Lavere inntektsskatt og arbeidsgiveravgift, og med det et redusert prisnivå, er den mest effektive måten å øke kjøpekraften til lavtlønnede. Ikke lønnsøkning og streik.
Busstreiken vil trolig vare en stund. Partene står sjeldent langt fra hverandre: Fagforbundet krevde i forkant av forhandlingene en årlig lønnsøkning på 40 000 for bussjåfører, mens busselskapene, representert av NHO Transport, var villig til å tilby en økning på 4-6000 kroner, ifølge NRK.
Det høye lønnskravet kommer av lønnsoppgjøret i 2004 som fastslo at sjåførlønningene skal være «mer på linje» med en industrilønn, som er på 492 000 – dvs. 40 000 høyere enn lønnssnittet for bussjåfører.
Urealistisk lønnskrav
Bakteppe for den store uenigheten er fallet i billettinntekter. Arbeidstakersiden mener busselskapene misbruker pandemien ettersom fylkeskommunen, som er oppdragsgiver, bærer det økonomiske ansvaret. Busselskapene hevder derimot at det økonomiske tapet reelt sett påfaller dem; når inntektene går ned, blir selskapene presset av oppdragsgiver til å kutte kostnader og redusere rutetilbudet. Derfor er det ikke rom for store lønnsøkninger i år, hevder de.
Handlingsrommet for lønnstillegg for offentlig og private ansatte har blitt sterkt redusert under pandemien. Veksten i BNP har avtatt og offentlige inntekter har stupt. Da er det et underlig tidspunkt å streike for å få lik lønn med en annen yrkesgruppe, spesielt med tanke på at norsk industri har mye lavere jobbtrygghet. For mange fremstår det umusikalsk at ansatte i sikre jobber skal streike i en tid der private lavtlønnsyrker går en usikker fremtid i møte. Ikke minst når stillestående busser øker smitten i byene.
Bussjåfører tjener i snitt 452 000 kroner. Hvorvidt dette er riktig lønnsnivå for bussjåfører har jeg ingen forutsetning for å kommentere. VG skrev nylig om Muhammad Saqib Aslam som uttaler at han sliter med å få endene til å møtes på grunn av det han mener er en altfor dårlig årslønn. Reportasjen var prydet med bilder fra en liten leilighet, som manglet soverom til de tre barna.
VGs tabloide vinkling til tross, det er en reell problemstilling hvis ordinære lønnsmottakere opplever at lønna ikke strekker til. Det er også et reelt problem at det har vokst frem en nasjonal myte om at det er streik og arbeiderkamp som primært driver lønninger oppover.
Verdiskapning bestemmer lønnsnivået
Bærekraftige lønninger må basere seg på økonomiske grunnprinsipper. Det er kun økt produktivitet som kan øke lønnsnivået på sikt. Dersom lønningen ikke samsvarer med arbeiderens bidrag til verdiskapningen må kostnaden dekkes inn av andre borgere. Dersom inntektene ikke kan dekke inn lønnskravet, betyr det at forbrukerne enten må betale høyere billettpriser eller at andre må betale mer i skatt.
Dersom folk sliter med å leve av en lønn på 452 000 – og som en konsekvens lammer kollektivtrafikken midt i en pandemi – er det ikke lønningene man må ta tak i, men det generelle prisnivået. Den viktigste innsatsfaktoren som påvirker prisen på de fleste tjenester og varer er nettopp lønnsnivået.
Norge har blant verdens høyeste lønninger. Likevel opplever mange lønnsmottakere at det er stadig vanskeligere å leve materielt komfortabelt og samtidig få budsjettet til å gå opp. Hovedårsaken er ikke «lave lønninger» men det høye skattenivået. Arbeidsgiver må kompensere for skattenivået med høye lønninger, selv om store deler av lønningen tilfaller staten og ikke arbeideren. Dermed blir prisnivået tilsvarende høyt.
Senk skattene
Av en lønn på 452 000 har allerede 64 000 blitt trukket fra i arbeidsgiveravgift. Dette blir trukket fra lønningen før man i dette tilfellet blir beskattet over 100 000 i inntektsskatt. Den egentlige lønna er derfor 516 000. Hvis lønningen skal opp, må det også medregnes at arbeidsgiver må betale mer i arbeidsgiveravgift. Med arbeidsgiveravgift, pensjonssparing og ansattgoder, koster en sjåfør oppunder én million i året. Dette er den reelle lønnskostnaden før utgifter til forsikringer, administrasjon og andre arbeidsrelaterte kostnader er tatt med.
Den enorme kostnaden med å ha folk i jobb i Norge, presser frem et urealistisk omsetnings- og produktivitetskrav. Dette medfører at en del potensielle lavtlønnsyrker simpelthen ikke eksisterer fordi de blir priset ut av markedet. En mulig konsekvens blir at lønningene fortsetter å stige, uten at den generelle kjøpekraften øker, fordi lønnsnivået ikke holder tritt med økningen i levekostnadene.
Hvis man for alvor ønsker at alle lønnsmottakere – ikke bare utvalgte grupper som skriker høyest – skal få mer igjen av inntekten sin bør man redusere skattenivået. Dette vil tillate bedrifter å ansette flere folk, noe som vil øke den generelle verdiskapningen i Norge og skape mer konkurranse om arbeidskraft. Det er usikkert om dette vil gjøre lønningen til bussjåfører likere industriarbeiderne, men det vil skape en jobbtrygghet for andre yrkesgrupper som er litt «mer på linje» med sjåførenes.
