Venstre valgte konservativt

Søndag 23. august ble det kjent at Venstres valgkomité enstemmig valgte kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby til å bli Trine Skei Grandes arvtaker som leder av det 136 år gamle partiet. Valget viser et Venstre redde for å satse. Venstre valgte konservativt.

Det har lenge vært snakk om utskifting av ledelsen i Venstre. Selv før det ble kjent at Trine Skei Grande ønsket å trekke seg, noe hun meldte fra om allerede 11. mars. Grunnen til at hun måtte trekke seg var nok i høy grad på grunn av misnøye blant egne. Ikke bare har Venstre en velgerbase som stadig lekker til andre partier, som er svært usikker på om de ville stemme på partiet igjen, men også medlemmene luktet nødvendigheten av et friskt pust i partiet.

Forrige landsmøte var preget av amper stemning fra splittelse mellom partileder og aspirerende partileder Raja – som da ikke engang ville svare tydelig på om han mente hun gjorde en god jobb –, samt den da relativt nye skandalen som omhandlet Grande, en kornåker og en full 17-åring. Lenge har det pågått en diskusjon om hvem den naturlige etterkommer kan være.

Det finnes få ting som selger som en god strid. Spesielt i politikken. Det ellers nærmere irrelevante Venstre har blitt den hete poteten i samfunnsdebatten. Og media har melket det for alt det er verdt. I alt for lang tid. Både Abid Raja, Sveinung Rotevatn, Iselin Nybø og Guri Melby har vært kompetente kandidater. Alle med hver sin ministerpost, trolig utpekt nettopp for å se hvem som skiller seg ut som den klare fremtidige lederen. Dette har ført til en stadig større splittelse i partiet. Det allerede lille Venstre har blitt delt i fire.

Min teori er at dette har ført til at valget av partileder har basert seg på frykt for ytterligere splittelse. Den samlende kandidaten måtte vinne. Kandidaten som er mest moderat. Den som skiller seg minst ut. Valgkomiteen valgte grått og kjedelig. De valgte ikke den mest populære, men den minst upopulære. Mens Sveinung og Abid begge har representert noe nytt, og har fått bred støtte og en stor haug å stå på for det, har Melby vært moderat og vanskelig å mislike.

Fredag 21. sendte en drøss av Venstremedlemmer og fylker et samlet skriv til BT der de argumenterte for at Sveinung Rotevatn vil være det tydelige alternativet:

Venstres nye partileder har flere store oppgaver foran seg. Hen må være trygg i argumentasjonen, og evne å trygge de rundt seg om valgene som må tas. Hen må være lojal til beslutningene, og gi andre plass og rom. Hen må være tydelig på hva partiet skal være, og kunne ta modige beslutninger. Sveinung har det som trengs. Venstre skal være partiet som løfter klimaet, kunnskapen og som skaper nye jobber. Venstre skal være partiet for frihet, for fellesskap og for fremtiden. Sveinung vil bli en tydelig partileder som har de beste forutsetningene for å lykkes i dette arbeidet.

Venstre er irrelevante i norsk politikk. De får en gjennomsnittlig oppslutning på 3.1 % fra de siste 10 måneders snittmåling, og 3.2 % på den ferskeste meningsmålingen fra Norstat (26.08). Med andre ord godt under sperregrensen. Vi må tilbake til før sommeren 2018 for å finne forrige gang partiet lå stødig over 4 %. Partiets kjernesaker har lenge omhandlet skolepolitikk, miljø og klima, og en markedvennlig næringspolitikk for små- og mellomstore bedrifter. Høyre vinner tilliten på utdanning, MDG på miljø og klima, og FrP på næringsvennlighet. Hvorfor skal man velge Venstre? Partiet trenger et linjeskifte.

Venstremedlemmene som skriver i Bergen Tidene forklarer det best selv:

[Sveinung Rotevatn] representerer fornyelse, som har vært et rungende ønske fra hele organisasjonen siden valgkomiteen startet sitt arbeid. Det er akkurat det partiet trenger når Venstre skal vokse i tiden som kommer.

Guri representerer derimot samme politiske linje som Grande. Sittende partileder pekte i følge ryktene selv på Melby som hennes protesjé og mulige etterkommer. Likhetene er store. Begge er lærerinner, begge fra Trøndelag. Begge har innehatt ministerposten for kunnskap. Begge representerer politikere heller enn politikk – man vet ikke helt hva noen av dem står for, slik utenfor det Venstre har vedtatt. De har ingen sterk profil. Sveinung Rotevatn var derimot den unge, kule og tydelig liberale kandidaten. Abid Raja var den mindre konvensjonelle, utadvente og karismatiske gledesprederen.

Det blir nok ikke en lederstrid på landsmøtet 26.-27. september. Sveinung er ung nok til å vente noen år til, og Abid har mer eller mindre sagt seg fornøyd med Melby som ny leder. Begge har akseptert nestledervervet og gratulert Melby. Og som Liberaleren har skrevet tidligere er det i det hele tatt svært uvanlig med utfordringer av valgkomiteens innstilling. Men på spørsmål fra Dagbladet røper Melby at hun ikke er helt trygg på at det ikke kommer benkeforslag mot henne.

– Jeg må være åpen for at noen andre ønsker en annen løsning. Men jeg håper at dette er en løsning vi faktisk kan samle oss om. At ledelsen består av ulike mennesker som løfter ulike saker. Det tror jeg partiet trenger.

Det er populært å spå når Venstre trekker sin siste pust. Det er blitt gjort i mange år. Men om partiet ikke klarer å klatre over sperregrensen til stortingsvalget i 2021 skal man ikke se bort ifra at de i hvert fall må takke for seg som en sikker part og stødig støttespiller i norsk politikk, om de så bare har havnet over sperregrensen fire av de siste elleve stortingsvalgene.

Venstre har de siste årene overlevd på en vippeposisjon for regjeringen, og tilsynelatende på taktiske velgere fra Høyre. Om inntrykket blir at sperregrensen ikke er oppnåelig tør jeg spå en nedgradering som Stortingsparti, om de fortsetter i samme bane som før. Og basert på valgkomiteens innstilling ser det ut til at det er nettopp samme bane de tenker seg. Dette vil ikke bare minske deres innflytelse i politikken, for ikke å snakke om deres organisasjon og økonomi, men det vil også ta et betraktelig innhugg i medlemmenes motivasjon.

Det kan faktisk hende vi neste høst ser starten på slutten for landets eldste parti. Men kanskje dette bare er optimistisk og naiv spekulering fra en som har alt å vinne på mindre konkurranse om de liberale velgerne.