I går kveld ble det klart at Nicolai Tangen skal ta vare på den nasjonale formuen de nærmeste årene.
Det var åpenbart at det politiske Norge sto foran en kulturkonflikt da den suksessrike finansmannen Nicolai Tangen ble ansatt som ny sjef for oljefondet. Det norske forvaltningen har ikke noen tradisjon for å hente inn folk utenfra på den måten. Samtidig er heller ikke oljefondet noen erkenorsk forvaltningsvirksomhet. Det er ett av verdens største statlige investeringsfond. Fondet er verdt dobbelt så mye som all oljen som ligger igjen i Nordsjøen.
Det er ingen tvil om at nasjonalbanksjef Øystein Olsen har gjort noen feilsteg i denne ansettelsesprosessen. Tangen burde vært inkludert på den offentlige søkerlisten så fort det var tydelig at han var en kandidat. Han burde også vært smart nok til å forstå at det ikke er lurt å avvike fra virksomhetens etiske regler om hva ansatte kan eie og ikke.
Den ventede kulturkonflikten kom i to forskjellige tester, en test av det politiske Norge og en test av forvaltningen.
Norske politikere har lenge bygget systemer hvor de bygger inn «en armlengdes avstand». Motivasjonen er både å skjerme seg selv fra å måtte ta vanskelige beslutninger og for å sørge for at det ikke går i politikk i beslutninger. Det er en metode som sørger for likhet for loven.
Det betyr at de ikke kan blande seg direkte i hvem som blir ansatt i forvaltningen, selv i denne situasjonen hvor visse partier hadde sterke meninger både om ansettelsen og Tangens privatøkonomi.
Dersom Stortinget hadde grepet sterkere inn enn å kreve at finansministeren måtte pålegge Norges Bank at Tangen ikke skulle få unntak fra det etiske regelverket alle andre ansatte i Norges Bank må følge, ville det ha satt en stygg presedens.
Den opprinnelige avtalen Tangen hadde med Norges Bank er ikke uvanlig i privat virksomhet. Partene gjør en avtale om hvordan man skal håndtere konlikter mellom private interesser og arbeidsplassens interesser. Slike avtaler også vanlige i amerikansk og britisk politikk. Formuesmidler forvaltes av andre uten at eieren får vite noe om hvordan det går, så lenge eieren har offentlige verv.
Norges Bank har altså forsøkt å innføre denne tradisjonen i Norge. Slik kom kulturkonflikten til uttrykk i forvaltningen. Det var ikke godt nok for det politiske Norge. Tangen måtte kvitte seg helt med eierposisjonene sine og investere formuen sin med de samme begrensningene som alle andre i Norges Bank har.
Denne litt esoteriske konflikten om en arbeidsavtale har egentlig vært et viktig slag om politiske prinsipper og hvilke krav vi stiller til mennesker som får mye makt og tillit i vårt statsapparat. Det kan se ut som om både forvaltningen og det politiske Norge har klart å holde fast på prinsippet om likebehandling.
Tangens valg har også gjort det helt tydelig at han er rett mann for jobben. Ingen har stilt spørsmål ved om han har riktig kompetansen for jobben. Det var imidlertid spørsmål om han hadde den kulturelle forståelsen som var nødvendig for å lykkes.
Norsk forvaltning er ikke bygget på gamle privilegiestrukturer. Effektivitet, nøysomhet og tillitt er viktige kjennetegn. Ville en person med bakgrunn fra den internasjonale finansbransjen klare overgangen til den norske forvaltningsvirkligheten?
Beslutningen Tangen tok i går taler høyere enn ord. At han selger seg ut av ACO Capital er et bevis på at Nicolai Tangen forstår det og ønsker å gjøre seg tillitten verdig. Nå bør vi gi ham ro til å gjøre jobben. Det er tross alt den økonomiske fremtiden vår han skal ta vare på.
