Stortinget skal endre Inkassoloven. Hvilke prinsipper bør loven bygge på? Hvilke signaler bør lovgiver sende gjennom loven? Hvorfor har Norge i det hele tatt en inkassobransje? Er det riktig at pengeinnkrevning i Norge er helt vill vest?
Et utvalg har lagt frem en utredning for å fornye Inkassoloven fra 1989. Budskapet er klart: Selskapene i inkassobransjen tjener for mye, spesielt på små regninger. Derfor skal inkassosalærene kuttes. Media blir igjen fylt med skrekkeksempler på det som fremstår som en fullstendig uregulert bransje som skal tjene penger på andres ulykke. Er det så enkelt?
Sannheten er jo at få bransjer er så gjennomregulert som nettopp inkassobransjen. En rekke lover, forskrifter, rettsavgjørelser og avgjørelser i klageorganer regulerer bransjen i smått og stort. Det er de folkevalgte som dikterer bransjens vilkår og virkemidler. Merkelig nok er det få kritiske spørsmål om det offentliges rolle i innkrevningen av ubetalte krav og gjeld.
Noen nøkkelspørsmål til endringene – om ansvar, betalingsmoral, virkemidler
Det bør stilles noen nøkkelspørsmål når man nå skal modernisere lovgivningen for inkasso. For eksempel: Hvilket ansvar har den enkelte selv for å planlegge og styre sin økonomi og for de økonomiske forpliktelser man pådrar seg gjennom sin handlemåte? Hvilken mulighet og virkemidler skal leverandører av varer og tjenester ha for å få folk til å gjøre opp for sine kjøp? Hvilken betalingsmoral skal lovgiverne oppmuntre til gjennom sin regulering av dette området? Svarene på disse spørsmålene bør gjennomsyre myndighetenes regulering gjennom lov og forskrift.
Mine svar er: Den enkelte person og bedrift skal ha ansvaret for å gjøre opp for sine økonomiske forpliktelser. Lovverket må sikre kreditors mulighet til å inndrive betaling for varer og tjenester. Virkemidlene i lovverket må ha som utgangspunkt at den enkelte skal betale sine økonomiske forpliktelser, og at det skal lønne seg å ha god betalingsmoral. Derfor må kreditorer har tilgang på en profesjonell inkassobransje med virkemidler som gjør det mulig å inndrive ubetalte fakturaer og misligholdt gjeld.
Hvorfor er det behov for en inkassobransje?
Dette spørsmålet er det få som ser ut til å bry seg om å besvare. Svaret er at inkassobransjen er nødvendig fordi kunder (personer, bedrifter) ikke gjør opp utestående fakturaer til forfall. Fordi lovverket tilsier at det er nødvendig å ha personer med kompetanse til å håndtere inndriving av forfalte ubetalte krav. Inkassobransjen bidrar til: 1) å drive inn forfalte ubetalte krav for personer og bedrifter, 2) sikre pengeflyten i samfunnet, 3) ha kompetanse på å håndtere inndrivning av krav.
En velregulert bransje
Inkassoloven er fra 1989 og gjeldsordningsloven fra 1990. Men i tillegg finnes en rekke andre lover som regulerer inndrivning av forfalte ubetalte krav. Tvisteloven, tvangsfullbyrdelsesloven og lov om forsinkelsesrente er andre lover som kan nevnes. I tillegg kommer forskrifter, rettsavgjørelser og avgjørelser i klageorganer. Inkassobransjen i Norge er blant de best regulerte i verden.
Lovene inneholder formkrav og tidsfrister som bransjen må forholde seg til. Myndighetene har også regulert hvordan kommunikasjon skal foregå. For henvendelse til privatpersoner ble det i 2017 åpnet for å bruke Digipost, noe som har redusert behovet for å sende brev i posten, og dermed også gjort kommunikasjon raskere og mer sikker. Dessverre stilles ikke samme krav til kommunikasjon fra offentlige instanser som kreditor/inkassator er avhengige av; namsfogd og forliksråd.
Størrelse på purregebyr, inkassosalær, forsinkelsesrente, samt størrelsen på gebyrer til offentlige instanser som namsfogd og forliksråd er regulert av myndighetene. Likevel fremstilles det som om inkassoselskapene tar høye salærer – når alt altså er bestemt av myndighetene. Forrige gang inkassosalærene ble vesentlig redusert var i 2009. Ser man på utviklingen i salærer og rettsgebyrer fra 2008 og frem til 2019 har rettsgebyrene kreditor/inkassator må betale til myndighetene for å få behandlet saker hos namsfogd og forliksråd øket mer enn inkassosalærene. Likevel er kritiseres sjelden gebyrene til myndighetene i den offentlige debatten.
Myndighetene har også bestemt at statens institusjoner/virksomheter skal ha egne og høyere purregebyrer, og særfordeler ved innkrevning. Lovgiver bør vurdere om dette er rimelig særbehandling av egne virksomheter.
Lite fokus på skyldners ansvar for å gjøre opp – og kravene til skyldner
I den offentlige debatten er det mye fokus på rettslig inndrivning, men lite fokus på den enkeltes eget ansvar og mulighet for å gjøre opp for seg, få avklart innsigelser etc. Det kan være nyttig å minne om ikke minst tidsaspektet i en inkassosak.
Lovverket regulerer ikke betalingsfrist for fakturaer, eller hvordan faktura skal sendes fra selger (kreditor) til kunden. Det er kreditors ansvar å sende faktura og inkasso til korrekt kontaktinformasjon – men det er kundens ansvar å gi kreditor korrekt kontaktinformasjon (Avtalelovens § 40). Før en forfalt ubetalt faktura kan overføres til inkasso skal innsigelser være avklart (Inkassolovens § 9) – men det er skyldners ansvar å informere kreditor om eventuelle innsigelser.
Dersom det skal ilegges purregebyr, kan ikke inkassovarsel sendes før 14 dager efter betalingsfrist på fakturaen. Inkassovarselet har en lovpålagt frist på 14 dager. En forfalt ubetalt faktura med purregebyr kan derfor ikke registreres til inkasso før 29 dager (4 uker) efter betalingsfristen. Det ilegges et halvt (lett) salær, og det er lovpålagt å sende ut betalingsoppfordring. Det tar 42 dager (6 uker) før fullt (tungt) salær kan ilegges.
Fra forfall på faktura til kravet eventuelt kan sendes namsfogden for rettslig inndrivning har skyldner med andre ord 10 uker på seg til å 1) betale kravet, 2) inngå en frivillig nedbetalingsordning, 3) fremme og få avklart innsigelse. Lovgiver burde fokusere på skyldners ansvar for å betale for seg og muligheten til å bruke de 10 ukene (+ tiden før fakturaens betalingsfrist).
Automatisering – og den ideelle inkassosak
Det hevdes at inkassobransjen er blitt så automatisert at salærene ikke trenger å være så høye. Det er ikke så mye arbeid som krever et menneske. Forsøk på å komme i kontakt med den som skyldner penger kan gjøres automatisk, lovpålagte varsler kan sendes elektronisk og selv utleggsbegjæring til namsmannen kan sendes elektronisk.
Den ideelle inkassosak kan beskrives slik: Skyldner mottar en betalingsoppfordring sendt på Digipost, oppdager at en faktura ikke er betalt slik den skulle, og betaler. Betalingen registreres automatisk, og saken avsluttes. Ingen mennesker har vært inne i saksbehandlingen. Det eneste som trengs er IT-ansvarlige som vedlikeholder systemene som registrerer kravet til inkasso, sjekker korrekt adresse, foretar kredittsjekk, sender betalingsoppfordring, registrerer betalingen og avslutter saken.
Virkeligheten er ganske annerledes. Skyldner efterspør fakturakopi, fremmer innsigelse, ber om betalingsutsettelse eller avdragsordning. Personer tar kontakt på vegne av skyldner, og fullmakt må mottas og registreres. Saksbehandlere hos NAV eller konkursbo tar kontakt. Saksbehandleres hos namsfogd eller forliksråd tar kontakt. Ved oversendelse av forliksklage der skyldner har tvistet kravet må dialog og dokumentasjon vurderes, og prosesskriv utarbeides. Ved mottak av innsigelse skal inkassoselskapet i dialog med kreditor og skyldner for å avklare innsigelse. Det samme gjelder ved betalingsutsettelse og avdragsordninger. Alt ovennevnte krever menneskelig behandling av saken.
Inkassoselskaper er kun pålagt å 1) sende betalingsoppfordring og 2) varsel om rettslig inkasso. Alle andre tiltak for å nå skyldner og 1) få til frivillig betaling, 3) erkjennelse av krav eller eller 3) avklare innsigelse er frivillige aksjoner. Påminnelse via sms og epost kan programmeres og sendes ut av datasystemer, men ved telefoni må det være personer tilstede som kan snakke med skyldner – enten tlf.samtalen er utgående eller innkommende.
Selv om inkassosalærene kuttes vil ikke kravet til kvalitet i saksbehandling bli redusert av forslaget til ny lovgivning. Tvert imot øker kravet til aktivitet rettet mot skyldner. Salærreduksjonen kan føre til redusert bemanning, samtidig som kravene til kvalitet i saksbehandling skjerpes.
Avbrudd av foreldelse – avhengig av myndighetenes virkemiddelapparat og gebyrer
En faktura har iht. lovverket tre års foreldelsesfrist fra betalingsfristen. Dersom skyldner ikke frivillig har erkjent eller delbetalt kravet (som begge deler avbryter foreldelsen) har kreditor følgende valg: 1) tapsføre kravet, 2) selge kravet til et porteføljeselskap, eller 3) mulighet for å ty til tvungen inndrivelse av kravet – gjennom utleggsbegjæring til namsfogden.
Jeg skal komme tilbake til alternativ 1 og 2 senere, men vil nå nevne pkt 3 spesielt. For å få behandlet en utleggsbegjæring (eller forliksklage) må kreditor/inkassator forskuttere rettsgebyret til staten. Ved utleggsforretning vil gebyret bli ilagt kravet til skyldner – men utleggsforretning garanterer på ingen måte at kravet blir gjort opp. Dette betyr at kreditor/inkassator ved rettslig inkasso vil ha utgifter som de ikke vet om vil bli betalt tilbake av skyldner.
Som nevnt over har rettsgebyrene til staten øket mer enn inkassosalærene – spesielt de siste årene. I den offentlige debatten blir det kun fokusert på at automatisering av innkrevningsprosessen har redusert behovet for høye salærer, herunder skrivesalæret for å sende utleggsbegjæring. Men det er også mulig for det offentlige namsfogdapparatet å automatisere mer av sin prosess – og dersom staten ikke skal legge sten til byrden for skyldnerne bør man kanskje også fokusere på å redusere også rettsgebyrene.
I 2006 ble loven endret slik ubetalte og uimotsagte krav kunne sendes til namsmannen for rettslig inndriving uten forutgående dom i forliksråd. Dette for å lette innkrevningen. Før dette ventet mange kreditorer til nærmere foreldelsesdato før rettslig inndrivning ble iverksatt. Nå gjøres dette mye tidligere; ofte rett efter at tungt salær er påløpt, altså 42 dager efter at inkassosak ble registrert. Dette har medført svært stor belastning på namsfogdapparatet i form av mange saker. I den offentlige debatten har det blitt pekt på at mye av dette gjelder små krav, f.eks fakturaer for bompenger, legebesøk etc. Spørsmålet som ikke blir stilt, er hvorfor kreditor må være avhengig av det statlige namsfogdapparatet for å avbryte foreldelse.
Jeg skal komme tilbake til forslag som gir mindre behov for rettslig inndrivning tidlig i inkassoprosessen.
