staldvik fra Ap til SV pga EØS-avtalen. I 1992 meldte Finn Thoresen seg ut av FrP, og stiftet Samlingspartiet Ny Fremtid. I mai 1994 ble FrP splittet, da fire representanter brøt med partiet på grunn av Dolkesjø-landsmøtets vedtak om at resolusjonen En fremtid med rot i fortiden skulle overordnes programmet FrP hadde gått til valg på i 1993. Ingen av de fire meldte seg inn noe nytt parti, men Oscar Hillgaar bekjentgjorde på Stortingets siste dag før valget i 1997 at han hadde meldt seg inn i Ap. Ulf Leirstein meldte seg ut av FrP i 2019, og er uavhengig.
Har Ap fjernet seg fra sitt velgergrunnlag?
De som forsvarer Jan Bøhlers partibytte peker på to forhold: Tidligere var overgang fra Ap til SP nærmest utenkelig, pga politiske forskjeller og veldig forskjellig velgergrunnlag. Men det rødgrønne samarbeidet fra 2005 har gjort forskjellene betraktelig mindre. Men SPs suksess peker også på et annet forhold; velgernes følelse av at Ap har fjernet seg fra sitt ideologiske grunnlag og fra sine velgere. Dette vil være spesielt merkbart i en bydel som Groruddalen; området i Norge med kanskje den største tettheten av velgere som tradisjonelt ville sogne til Ap. Om Ap har blitt et parti for en høytlønnet samfunnselite kan bli gjenstand for intern sjelegranskning i Ap fremover. Det skal både nomineres kandidater på stortingslistene, og vedtas partiprogram. Programutkastet tar til orde for en mer aktiv stat. Ap presses fra venstre (SV og Rødt) for mer skattefinansierte løsninger og en aktiv stat, og fra SP for å være for fjernt fra partiets opprinnelige velgere. Ap må ikke bare kjempe mot de borgerlige partiene, men for å hindre forflytninger i den rødgrønne leiren. Hvis Ap blir mindre enn sine foretrukne samarbeidspartnere ved valget neste år vil partiet ha et stort problem. Ap kan rett og slett bli nedstemt i en rødgrønn regjering. Det er ikke engang sikkert at det er Støre som blir statsminister. Kanskje blir det Vedum.
Lippestads rødgrønne sentrumsparti
Geir Lippestad oppnådde stor respekt for hvordan han forsvarte Anders Behring Breivik. Han fremstår med sin gjerning, sine holdninger og sin livshistorie som en person mange liker og har respekt for. Hans tid som byråd for det rødgrønne byrådet til Raymond Johansen var ikke uten problemer. Men Lippestad har ikke 30 års fartstid i Ap. Han har ikke mange lojale støttespillere i Ap som ville kjempet ham frem til nye posisjoner. Det er derfor ikke noe stort offer for ham å stille seg i spissen for noe nytt. Og derfor heller ikke noe behov for folk i Oslo Ap å gi uttrykk for skuffelse eller raseri.
Foto: Frida Tørring, CC BY-SA 3.0
Sentrum er et partinavn med tydelig plassering og appell. Efter at KrF med knappest mulig margin avgjorde å gå inn i Erna Solbergs regjering har mange følt seg hjemløse i KrF, slik det også har vært i Venstre (selv om landsstyret der enstemmig vedtok regjeringssamarbeid). Det forunderlige er at de som tidligere var aktive eller medlemmer ikke har vendt tilbake efter at FrP gikk ut av regjeringen i januar. Både Venstre og KrF deltar nå i den regjeringen de gikk til valg på. Dersom FrP blir for vrange under budsjettbehandlingen i høst kan det bli aktuelt for regjeringen å gå til Ap – selv om det både for Ap og Høyre vil være vanskelig. Det er likevel en politisk og økonomisk unntakstilstand. KrFs veivalg skapte muligheter. Folk fra KrF kunne gått til SP eller til Ap. Isteden vil tidligere sentrale KrF’ere prøve å skape et nytt rødgrønt kristelig parti. Muligheten for at det dermed blir rødgrønt flertall er stor; både KrF, Sentrum og ganske sikkert De Kristne vil havne under sperregrensen. Støre kan dermed bli statsminister, men de kristne verdiene som Lippestad og andre ønsker å bygge politikken på vil kunne bli nærmest utradert fra Stortinget.
2021 byr på drama
Neste års stortingsvalg er blitt en ligning med mange ukjente, spesielt i Oslo. En rekke partier vil slite med sperregrensen. Etableringen av Sentrum har ikke gjort det enklere. Ap trekkes i alle retninger, og må kjempe på mange fronter samtidig. Oslo-valget har fått minst to jokere; Jan Bøhler for SP og Geir Lippestad for Sentrum. I tillegg kan Liberalistene med Per Sandberg på topp ta stemmer fra borgerlige partier.
Valget 2021 byr på drama.
