Denne uken ble det kjent at norsk partiflora får et nytt tilskudd i form av partiet Sentrum. Blant partiets profiler finner vi tidligere Ap-byråd i Oslo Geir Lippestad og tidligere Krf-medlemmer som John Harald Bondevik, Dag Sele og Tom Sverre Tomren. Lippestad er tiltenkt rollen som frontfigur for det nye partiet når de nå skal erobre sin rettmessige del av den tettest befolkede millimeteren på det politiske spekteret.
Partiet har ambisjoner om å bli et bredere og mer folkelig parti enn Krf gjennom å satse på en liberal profil. Dag Sele forklarer partiet slik til BT: «Eg ønskjer meg eit parti som seier ja til å hjelpa så mange me kan klara og ikkje så få me må når ein flyktningleir står i brann i Hellas, utan frykt for å mista veljarar til Frp. Eg ønskjer meg eit parti som tør å setja djerve klimamål, utan frykt for kva LO meiner. Og eg ønskjer meg eit parti som snakkar om skeive sine rettar, utan frykt for kva dei kristenkonservative vil sei.»
Kristenkonservative er det nok bare Krf som sliter med, og samrøret med LO har klar adresse til Ap. Overfladisk sett er det dermed lite som hindrer en velger i å snuse på både V, MdG og SV uten å bryte med disse idealene. Venstre virker nesten perfekt. Det er langt mellom Venstrefolk som lar seg diktere av LO, de har troverdighet i klimasaken og ville nok vært mer åpne for flyktninger om de ikke var bundet av regjeringssamarbeidet. Det kan være på det siste Venstre ryker. Sentrum ønsker et regjeringsskifte, selv om de erklærer seg blokkuavhengige.
Men regjeringsskifte ønsker MdG seg også – og de er vennlig innstilt til både klima, flyktninger og å tråkke LO på tærne innimellom. Kanskje de er for klimaopptatt?
Sentrum skal altså finne en ny miks av de gamle ingrediensene – kanskje være mindre sosialistisk enn SV, mindre klimafokusert enn MdG og mindre liberalt enn Venstre?
Det er vanskelig å se hva de skal ta eierskap til utover å bli tredje parti som konkurrerer om deler av Krf (sammen med Partiet De Kristne). Uten tydelig profil som korrelerer med et utilfredsstilt velgersegment, kan de fort oppfattes å underby de eksisterende partiene på sine kjerneområder. Det blir sjelden noen velgermagnet.
Skulle de gå motsatt vei blir det vanskelig å vinne sakseierskap med så mange konkurrenter. MdG eier klimasaken, og deler allerede dansegulvet med Venstre og SV. Venstre er utvetydig liberalt i sosiale spørsmål, men har konkurranse fra de fleste partier, kanskje utenom Krf og Sp, i ulike enkeltsaker. SV vil stort sett ta imot flest flyktninger, men det er jammen trangt i den døra også når lidende flyktninger ser inn i TV-kameraene.
Sett fra Sentrums ståsted kan man ha et tynt håp om at et par av sperregrensekameratene i Krf, V, Mdg og Rødt (snart også Ap?) kollapser tilstrekkelig til at Sentrum kan plukke opp restene og samle dem under en ny, større teltduk på nordsiden av 4%-streken.
Alternativt kan partiet bli en (smått skrantende) analogi til Al Gores mytiske ManBearPig fra South Park («half man, half bear, half pig»). Altså i vårt tilfelle halvt Venstre, halvt Mdg, halvt SV, halvt Krf, halvt Ap – mer til alt som er godt og rent og lyst, og mindre mas om prioriteringer. Ellers kjent som overbudspolitikk.
Ting blir ofte slik systemet insentiverer, og velgere er ikke gratis.
