Liberalistene holdt sitt sjette landsmøte helgen 12.–13. september i Oslo. Søndag 13. september meldte jeg meg ut av partiet. Da hadde jeg lagt bak meg nesten syv år med Liberalistene. Hva er det som foregår? Hvorfor melde seg ut av sin egen kreasjon?
La oss spole noen år tilbake. Det Liberale Folkepartiet var mellom 2001 og 2013 det eneste konsekvent liberalistiske alternativet i norsk partiflora. Å være medlem av DLF innebar ett stort problem, og det var den grusomme innsamlingen av underskrifter hvert valgår.
Dette kjedelige og utakknemlige arbeidet var nok til å slokke gnisten hos enhver entusiastisk liberalist, og da heller ikke stortingsvalget i 2013 sanket inn nok stemmer for å komme over den såkalte «lille sperregrensen», fikk jeg en idé.
Idéen utviklet seg til å bli Liberalistene. Et rykende ferskt parti med fremdeles konsekvent liberalisme, men blanke ark. Og et stort telt. Kanskje litt for stort.
(De som vil vite mer om oppstartsfasen til Liberalistene kan lese historien om Liberalistene på AynRand.no).
De største problemene med Liberalistene
En av de åpenbare utfordringene med Liberalistene er den grunnleggende inkompatibiliteten mellom diverse medlemsgrupper. For eksempel: libertarianere og objektivister har overfladiske likhetstrekk i sin motstand mot velferdsstaten og higen etter økt frihet, men bak fasaden finner vi grunnleggende uenigheter som er så enorme at de forbigår «de enorme forskjellene» mellom samtlige stortingspartier på høylys dag.
Til denne volatile miksen kan vi også legge til anarkister, sosialliberalere, konservative og «vanlige» liberalister – og resultatet blir ofte evige interne diskusjoner om emner som burde ha vært avgjort for lengst i et konsekvent liberalistisk parti. Å kjempe en tofrontskrig – én intern og én ekstern – er en turnoff.
Men dette er ikke hovedgrunnen til at jeg forlot Liberalistene.
Jeg mener det er fånyttes å jobbe med partipolitikk og flikke på velferdsmaskineriet for å endre de grunnleggende idéene i samfunnet. Detaljjustering av eksisterende ordninger fører til en grumsete visjon og et grumsete mål for Liberalistene.
Jeg er rett og slett ikke interessert i å diskutere detaljer i pensjonsordninger eller hvor mange karensdager vi skal ha. Praktisk politikk med alt det innebærer av maktkamp, interne konflikter, detaljstyring av skatt og reguleringer, og å stå på stand for å diskutere tilskuddsordninger og finansieringspakker med sosialdemokrater, er mildt sagt ineffektivt som en faktor for å endre samfunnets grunnleggende idéer.
Jeg er mer interessert i prinsippene til politisk filosofi, og ikke praktisk detaljpolitikk innen en sosialdemokratisk kontekst. Flikking på velferdsmaskineriet skaper ikke grobunn for kommunikasjon av klare, rasjonelle idéer. For det trengs i dagens Norge.
Men hva er alternativet?
DLFs modell
For syv år siden var jeg ikke fullstendig klar over hva DLF egentlig forsøkte å få til. Jeg trodde de var et standard politisk parti, ute etter makt for å endre samfunnet gradvis i mer frihetlig retning. Jeg tok feil.
Selv om DLF poserte som et vanlig parti, var de i realiteten en slags tankesmie, ute etter å spre klare, rasjonelle og virkelighetsforankrede idéer. Ja, mange av idéene provoserte, stakk dypt og gjorde meg forferdet de første gangene jeg ble eksponert for dem. Men, gradvis over tid, kom jeg til å realisere at DLF hadde rett i stort sett alt.
Men hvorfor gå for denne modellen? Hva er vitsen med et politisk parti som faktisk ikke skal gjennomføre politikk? DLFs taktikk var å komme inn på unike arenaer, som skoledebatter, for å påvirke ungdommer – fremtidens intellektuelle. Det langsiktige målet var å gradvis få innflytelse med grunnleggende, rasjonelle idéer via ungdommer og universitetene, for deretter å påvirke skolene, media, og de andre politiske partiene til å følge etter. Det er grunnleggende idéer som gjelder.
Da jeg så meg lei av underskriftsinnsamlinger for DLF, var min første idé å endre markedsføringen: å pakke inn budskapet på en mykere måte. Men idéer er hva de er. Idéer om fornuftens suverenitet, den rasjonelle egoismens fortreffelighet og kapitalismens enormt positive kraft vil uansett sjokkere altruister og sosialdemokrater.
For å vite om alternativet til sosialdemokrati og altruisme trenger folk å høre krystallklare rasjonelle idéer kommunisert av noen som ikke trenger å ta hensyn til potensielle velgere. Noen må si det som det er. Det var dette DLF gjorde og det Liberalistene nå dessverre er på vei til å vende seg bort fra.
Hva kan man gjøre?
En viktig ting jeg har lært er at det er lite fruktbart å bare klage og påpeke feil. Man må også tilby et alternativ – et positivt, rasjonelt, verdiskapende og livsbejaende alternativ. For min del går frakoblingen av Liberalistene med til å skrive en norsk innføringsbok om Ayn Rand og Objektivismen. Jeg har også visse andre planer om å spre fornuft og frihet. Og jeg skal tilbringe mer tid på å gjøre det jeg elsker: være sammen med familien, utvikle karrieren, spille, sykle, skrive og lese. Og selvfølgelig bidra til å spre rasjonelle idéer på en klar og uredd måte.
For min del var det enkelt å forlate Liberalistene. Alternativet sto mellom internkrangling og politisk detaljering som fører ingensteds – versus å gjøre det jeg elsker å drive med. Men jeg ler ikke på veien ut. Det er ingen skadefryd eller hånlatter fra min side. Jeg fortsetter tross alt med å bygge den tredje iterasjonen av Liberalistenes nettside – helt gratis og uten medlemskap.
Kanskje det er plass til begge deler? Et noe grumsete kompromissparti for å skape oppmerksomhet og interesse – og en kompromissløs røst for å spre fornuft. Om det blir et nytt «parti» (et gjenoppstått DLF?), som en del av Foreningen for studium av Objektivismen eller noe helt annet, gjenstår å se.
Jeg ønsker uansett Liberalistene hell og lykke til videre, og satser på samarbeid når det måtte passe seg i årene som kommer. Barnet er nå sluppet fri, men som Far vil jeg nok alltid ha et øye med i hva som foregår.
