Godbitene fra Bob Woodwards seneste bok Rage begynte å bli frigitt som nyhetssaker for et par uker siden. Den store nyheten var at Trump forsto hvor farlig koronaviruset var allerede i februar, selv om han gang på gang har forsøkt å bagatellisere faren siden.
Journalister har spurt Trump hvorfor han løy for amerikanerne om faren. Trump har sagt at han ville bagatellisere epidemien for å unngå å skape panikk. Det er ikke bare hans fremstilling nå etter at boken kom ut, han sa det samme til Woodward allerede i mars. Dette på tross av at to av as rådgivere for nasjonal sikkerhet hadde advart ham om at epidemien var den største sikkerhetstrusselen han kom til å stå ovenfor i presidentskapet sitt allerede i januar.
I stedet for å kaste seg på hylekoret fra de som er mot Trump og de som er for Trump, la oss se litt på hans ønske å om å bagatellisere faren for å unngå panikk.
Jeg heier på dette landet. Jeg elsker landet vårt og jeg vil ikke at folk skal være redde. Jeg vil ikke skape panikk. Jeg kommer sannelig ikke til å drive dette landet eller verden til opphisselse. Vi ønsker å vise styrke som en nasjon og det har jeg gjort.
President Trump i en pressekonferanse 9. september.
Trump har altså løyet om hvor stor fare koronaviruset utgjør for den amerikanske befolkningen for å beskytte dem. Det er ikke første gang en politisk ledelse eller en stat har drevet bevisst desinformasjon for å overstyre enkeltpersoners mulighet og evne til å handle ut fra egeninteresse. I praksis har de tatt fra borgerne selvbestemmelsen. Vi kaller dette for paternalisme.
Staten og politikerne som styrer den har gjort mye ugang i paternalismens navn opp gjennom tidene, også her hjemme.
Barnevernet er et eksempel. I følge juristen Tove Stang Dahl ble det norske barnevernet opprettet for å skille ut de vanskelige barna som sto i veien for venstrestatens folkedanningsprosjekt den gang folkeskolen ble opprettet. Barnevernet var til å begynne med en tuktbasert oppdragelsanstalt for å segregere ut barna som hadde funksjonsnedsettelser eller adferdsvansker, og dermed utgjorde en trussel mot en demokratisk folkeskole for barn fra alle sosiale lag.
Ideer om rasehelse var vanlige og rådende i det norske samfunnet fra rundt 1850 til 1945. Disse idene var ikke lenger moteriktig etter andre verdenskrig, men det tok det offentlige Norge ennå noen tiår å slutte med den paternalistiske fornorskingspolitikken. Nasjonale minoriteter ble tvangsassimiliert inn i det norske samfunnet. Kulturelle tradisjoner og sosiale bånd ble revet i fillebiter med begrunnelse i rasehygiene, folkedannelse og nasjonsbygging.
Folk som ble ansett for å ha uønskede fysiske, psykiske, etniske og sosiale skavanker ble tvangssterilisert. Politikken ble ikke avviklet før godt ut på 60-tallet og tvangssteriliseringsloven ble ikke avviklet før i 1977. Fortsatt er det et kriterium at man må steriliseres for å få lov til å gjennomgå kjønnsendringsoperasjon i Norge.
Den nåværende ruspolitikken er et annet område hvor samfunnets paternalisme legger sten på byrden til enkeltpersoner som allerede sliter med å få hverdagen til å gå rundt. Den er overmoden for reform, men forslaget inneholder fortsatt en del paternalistiske bestemmelser.
I Trumps tilfelle har hans koronapaternalisme bidratt til at temaet er så politisert at normale smitterverntiltak har blitt umulige å gjennomføre, sykdomsbyrden og dødeligheten er mye høyere enn den burde ha vært og forvaltningen har blitt satt ut av spill. Hans gode intensjoner har altså ført til det motsatte av hva han ønsket.
Her hjemme er det også gode hensikter som driver paternalistiske forslag fra det styrende samfunnslaget. Enten det er høyresidens kamp mot islam, venstresidens kamp for at vi ikke skal få kjøpe israelske varer eller teknokratiets overkjøring av hvilken legebehandling NAV-brukere skal gjennomgå for å få hjelp, er det paternalistisk politikk som begrenser individuelt handlingsrom og selvråderett.
De mange frihetskampene som skjedde i Norge på 60-tallet var et opprør mot offentlighetens paternalisme. Kampen mot paternalistiske samfunnsrammer har blitt litt mindre synlige i ordskiftet, men det kan se ut til at vi bør ta frem dette begrepet igjen. Woodward har holdt frem Trumps paternalisme som et grelt eksempel på at de som styrer ikke vet best og hvilke katastrofale følger det kan få, men det er nok at regler og forslag å ta tak i her hjemme også, for den som forsvarer individenes frihet.
