Nylig ble Louis pizza på Adamstuen ilagt foretaksstraff på absurde 250.000 kroner for å ha ansatt en mann uten arbeidstillatelse (dom i pdf-format her). Den iranske politiske flyktningen Sorab Abolfathi jobbet som daglig leder i den lille bedriften. Han hadde personnummer og skattekort fra norske myndigheter, og var registrert i arbeidstakerregisteret. Innehaver Live Glesne Kjølstad har etter eget utsagn trodd hun har vært innenfor regelverket da hun ansatte ham. Hun er også frikjent for å ha opptrådt uaktsomt. Ingen person er i lovens øyne pekt på eller holdt til ansvar for å ha gjort noe galt (utover Abolfathi selv, gjennom ikke å rette seg etter pålegg om utreise). Det er vanskelig å få øye på både forbryter og offer for forbrytelsen dommen formodentlig er ment å ramme.
Foretaksstraff bryter med normale forutsetninger i rettspleien, i det subjektiv skyld ikke lenger kreves som vilkår for å ilegge straff. Det fremstår som en joker påtalemyndigheten kan trekke opp av hatten når de ikke har tilstrekkelig grunnlag til å dømme noen for noe konkret. Man valgte heller ikke å nøye seg med en symbolsk reaksjon.
Så kan man undre seg over hensikten med å forfølge en slik sak, samtidig som så mye annet henlegges. Slike avgjørelser oppnår lite annet enn å sette en nokså håpløs presedens. Det er vanskelig å tolke korrekset annerledes enn at man som potensiell arbeidsgiver forventes å opptre med ekstra mistanke overfor personer med utenlandskklingende navn, også når alle dokumenter relevante for arbeidsforholdet er i orden. Skal man ringe Utlendingsnemda for sikkerhets skyld om noen har fremmed navn eller utseende slik aktor virket å foreslå? Det er nærliggende å tro at enkelte arbeidsgivere ikke vil ønske å ta den tilleggsrisikoen det blir å ansette en utlending. En kvart million er ikke småpenger for en liten bedrift, så signalet fra myndighetene er tydelig nok: dette anses som alvorlig kriminalitet (men i all sin absurditet, fortsatt uten en kriminell eller et offer).
Avgjørelsen virker heller ikke som et særlig godt bidrag til å oppfylle intensjonene i lovverket mot diskriminering. Innbyrdes sammenheng i lovverket er kanskje mye å forvente?
Det er også intuitivt rart at skattemyndighetene ikke ilegges foretaksstraff på samme måte. De har jo utstedt skattekort til en som ikke har arbeidstillatelse, og de har hatt rikelig anledning til å advare arbeidsgiver i det skattekronene ruller inn i navnet til en som ikke har arbeidstillatelse. Man skulle tro det var en mer rasjonell ordning at myndighetene sjekket slikt selv innen de utstedte offisielle dokumenter. Det blir tungvint om alle arbeidsgivere skal forholde seg til et utall ulike grensesnitt til den offentlige forvaltningen. Men myndighetene tillater oftest seg selv og sine egne videre spillerom, enten det er stortingsrepresentanter som jukser med reiseregninger, høyere purregebyrer enn private kan tillate seg, eller omvendt bevisbyrde i skattesaker – for å nevne noe.
Og hvorfor krever vi i det hele tatt arbeidstillatelse for å arbeide og betale skatt? Mange flyktninger beskriver tiden på asylmottak uten arbeidstillatelse som kjedelig og uproduktiv. Et liv i stagnasjon og på vent bidrar hverken til egen fremtid eller samfunnet man lever i. Var det ikke bedre om de som kunne, kom i kontakt med samfunn, språk og arbeidsliv så snart som mulig? Det er vanskelig å se det konstruktive formålet bak slike restriksjoner.
Kjølstad anker for øvrig dommen til Høyesterett, og Sorab Abolfathi er returnert til Iran. Han har etter fem dagers tortur i presteregimets fangenskap og kommende rettssak, flyktet til fots over grensen til Tyrkia.
Så får vi tro politikerne som formulerte disse lovene, og byråkratene som satte denne prosessen i sving, har et godt svar på hvordan dette gjorde verden bedre.
