BOKANMELDELSE Trump, Biden og slaget om USA Hans Olav Lahlum Cappelen Damm, 2020 260 sider
Hans Olav Lahlum har skrevet en ryddig politisk samtidsfortelling og en informativ biografi om Trump og Biden. Men det er også det boka er; de som leser den i håp om å få servert originale analyser, eller perspektiver man ikke har hørt i nyhetsbildet fra før, vil bli skuffet.
Lahlum er en dyktig biograf og historiker; leseren slipper for det meste unødvendige detaljer til fordel for de store linjene om Trump og Biden. Boka er lett fordøyelig, samtidig sitter jeg igjen med følelsen av en bok som ikke våget å gå i dybden. Jeg vil lære mer om hvem kandidatene er fremfor hva de har gjort. Lahlums nøytralitet gjør fremstillingen troverdig, og den er dermed et friskt pust i et politisert mediebilde. Likevel savner jeg en grundigere drøfting av kandidatenes personlighetstrekk og handlingsmønster – ikke minst hva angår kandidatenes mørke sider, som det jo er mye å ta av hva angår både Trump og Biden.
Boken er delt opp i fem deler: vi får en kort dobbeltbiografi om Trump og Biden, en utredning av Trumps presidentskap og Bidens kandidatur, samt en avsluttende del om «slaget om USA”. Den siste delens analyse av kandidatenes vinnersjanse er god, men med sine 40 sider er den også kortfattet. Det ligger et godt stykke fagarbeid til grunn for overblikket av Trump og Biden; tidvis er det underholdende, men tidvis fremstår fokuset på faktagjengivelse noe Store Norske Leksikon-banalt. Jeg innser dog at det er mer rettferdig å kritisere en bok for hva den er, fremfor hva jeg foretrekker å lese. Lahlum er definitivt på sitt beste når han bygger på egen kunnskapsbank og trekker historiske paralleller.
To selvgode, rare menn
En historikers nøytralitet til tross, boken bekrefter at valgkampen 2020 står mellom to opportunistiske menn som er glad i oppmerksomhet og elsker å høre sin egen stemme. Dette betyr ikke at kandidatene nødvendigvis kan plasseres i samme moralske bås, men det er visse likheter i personlighetstrekk det er vanskelig å overse. Også Biden er kjent som en løs kanon, som ikke nøler med å utfordre folk til en IQ-test – mann mot mann – hvis de stiller han kritiske spørsmål. I den sammenheng kunne boken med fordel vært mer kritisk til både Trump og Biden, uten at den hadde blitt politisert av den grunn.
For de av fra oss som merkelig nok er mettet på Trump-nytt, er fortellingen om Biden fin lesing. Lahlum gir en troverdig og relativt sympatisk fremstilling av Biden, men overser samtidig hans hyppige tendens til å lyve i offentligheten. Vi får et visst innblikk i dette; Lahlum diskuterer Bidens historie med plagiat, både på universitetet og i politiske taler. Bidens gjentatte løgner om at hans første kone og datter ble drept av en fyllekjører – det er ingenting som tyder på at føreren var alkoholpåvirket – forklares derimot som en «uheldig side av sorgen”.
Et av primærvalgets kleineste øyeblikk var da demokratisk utfordrer Beto O’Rourke proklamerte «man, I’m just born to be in it» om egne presidentambisjoner. Jeg sitter med lignende inntrykk av Biden, som selv søkte en politisk karriere fra ungdomsårene. Etter at Biden ble valgt til senator etter knapt fylte 30, forteller Lahlum, har det aldri vært et spørsmål om han ville stille til president, men når. Man skulle tro at siste sjanse gikk i 2016, da Biden trådte til side for Clinton, men 79 år er tydeligvis ingen alder for en mann som har like lyst til å lede landet som Beto.
Også Trump får en tilsvarende nøktern, nyansert behandling. Han blir riktignok beskrevet som «tidenes mest egosentriske kandidat i 2016» og «tidenes mest selvsentrerte president», men det er vel ikke akkurat omstridt. Lahlum forteller endog at Trump undersøkte muligheten for å tildele seg selv presidentens frihetsmedalje. Trump blir også med rette fremstilt som løgnaktig og paranoid. Handlingene hans blir derimot som regel forklart med eksterne omstendigheter, som omfattende lekkasje i egen stab. «Selvtilliten» hans, får vi høre, er «i mange situasjoner et pluss for Trump».
Kandidatenes politiske prosjekt
Boken går ikke dypt inn i tilstanden i USA eller de ideologiske strømningene bak Trumps politikk. De fleste reformene hans har tross alt vært i samsvar med det konservative DC-tenketanker har ønsket seg i årevis. Bokens diskusjonen om skattereformen, vedtatt desember 2017, er i så måte et positivt innslag. Lahlum antyder at resultatet, spesielt reduksjonen i selskapsskatten, var en oppsving i veksten og arbeidsplasser. Ledigheten under Trump krøp tross alt ned til 3,5 prosent – det laveste nivået i etterkrigstiden. Skattekuttene bidro imidlertid til økt statsgjeld, ettersom de ikke har blitt kompensert for med utgiftskutt. Lahlum forklarer derimot hvordan dette har vært et vedvarende problem de siste tiårene – og trekker frem at statsgjelden doblet seg under Obama. Fra et liberalt perspektiv, er Trumps store synd uansett hans uvilje til å gjøre staten mindre.
Jeg savner likevel en dypere beretning om Trumps politiske prosjekt, eller snarere fraværet av ett. Boken hopper fra vellykket skattereform og mislykket helsereform til begravelser og overgrepsanklager. Men det er mulig slik en beretning av denne administrasjonen må bli; for Trump er det politiske alltid personlig. Trumps viktigste bragd blir helt korrekt fremhevet som de to konservative utnevnelsene til Høyesterett. Politisk beskrives Trump som en kombinasjon av markedsliberal, proteksjonistisk, innvandringskritisk og en utenrikspolitisk isolasjonist. I verdispørsmål blir han betegnet som mer moderat enn konservative republikanere – noe som er et paradoks med tanke på Trumps enestående støtte blant evangeliske velgere. Det samme gjelder hans ønske om å verne om kjernevelferden og pensjon, som stadig flere i hans eget parti vil reformere. Det viktigste i Trumps politikk er at den er innrettet mot hans eget gjenvalg.
Jeg står igjen med en lignende oppfatning at Bidens visjoner først og fremst er å få sin egen drøm oppfylt. Han beskrives som en moderat kandidat, en som ofte har valgt «mellomløsninger». Gjennom sin lange senatskarriere har dette ofte gjort han upopulær blant både venstre- og høyresiden, blant annet i saker som omhandler abort og segregering. Dette gjelder også i hans kritikk av forslaget om et offentlig helsevesen fremmet av Sanders og Warren i valgkampen. Lahlum fremhever likevel at Biden i tråd med tidsånden har beveget seg mot venstre, ikke minst i sosiale verdispørsmål. Dette fikk Obama erfare da Biden kuppet saken om homofile ekteskap, med å illojalt erklære at det burde lovliggjøres i hele USA, før Obama formelt hadde konkludert i saken – og det attpåtil i forkant av en valgkamp.
Lahlum er sedvanlig forsiktig i det åpne spørsmålet om Trumps sjanser til å bli gjenvalgt. Trump kan imidlertid ikke forvente å vinne med like lav oppslutning som i 2016, da valget ble avgjort med noen få promillepoeng i en håndfull vippestater. Lahlum vedgår at det hadde vært historisk oppsiktsvekkende dersom Trump ikke hadde vunnet med en ledighet på 3,5 prosent, slik den var før pandemien inntok landet på nyåret. Han legger samtidig til at ingenting er normalt med Trump og at det blir feil å sammenligne hans vinnersjanser etter samme standard man har brukt på tidligere presidenter som Clinton, Bush og Obama. Nå som arbeidsledigheten er over tre ganger høyere og pandemien har satt dype spor i det amerikanske samfunnet, er valgkampen enda mer uforutsigbar.
Lahlum holder i stor grad egne synspunkter borte fra boken til fordel for faglige nyanser. Han har en kjølig distanse til det han skriver om, kanskje litt for kjølig for eksentrikerne blant oss. Jeg tror likevel boken vil stå seg godt når neste generasjon lurer på bakgrunnen for hvordan amerikanerne kunne velge en fyr som Trump til landets, om ikke verdens, mektigste posisjon. For de av oss som har fulgt det seriøse mediebildet de siste årene, gir Lahlum oss imidlertid mer av det samme.
