For en god stund siden ble jeg utfordret på hvordan liberalister bør fremme vårt menneskevennlige budskap.
Veldig mange ser på liberalister som kalde, kyniske, sinte og lite villige til å gjøre gode ting for alle mennesker. Nå skal man alltids ta folks fordommer mot egne på alvor, for de har ofte et stort eller lite stykke med sannhet i seg. Noen liberalister fremstår som kalde og kyniske fordi de er det. Noen fremstår som sinte fordi de er sinte. Og mange skriker ut mot statlige velferdsgoder uten å påpeke at private kan gjøre slikt enda bedre.
Buhhh… Hvordan våger han? Påstå at vi liberalister ikke allerede er verdens beste! Simply the best, better than all the rest.
Vel, de fleste liberalister er gode, velmenende mennesker. Det samme er de fleste sosialister og sosialdemokrater. Og de fleste konservative. Kanskje til og med de fleste som bekjenner seg til ganske så totalitære tankeretninger. Jeg kjøper ikke en todeling av verden der den ene siden er gode og den andre onde. Verden består av et hav av nyanser. Jeg tror en fellesnevner er ønske om godhet. Her skiller liberalisme seg ut gjennom å stå for individuell godhet istedenfor ulike varianter av statlige løsninger.
Livet er ikke alltid like lett
I denne artikkelen skal jeg ta for meg alternativet til statlige velferdsgoder. Jeg tror nemlig at det eksisterer en enorm vilje til å hjelpe mennesker som av en eller annen grunn ikke har det så bra. Det finnes en rekke gode grunner til at folk faller utenfor. Det er ikke slik at det går galt med alle som har vokst opp i et alkoholisert hjem fullt med en pappa eller mamma som er voldelig i fylla, men det er lettere å klare seg hvis man har hatt flaks med sine foreldre.
Enhetsskolen passer ikke for alle. Det er mange som sparkes ut fra skolen til voksenlivet med et taperstempel istedenfor kunnskap. Noen blir syke og dør eller får et liv med betydelige handikapp. Noen finner kjærligheten, mens andre går gjennom livet fulle av ensomhet. Noen mister sine kjære, mens andre blir banket og misbrukt av dem de satset alt på. Noen er så uheldige at de har fattige foreldre på Oslos østkant, mens andre opplever virkelig fattigdom i fremmede land.
Noen opplever vold. Noen opplever krig. Noen har flaks når de er litt uforsiktige bak rattet, mens andre sitter i rullestol fordi andre mistet kontrollen over kjøretøyet sitt.
Vi liberalister tror på menneskets ansvar for eget liv. Det er faktisk slik at mennesker skaper sin egen skjebne, men dette er bare en del av sannheten. Jeg sitter nå og ser på tastaturet over en litt for stor mage, mens jeg skimter en pizzaboks i den ene øyekroken og en colaflaske i den andre. For å sitere Broder Aage en gang han vendte tilbake til menigheten etter en ukeslang fyllekule og ble møtt av en haug med journalister: «Livet er ikke alltid så lett som avholdsfolk vil ha det til.»
Det er ikke alltid bare å ta seg sammen, så løser alt seg. Mennesker i samfunn hjelper hverandre
Sosialister og sosialdemokrater har det lett
De har en enkel løsning. Staten fikser det. Gi det og det tiltaket mer penger. Omfordel litt mer, så løser alt seg. Det at staten ikke fikser det eller ikke har klart å fikse det, er ikke så farlig. Det er enten slik at det løser seg hvis bare vi styrer istedenfor de andre, eller så er det bare å love mer penger.
De kan derfor sitte der med sin grunnleggende dårlige samvittighet, spesielt på andres vegne og skryte av at de er bedre enn andre. Før de bestiller et glass rødvin eller en pils til. Og skryter av at de stemmer på det riktige partiet.
De treffer imidlertid et viktig poeng. Menneskets behov for godhet. Menneskets behov for å ville godt. Menneskets behov for å støtte det gode mot det grusomme. Mennesker foretrekket ofte den falske gode samvittigheten, fremfor en mer kynisk vurdering av hva som fungerer.
Det de gjør er imidlertid å nasjonalisere sin dårlige samvittighet og sin gode samvittighet. Det skaper en avstand mellom mennesker og godhet. Det er her liberalismen har en unik innfallsvinkel. Eller rettere sagt; flere innfallsvinkler.
Vår individuelle godhet
La meg starte med det litt kjente og kjære. Det frie markedet. Enkelte liberalister har et litt for enkelt syn på dette, men på mange måter handler markedet om gode fellesskap. Når vi handler, så sier begge takk, fordi begge tjener på det. På markedet handler politiske fiender og religiøse konkurrenter med hverandre til gjensidig glede i en stemning av toleranse. Uten at de en gang er det bevisst.
Det relevante i denne sammenhengen er to forhold når det gjelder markedet. Det gir mennesker mulighet til å stå på egne bein og gjøre det beste ut av livet sitt. Det er vel få som mener det er sunnere å gå på NAV enn å ha en jobb. Det andre poenger er hvordan markedessystemet skaper en velferdsøkning og en teknologiutvikling som gjør det lettere å ta seg av mennesker som trenger hjelp.
Liberalister snakker ofte om frivillig veldedighet. Mange tolker dette som at joda, dere kan hjelpe hvis dere vil, bare vi slipper. Liberalister vil bare ha lavere skatter. Til seg selv, tror folk. Og ja, de har faktisk delvis rett.
Jeg vil beholde mine penger selv. Slik at jeg kan bruke dem som jeg vil. Det er her individuell godhet kommer inn. Hva er det som får folk til å tro at mennesker ikke vil hjelpe andre hvis de får muligheten?
En åpenbar grunn er at de selv ikke ønsker å stelle og ta vare på sine pensjonerte foreldre eller besteforeldre. Det er da bedre å parkere dem hos fellesskapet. Det vil si hos kommunen. Men det er ingen grunn til at slik omsorg ikke ville skje med det private også. Arbeidsdeling er bra, så det vil være private hjem for mennesker når de trenger det. Forskjellen er bare at de vil ha større mangfold enn det kommunale enhetsregimet. Noen vil ha bofellesskap sammen med studenter. Noen vil ha servering av rødvin. Og sannelig tror jeg nok det vil komme egne leilighetskomplekser for eldre sportsidioter også.
Det geniale er imidlertid noe annet. Du kan selv velge hvor du vil fokusere din individuelle godhet. I perioder vil du ønske å prioritere familie som trenger det. I andre perioder er det venner eller folk i nærmiljet. Kommer en tsunami eller en stor ulykke, så er fokuset der. Så det er ikke slik at du støtter det samme hele tiden. Dessuten kan du hjelpe dem som du ønsker, selv om ikke et politisk flertall ønsker det.
La meg ta et eksempel på det siste. Høyresiden er livredde for å ta imot flyktninger fordi de er livredde for å støte fra seg sine kjernevelgere, dessuten er det jo billigere å oppbevare mennesker i teltleire. Da kan venstresiden sikre seg god samvittighet ved å ta imot litt flere, men samtidig ikke så mange at fagforeningene blir redde for konkurranse fra mennesker født utenfor Norge eller at brunrøde AP-velgere velger å stemme på FrP.
Individuell godhet handler derimot at jeg og andre som brenner for at flyktninger fortjener hjelp, kan donere betydelige summer til hjelp enten der de er, i andre land eller her i Norge. Det vil blomstre opp ulike hjelpetiltak som konkurrerer om våre penger for ulike gode formål. Jeg vil nok prioritere mine penger til å la folk komme til Norge, siden jeg liker migrasjon og synes man skal hjelpe folk skikkelig, ikke bare gi dem noen almisser. Du skal imidlertid få lov til å utøve din individuelle godhet slik du ønsker.
I dagens samfunn er vi prisgitt det politiske flertalls ønsker. Det gir en avmakt for mennesker. Mennesker føler seg hjelpeløse og ute av stand til å gjøre noe mens de venter på neste valg. De kan ikke prioritere slik de vil. Det skaper sinne og konflikt om offentlige bevilgninger.
Individuell godhet vil derimot skape et helt annet klima for hvordan mennesker kan hjelpe hverandre, uten å overbevise et stortingsflertall om den hele og fulle sannhet først. Det er nemlig ikke bare godt å motta hjelp, men det er også et grunnleggende behov for å være der for andre mennesker. Med individuell godhet får du den muligheten. Det er ekte kjærlighet.
