Alle liberale vet at det er viktig å ikke beskatte investeringer. Her er bleier et fint eksempel. Bleier kan jeg litt om. Tidligere måtte folk flest vaske tøybleier. Det tok tid, kostet mye i strøm og var kort sagt dyrt i tid og penger.
Så kom papirbleiene. De var også dyre den første tiden. På 90-tallet kom imidlertid bleiemaskinene, produsert i Tønsberg. Disse produserte tusen bleier i minuttet! Det sier seg selv at prisen gikk ned per bleie.
Men det sier seg også selv at å bygge slike maskiner var vanvittig dyrt – i størrelseorden 150-200 millioner kroner. For ikke å snakke om det markeds- og salgsapparatet du må ha for å selge så mye bleier. De rike som investerte i dette ble helt klart rikere. De partiene som de siste 15 årene har fokusert noe enormt på dette med ulikhet, ville det bikket over for.
Noe annet viktig skjedde imidlertid: De gjorde de fattige rikere også ved at bleier plutselig kostet mindre. Fattigdommen ble redusert!
Hadde skatten på investeringer og entrepenørskap, og skatt som hemmer produksjon av goder, vært for store, hadde dette vært en tregere utvikling. Det vil si at den økonomiske veksten hadde blitt dårligere enn den kunne ha vært.
Av de milliardene av kronene som hadde blitt hentet inn i skatter og avgifter, så hadde en del av det blitt pøst inn for å hjelpe de fattige. Derimot er staten dårlig til å hjelpe fattige. Antall mennesker som er på sosialhjelp har holdt seg nesten konstant, til tross for at norsk økonomi har skutt til værs. Midlertidige løsninger blir permanente i en velferdsstat.
