Det er ikke greit å være Arbeiderpartiet om dagen. Etter år med opprivende #metoo-oppvask, interne stridigheter og ørkenvandring i opposisjon, er to profilerte Arbeiderpartimedlemmer blitt frontfigurer for andre partier i Oslo denne uken. Geir Lippestad skal fronte det nyetablerte Sentrum, og Jan Bøhler melder at han blir listetopp for Senterpartiet ved neste valg.
VG: Har vært Ap-medlem siden 1972: Følger Bøhler over til Sp
Bøhler sier han hadde håpet å skilles fra gamle partifeller som venner, siden han tross alt har lagt mye innsats og fritid i partiet siden midt på åttitallet. Han har de siste årene vært åpent kritisk til flere interne forhold, og meldte i forbindelse med stortingsnominasjonene tidligere i år at han ikke ønsket å være stortingskandidat for partiet i 2021. Likevel virker Bøhlers konklusjon om partibytte mer overraskende internt i Arbeiderpartiet enn utenfor.
Arbeiderpartiet har lenge holdt stø kurs mot sperregrensen, og det ser ikke ut som kapteinen på skuta har tatt med kart for andre områder. Det er tross alt viktig å vite hvor man ikke skal. Men som en fallskjerminstruktør fortalte meg en gang: hvis du advarer en gruppe fallskjermelever om at de må unngå klubbhuset som står midt på landingsfeltet, så kan du banne på at det ligger noen tenner under langveggen på Moelvenbrakka etterpå. Det er fort gjort å fokusere på det man skal unngå.
Mange års motgang og magre utsikter til bedring er en kilde til oppgitthet internt i partiet. Da blir det viktig å føle at alle drar i samme retning og slutter opp om kringvernet. Det kan kanskje forklare reaksjonene fra (enkelte) gamle partifeller, som til forveksling kan ligne hva man forbinder med religiøse sekter når noen hopper av.
Thorbjørn Berntsen, som i likhet med partisviker Bøhler kommer fra Grorud, kunne i et hjertelig intervju med Dagbladet fortelle at Bøhlers overgang neppe ble noe tap for Arbeiderpartiet, selv om mannen riktignok også, innimellom, har gjort mye bra. Men, understreker leppa fra Grorud, det gode han gjorde var definitivt ikke bare hans ære. Så det.
Bystyrerepresentant Andreas Halse kunne på Twitter opplyse at Bøhler var en jævla selvopptatt sviker, før han kom på at han er over ni år gammel emosjonelt, og beklaget formuleringen. Skuffelsen var imidlertid ekte nok.
Fra utsiden ser det mer ut som Bjørgulv Braanen beskriver det: «Jeg tror rett og slett Jan Bøhler i dag står nærmere Sp enn Ap. Da er ikke skiftet så uforståelig.»
Men slikt kan bare tenkes og sies når man ikke har rom på Hotel California.
Sekter, både religiøse og politiske, kjennetegnes ofte av sterkt internt samhold og felles fiendebilder. Slikt forsterkes gjerne av avmakt og marginalisering. Det er oss mot verden, oss mot høyrekreftene, oss mot urett. Oss i Den Judeiske Folkefront mot Folkefronten i Judea (og de helvetes Romerne!).
På innsiden har vi rene og ranke motiver, på utsiden er man i beste fall villedet. Det som der foregår kan knapt tilskrives (positiv) moralsk verdi, selv hvis man altså tilfeldigvis skulle ha en felles fiende i Romerne.
For sektvennene som blir igjen når en tidligere alliert (som tross alt hadde vandret i Lyset og drukket av Sannheten sammen med dem) velger en annen vei, er det ikke mange andre forklaringsmodeller å gripe til enn svik, personlig korrumpering og aktiv omfavnelse av mørke krefter. Det kan ikke ligge en gyldig, uavhengig og moralsk aktverdig vurdering til grunn for slikt foræderi. Avhopperen er verre enn den verste Romer (Romerne kan jo ikke noe for hva de er). Dermed tyr man til et begrepsapparat hentet fra et gjennomsnittlig landssvikoppgjør.
I sekter, altså.
Hvordan vi bør tolke avskjedshilsnene fra Bøhlers tidligere våpendragere i Arbeiderpartiet, overlates herved kyndige psykologer.
