Som et nysgjerrig individ spør jeg ofte meg selv hvorfor vi har de problemene vi har. Som liberalist av den minarkistiske og objektivistiske skolen, spør jeg meg selv (og andre) om staten og politikerne kan være opphav til problemene, altså selve kilden til dem.
Det er ikke alltid lett å se selve kjernen av problemet direkte, for man må grave opp de underliggende årsakene, som kanskje er skjult av mye politisk støy. Først opplever du et problem. Du opplever at du som sykepleier knapt har råd til å bo nær arbeidsplassen din.
Selv med sykepleierlønn er det vanskelig å leve som singel i hjertet av Oslo. Så tenker du: Dette er urettferdig. Noe må gjøres. Det er ingen ting som gjør seg sjøl! Markedet kan jo ikke bare fikse dette, for hadde det fikset dette, ville det blitt gjort for lenge siden, eller? Så den første ideen man gjerne kommer opp med er at dette er noe politikerne må løse.
Man har nå sendt ballen videre over til oss politikere, og gjerne da ikke til de av oss som vil legge til rette for mer frihet, men til de politikere som oppfattes som mer handlekraftige. De av politikerne de tror at kan tvinge effektivt igjennom de forandringene som trengs, og som har følgende verktøy i verktøykassen som løsninger på stort sett alle problemene samfunnet står ovenfor:
- Skatter og avgifter
- reguleringer
- påbud og forbud
- ekspropriasjon
- rettningslinjer
- Bevilge skattepenger
Men hva når det politikere har gjort tidligere, gjerne i fjern fortid, er selve årsaken til dagens problemer?
Og det kan jo også være slik at de endringene som må finne sted for at boliger skal kunne bli billigere, er upopulære blant de politikerne som bor i Oslo, og kanskje av velgerne selv, slik at man forsøker å ignorere det faktiske problemet, og forsøker å finne en alternativ løsning, som kan løse problemet uten å gå direkte på årsaken til problemet?
I denne videoen påpeker økonomiprofessor og styreleder for Ayn Rand Instituttet at reguleringer skaper mer problemer enn de løser. De får stort sett alltid utilsiktede negative konsekvenser, og sammenhengen med dyre boliger i Oslo kommer jeg tilbake til under videoen:
I Dagens Næringsliv skriver Anita Hoemsnes at single sykepleiere opplever store problemer som et direkte resultat av eiendomsprisene i Oslos hjerte. De har rett og slett ikke råd til å bo nærme sine arbeidplasser, og må pendle. Dette stjeler mye av fritiden deres.
Men hva om løsningen på problemet vil skygge utsikten til de som allerede bor der fra før av? Er fritiden til sykepleierne like mye verd som utsikten til Fru Blom på Frogner?
Den bakenforliggende årsaken
Årsakene til at noe er dyrt er knapphet og stor etterspørsel, ikke frie markedskrefter. Sistnevnte blir imidlertid brukt som forklaring for å dekke over de underliggende politikerskapte problemene.
I Oslo så er boligprisene høye fordi det er mangel på boliger, men det er sterkt behov for boliger, og svært mange som vil ha de få boligene som finnes. De overbyr hverandre, og da er det kun de rikeste som kan få bo der.
Når du har begge to samtidig, blir det dyrt. Gull er dyrt av denne grunnen. Mange vil ha det, men det er sterkt begrenset mengde gull i verden. Dersom det kom en astroide av gull fra verdensrommet – som gav oss enorme mengder med gull, så ville verdien falt drastisk. Så om det kom en astroide med gull, ville vi med andre ord ikke nødvendigvis ha blitt så mye rikere.
Løsningen på problemet er derfor flere leiligheter, men det er ikke lenger mulig å bygge mer i bredden. Marka er ikke løsningen. Hvis man bygget der, ville det bare utsatt problemet, dessuten ville det ikke vært nok til å påvirke prisene på en meningsfull måte. Det samme gjelder forslaget fra de rødgrønne om 1000 nye boliger betalt med deler av landets befolknings inntekter.
Det er rundt 635 000 personer som bor i Oslo i dag, så det er allerede ganske så stor befolkning der. SSB antar at vi i løpet av de neste ti til tyve årene skal opp i 745 000 og 780 000.
Ut av disse tallene kan vi vel trygt konkludere med at de rødgrønne ikke har noen forståelse for hvordan man løser samfunnproblemer, og ingen forståelse for hvordan de selv bidrar til å gjøre problemene som finnes mye større.
Det er heller ingen god løsning, som Anita Hoemsnes nevner å droppe kravet om at det ikke skal gis lån over fem ganger inntekt. Problemet er der fortsatt: Dersom det finnes rikere personer som vil ha det, så kan de alltids overby vedkommende. I tillegg vil man få en rask økning i renten som vil gjøre det svært tøft å betjene de store lånene.
Se for deg en en hypotetisk byggning med kun én etasje som dekker hele Oslo. Se for deg at det kun er plass til en million innbyggere. Så kommer det fem millioner som ønsker å bo der.
Hele arealet er jo fylt, og de fem millionene som ønsker å bo der, må by over hverandre for å kunne få kjøpt bolig. Kun de rikeste ender opp med å bo der. Hva er løsningen for å kunne få flere folk i Oslo? Hvordan kan politikerne løse problemet med verktøyene i verktøykassen sin?
Se for deg at politikerne nekter å tillate at en etasje til blir bygget. Å tillate å bygge mer, ville blitt et «frislipp» av dimensjoner, og det er jo skummelt å miste kontrollen!? Vi ønsker jo å full kontroll med hvordan noe i samfunnet utvikler seg. Det økonomene kaller spontan orden, er ukjent for folk flest.
Sentralstyring er jo så viktig, siden de som allerede bor der må få tilgang på dagslys og sol på kroppen. Det får de ikke dersom det bygges noe over dem.
Vel, så tenker du at det er umulig med en etasjes bygning som strekker seg over hele Oslo, og det har du rett i. Se heller for deg at du har tilstrekkelig god avstand mellom de mange store flotte og svært høye boligblokkene som er proppfulle av store og flotte romslige leiligheter.
Mellom dem ser du for deg at det er plass til veier, større parker, grøntområder, torg, og ja alt det som skal til for å skape en trivelig by hvor beboerne i tillegg kan nyte solen og god utsikt fra balkongen.
Mitt poeng er at man er nødt til å utnytte all den enorme plassen over Oslo!
Politikerne har jo kun basert seg på bredde, og laget forbud mot å bygge i høyden! Dersom vi får muligheten til å begrense politikernes makt over boligmarkedet, og lar markedskreftene få arbeide jevnt og trutt med å skape tilstrekkelig med tilbud slik at det dekker den store etterspørselen, vil prisene falle til et nivå langt flere har råd til å betale. Ikke bare de rikeste.
I denne artikkelen i Dagsavisen tegner Stian Amadeus Antonsen et fiendebilde av de fæle bolighaiene og boligspekulantene som han kaller dem. Det er jo deres skyld at prisene er så høye i Oslo mener han.
Ja, for om man fyller disse boligene med folk som eier boligene sine, gjennom forbud mot utleie, så vil jo dette påvirke prisene i noen grad av betydning. Nei det gjør jo ikke det…
Dersom det var tilfellet, var nok gleden vært kortvarlig uansett. Man har samme problemet, bare at man har forhindret noen i å tilby leiligheter til utleie.
Man vil heller ikke påvirke boligprisene til et mer ønskelig nivå ved å beskatte sekundære boliger. Det vil gjøre kostnadene større for utleier, slik at utleier må skru opp leieprisene for å kunne tjene penger.
Man forflytter ikke en gang problemet frem i tid. Man legger derimot kun hindringer i veien som skal gjøre det vanskeligere for de «onde» bolighaiene å utnytte markedet for å tjene penger på det, så da er vel i det minste intensjonen bak det man har gjort, god?
At det finnes investorer, og at disse investerer tungt i Oslo, beviser at folk er villige til å investere massivt med egne penger i boliger der på grunn av den store etterspørselen, og det store inntjeningspotensiale.
Hvis politikerne hadde opphevet alle de hindringene de har lagt i veien for det som ville sørget for en naturlig balansering av tilbud og etterspørsel i boligmarkedet, ville investorene investert massivt i helt nye boliger, noe som på sikt ville sørget for en sterk reduksjon i boligprisene.
Grunneierne ville fått langt større inntjening om de buldoset de små byggningne på noen få etasjer, og bygde noen svært romslige høyhus. De ville kunnet solgt langt flere nye tilgjengelige leiligheter.
– Friedrich Hayek
I dag er løsningen til politikerne å frata de såkalte «bolighaiene» incentivene til å investere i boliger, og omtale dem negativt i media som syndebukker. Som illustrert ovenfor er ikke dette en løsning, om man da ikke ønsker motsatt resultat, altså å opprettholde de stive boligprisene.
Det er alt for lett å skylde på rike mennesker, investorer eller på markedet når noe er galt. På den måten kan man appelere til følelsene til folk. Følelsene av misunnelse og begjær. Det som får folk til å strømme til valgurnene i stor tro på at det de nå foretar en moralsk god handling.
Folk bør være mye mer kritiske til politikerne, enn til folk som ønsker å tjene penger på å legge til rette for muligheten til å leie noe i Oslo. Utleie er ikke kriminelt, og det er ikke det som er årsaken til de høye boligprisene.
Hvis jeg eide en butikk, og fikk ekstra stor eiendomskatt, så ville jeg ha sett på det som en ekstra kostnad, og ville økt prisen på varene i butikken min for å kunne betale den elstra kostnaden som eiendomsskatten utgjorde i regnskapet.
Det er da reelt sett vanlige folk, altså kundene, som må betale skatten i form av økte priser på det de kjøper. Ikke jeg. Samme gjelder dersom jeg hadde eid en boligblokk som jeg leide ut. Prisene for å leie de boligene jeg leier ut, ville blitt høyere, ikke lavere. Dermed er det ikke jeg som boliginvestor som blir hardt rammet, men mine leietagere.
Så mitt budskap er: Dersom du fortsatt ønsker stadig økte boligpriser, så fortsett som før og demoniser bolighaiene, og tro på politikere som sier at 1000 nye boliger vil løse problemet. Fortsett å tro at beskattning av sekundærboliger vil løse problemet. Fortsett å tro at alt løser seg om husbanken tillater høyere lån til de single sykepleierne, så de får muligheten til å overby rikingene og eiendomspekulantene i markedet på de mest sentrale stedene i Oslo.
Du må gjerne bruke tiden på å finne alle de problemene høyhus medfører, men ha i bakhodet at alle disse unnskyldningene for ikke å bygge i høyden, er med på å holde boligprisene kunstig høye, med alle de problemene det fører med seg.
En ting til man bør ha i bakhodet er at også investorer, grunneiere og utbyggere tenker på slikt når de skal utforme byggninger. De vil legge tilrette for mest mulig attraktive tilbud, og antageligvis vil de problemene som du fantaserer om i ditt eget hode, løses, fordi det finnes enormt sterke incentiver for utbyggerne til å løse dem.
